Stridsvogn

Amerikansk M1A1 Abrams stridsvogn

En finsk bt-42.

En stridsvogn eller panservogn, noen ganger omtalt som tanks, er et beltedrevet militært kampkjøretøy utstyrt med kanon for å bekjempe pansrede kjøretøy.

Kanonen er vanligvis montert i et dreibart tårn, som regel sammen med ett eller flere tunge maskingevær til bruk mot infanteri, fly eller upansrede kjøretøy. Ifølge CFE-avtalen er en stridsvogn et selvdrevet, pansret kampkjøretøy, med evne til tung ildkraft, primært fra en hovedkanon for direkte ildgivning med høy munningshastighet nødvendig for å ta opp kamp med pansrede og andre mål, med høy terrenggående mobilitet, med et høyt nivå av egenbeskyttelse, og som ikke primært er konstruert og utstyrt for transport av tropper.

Stridsvognen ble utviklet under første verdenskrig, forsøksvis for å trenge gjennom piggtrådsperringer og skyttergraver. Storbritannia var den første nasjonen som brukte stridsvogner i kamp, under slaget ved Somme den 15. september 1916.

De fleste moderne stridsvogner har et mannskap på fire – vognkommandør, skytter, lader og vognfører. Noen stridsvogner, spesielt russiskproduserte vogner, er utstyrt med automatlader og har da et mannskap på tre.

Den norske hæren har stridsvogner av typen Leopard 2. Tidligere har de brukt blant annet tyske Leopard 1, amerikanske M24 Chaffee lette stridsvogner, tyske Panzer III og amerikanske M48 Patton.

Historie

Utdypende artikkel: Stridsvognens historie

Konseptet

Stridsvognen er det 20. århundres realisering av en gammel drøm, å kunne gi soldater mobil beskyttelse og ildkraft. Siden bibelsk tid har mennesker forestilt seg eller forsøkt å konstruere slike kjøretøy drevet av menneskers eller dyrs muskelkraft, av seil, eller mer nylig, av dampkraft. Bare når forholdsvis nye teknologier ble tilgjengelig kunne tanken bli en praktisk mulighet, nemlig forbrenningsmotor, pansring, og beltedrift.

Pansrede tog dukket opp på midten av det 19. århundre, og ulike pansret damp- og bensindrevne biler ble også foreslått. Den første panserbilen ble produsert i Østerrike i 1904. Imidlertid ble alle begrenset til skinner eller relativt framkommelig terreng. Det var utviklingen av en praktisk beltedrift som ga den nødvendige uavhengige mobiliteten i ulendt terreng.

Illustrasjon av HG Wells novelle The Land Ironclads fra 1904

Mange kilder antyder at Leonardo da Vinci og H.G. Wells på en måte forutså eller "oppfant" stridsvognen. Da Vincis tegninger fra det 15. århundre av hva enkelte beskriver som en "stridsvogn" viser et muskeldrevet kjøretøy omkranset av kanoner. Maskinene som er beskrevet i Wells novelle The Land Ironclads fra 1903 er et skritt nærmere, de var pansret, hadde en intern kraftkilde og kunne krysse grøfter. Noen aspekter av novellen forutså den taktiske bruken og innflytelsen stridsvogner etterhvert skulle få. Etter å ha sett britiske stridsvogner i 1916 nektet Wells for å ha "oppfunnet" dem. Han skriver: "Men la meg bemerke med en gang at jeg ikke var deres fremste opphavsmann. Jeg tok opp en idé, manipulerte den litt, og ga den videre." Det er imidlertid mulig at en av de britiske stridsvognspionerene, Ernest Swinton, bevisst eller ubevisst ble påvirket av Wells fortelling.

Beltedriften oppsto ut fra forsøk på å forbedre mobiliteten til hjulgående kjøretøy ved å spre vekten, redusere marktrykket og øke grepet. Eksperimenter kan spores så langt tilbake som det 17. århundre, og ved slutten av det nittende eksisterte det i ulike gjenkjennelige og praktiske former i flere land. Nordmannen Odilon Baltazar Hannibal Hanneborg hadde med seg en beltedrevet grøftemaskin til Verdensutstillingen i 1905, men han søkte ikke patent på denne og det hevdes at britene stjal idéen til utviklingen av sine første stridsvogner.

Første verdenskrig

Erobret britisk stridsvogn under første verdenskrig. Forparten av beltene går høyt over bakken for å klatre over hindringer. Kanonene er sidemontert for å få tyngdepunktet lavt

Winston Churchill hadde sett Rolls-Royce panserbiler i bruk i 1914, og hadde hørt om planer om å lage et beltegående kampkjøretøy. Han var på den tiden marineminister, og nedsatte Landskipskomitéen for å utvikle dette nye våpenet. Selv om stridsvogner opprinnelig ble kalt landskip av komiteen, ble det hetende tank på engelsk, etter en avledningsmanøver for å skjule hva som egentlig ble utviklet. Offisielt skulle de nemlig være fraktefartøy for vann, altså «vanntanker».

Den første stridsvognen var i operativ tjeneste da kaptein H. W. Mortimore fra Royal Navy ledet en Mark I i kamp ved Delville Wood under slaget ved Somme i 1916. I Frankrike utviklet de Schneider CA1 ut fra Holt beltegående traktorer, og de brukte dem første gang 16. april 1917. Den første bruken av stridsvogner i større sammenheng var ved slaget ved Cambrai, 20. november 1917.

Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigen umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med å bidra til allierte seire. I begynnelsen var det blandede resultater ved bruk av stridsvogner, da de var svært upålitelige. Tyske styrker brukte stort sett et lite utvalg av erobrede styrker, da de bare produserte tyve av sitt eget design A7V.

Mellomkrigstiden og andre verdenskrig

En svært utbredt amerikansk stridsvogn fra andre verdenskrig: M4 Sherman, her i Paris

I mellomkrigstiden ble britene ledende på utviklingen av stridsvogner. Dette var både på grunn av tilstanden til den franske og tyske økonomien, og på grunn av at USAs forsvar var kraftig bygget ned etter krigen.

Stridsvogner ble utviklet hovedsakelig i tre kategorier: Lette stridsvogner på ti tonn og mindre ble brukt til oppklaring og hadde våpen som stort sett bare var brukbare mot andre lette stridsvogner. Middelstunge, eller cruiser tank på engelsk, var tyngre, men raskere. Tunge stridsvogner, eller infantry tank på engelsk, var tungt pansret og hadde høy vekt.

Ideen var å bruke tunge stridsvogner sammen med infanteriet for å få til et gjennombrudd, og så ville grupper med middelstunge stridsvogner strømme gjennom gapet og operere bak fiendens linjer for å angripe forsyningslinjer og hovedkvarter. Dette var en stor del av britisk doktrine, og ble tatt opp av tyskerne som en del av Blitzkrieg-konseptet.

Amerikansk tankegang var at stridsvogner skulle være lette og mobile, og hvis de støtte på andre stridsvogner skulle de trekke seg tilbake og la tungt pansrede panserjagere ta seg av dem. I praksis ble det slik at etter hvert som det ble flere og flere stridsvogner på slagmarken så måtte hvert kampkjøretøy ha effektive våpen for å bekjempe stridsvogner. Dette utløste et rustningskappløp hvor stridsvognene fikk stadig tyngre pansring og kraftigere bevæpning. Der hvor stridsvognens oppgave før hadde vært utelukkende å forsere hindringer, måtte den nå inngå et kompromiss for å kunne bekjempe andre stridsvogner på en effektiv måte.

Den andre verdenskrig satte på alvor fart på utviklingen av stridsvogner. For eksempel startet Tyskland krigen med mange Panzer I med to maskingevær og Panzer II med 20 mm kanon. Den tyngste utgaven i operativ tjeneste var Panzer IV med en kortløpet 75 mm kanon og en vekt på under 20 tonn. På slutten av krigen var den dominerende tyske stridsvognen Panther, med en lang 75 mm kanon og vekt på 45 tonn, sett på som «bare» middelstung.

Under krigen ble også tårn vanlig på alle stridsvogner. Alle vogner ble utstyrt med radioer, noe som lettet stridsledningen av avdelinger. Kolossale vogner med flere tårn, slik som sovjetiske T-35, forsvant.

Den kalde krigen

Etter krigen så fortsatte utviklingen stort sett i samme retning. Lette stridsvogner ble henvist til oppklaring, i tillegg til luftlandsettinger med amerikanske styrker. Med årene så ble lette stridsvogner så å si borte.

Med utviklingen som hadde skjedd på hjuloppheng og motorer så ble middelstunge stridsvogner fra krigens siste år i stand til å få bedre ytelse enn tunge stridsvogner fra krigens begynnelse. Med litt tyngre panser og bedre motor så kunne middelstunge stridsvogner ta opp kampen med alt av panservernvåpen på slagmarken. Den britiske Centurion var i stand til å ta treff fra tyske 88 mm panservernkanoner, samtidig som L7-kanonen kunne slå ut fiendtlige stridsvogner og Rolls-Royce Meteor-motoren ga den en toppfart på 35 km/h. Centurion erstattet alle middelstunge stridsvogner i britisk bruk, og ble kalt universalstridsvogn. Begrepet main battle tank (hovedstridsvogn) fulgte kort tid etter.

Utviklingen av panservernmissiler var den siste spikeren i kista til tunge stridsvogner. Missilenes lange rekkevidde gjorde at stridsvognen ikke kunne ta opp kampen ute av skuddhold, men måtte manøvrere seg nærmere inn.

På samme tid så ble pansrede personellkjøretøyer og senere stormpanservogner utviklet for å bringe mobiliteten til infanteriet opp til stridsvognens nivå. Stormpanservognene tok også over flere av rollene til lette stridsvogner. Amerikanske M2 Bradley er et eksempel.

De fleste trekk ved moderne stridsvogner ble etablert under andre verdenskrig, og selv om utviklingen siden har gjort alle enkeltkomponentene mer kapable, så ville en stridsvognkommandør fra andre verdenskrig straks kjent igjen en moderne stridsvogn.

Merkava Mk 4

I dag

I dagens strategier blir kamper mellom stridsvogner mindre og mindre aktuelt. Tanks benyttes heller samkjørt med infanteri i urban krigføring ved å utplassere dem i forkant av troppene. Når fiendens infanteri er engasjert kan tanks gi støtteild på slagmarken. De kan også fronte angrep når infanteri er utplassert i personellkjøretøy

Tanks ble brukt til å gå i spissen for de innledende fasene av invasjonen av Irak. I 2005 var det 1100 amerikanske M1 Abrams i Irak, og selv om de viste seg å ha en uventet høy sårbarhet for veibomber viste de seg å være uvurderlige i kamper i byområdene, spesielt under slaget om Fallujah.

Israels Merkavastridsvogner har funksjoner som gjør dem i stand til å støtte infanteri lettere kamper og kontraterrorismeoperasjoner. Blant disse er en bakdør som muliggjør persontransport.

Forskning og utvikling

Fokus for dagens forskning og utvikling med hensyn til ildkraft ligger på bedre teknologi for å oppdage fiender, blant annet gjennom termokameraer, automatiserte ildstyringssystemer og økt utgangsenergi fra kanonen for å bedre rekkevidde, nøyaktighet og panserpenetrasjon. Den mest modne fremtidsteknologien er den elektrotermisk-kjemiske kanonen. En elektrotermisk-kjemisk stridsvognskanon med betegnelsen XM291 har gått gjennom flere vellykkede skytesekvenser på et modifisert M8-chassis.

For å forbedre stridsvognens beskyttelse forskes det blant annet på teknologi som skal gjøre den usynlig for radar ved å tilpasse stealthteknologier opprinnelig konstruert for fly. Forbedringer av kamuflasje og forsøk på å gjøre kjøretøyet «usynlig» gjennom aktiv kamuflasje blir også gjennomført. Det pågår også forskning på elektromagnetiske forsvarssystemer for å spre eller avlede innkommende beskytning, samt ulike former for aktive beskyttelsessystemer for å hindre innkommende prosjektiler i å treffe stridsvognen.

Mobilitet kan forsterkes i fremtidige tanker ved bruk av dieselelektriske eller turbin-elektrisk hybridmotorer for å bedre drivstofføkonomi og redusere størrelse og vekt på motoren. Moderne stridsvogner får dessuten stadig mer avanserte elektronikk- og kommunikasjonssystemer.

Teknisk

Stridsvognens komponenter

1. Belter, 2. Kanon, 3. Belteskjørt, 4. Røykgranatkaster, 5. Tårn, 6. Motordeksel, 7. Luke med periskoper, 8. Koaksialt maskingevær, 9. Skrog, 10. Baugmaskingevær

Pansring

Stridsvogner er de tyngst bepansrede kampkjøretøyer i moderne hærer. Pansringen er laget for å beskytte vognen og mannskapet mot mange forskjellige typer trusler. Vanligvis er beskyttelse mot panserbrytende ammunisjon avfyrt fra andre stridsvogner det viktigste momentet. Stridsvogner er sårbare for panservernmissiler avfyrt av andre panserkjøretøyer, infanteri, helikoptre eller fly. De er også utsatt i forhold til stridsvognminer, større bomber og direkte treff fra artilleri. De fleste moderne stridsvogner er nærmest usårbare i forhold til splinter fra artillerigranater og lettere panservernvåpen.

Den mengden panser som i teorien skal til for å gjøre vognen helt usårbar fra alle kanter ville vært for tung til å være praktisk, så utviklere av stridsvogner legger mye arbeid i å balansere mellom beskyttelse og vekt.

Typer pansring

Den vanligste typen panser er passivt panser, som består av lag med herdet stål, legeringer og keramiske materialer. Den mest kjente typen passivt panser er det britiske Chobham-panseret, som består av keramiske blokker satt inn i en plastkompositt mellom lag av konvensjonelt panser.

De fleste stridsvogner har siden andre verdenskrig blitt laget med skrånende overflate på panseret, vanligvis i front. Dette har to hensikter; det ene er at prosjektiler kan bli reflektert bort fra overflaten, og det andre er at tykkelsen på panseret i horisontalplanet er i effekt mye større. (Skrånende pansring vil dog ikke være i stand til å reflektere moderne pilammunisjon med ballistiske hetter) Se bildene under for to eksempler på stridsvogner fra samme periode med forskjellig geometri på panseret:

En tysk Tiger-stridsvogn fra andre verdenskrig uten skrånende panser

En sovjetisk T-34-stridsvogn fra andre verdenskrig, et tidlig eksempel på skrånende panser

Tidligere sovjetisk T-72 dekket med reaktivt panser (klossene på utsiden av skroget og tårnet), nå i georgisk tjeneste

Motsatsen til passivt panser er reaktivt panser. Den eksplosive varianten av reaktivt panser består av en sprengladning som eksploderer ut mot innkommende prosjektiler. Dette er for å stoppe hulladninger, og har tidligere hatt mindre effekt mot kinetisk ammunisjon. Moderne eksplosiv reaktiv pansring har også en god beskyttende effekt mot kinetisk ammunisjon. Reaktivt panser henges på utsiden av stridsvognen i små utskiftbare pakker, og er en vanlig oppgradering av eldre stridsvogner.

Fordeling av panseret

Pansringen på en stridsvogn er ujevnt fordelt. De tykkeste delene er forrest på skroget og forrest på tårnet. Sidene har tynnere pansring, og bak er det oftest enda tynnere. Spesielt over motoren bak på dekket av vognen er det som regel lite pansring.

Beltene og hjulene på noen stridsvogner er delvis beskyttet av sideskjørt. Dette er fordi det er sårbare deler, og vognen blir immobilisert ved skade på drivverket. Noen ganger har stridsvogner som opprinnelig ikke har sideskjørt blitt oppgradert senere.

De som bekjemper stridsvogner søker å angripe de delene av vognen som er dårligst beskyttet. Stridsvogner er sårbare overfor flyangrep og andre skudd fra oven. For eksempel så søker infanteri med panservernvåpen å finne en skytestilling høyere opp enn stridsvognen, for eksempel i åssiden ved en fremrykningsvei for pansrede styrker. Stillestående stridsvogner er også sårbare overfor artilleri.

Bevæpning

Oppbygningen av pilammunisjon. 1. Prosjektilhylse 2. Penetrator 3. Tetningsringer

Pilammunisjon i bruk: Høyhastighetsbilde av prosjektilhylse som skrelles av prosjektilet i flukt

Utdypende artikkel: Stridsvognsbevæpning

Alle moderne stridsvogner er bevæpnet med en kanon. Stridsvognkanoner er de mest grovkalibrede våpen i bruk i landstridsføring, hvis man ser bort fra noen artillerivåpen. Selv om kaliberet ikke har gått opp vesentlig siden andre verdenskrig, er moderne stridsvognkanoner teknisk overlegne. De vanligste kalibrene er 120 mm for vestlige stridsvogner og 125 mm for tidligere østblokk-materiell. De fleste stridsvognkanoner i dag er glattløpede, med kanonene til britiske og indiske styrker som nevneverdige unntak.

Kanonen kan fyre av flere forskjellige typer ammunisjon. De vanligste i dag er pilammunisjon og høyeksplosive granater. Pilammunisjon består av et prosjektil med mindre kaliber enn løpet, og et prosjektilhylster kalt drivspeil (engelsk sabot) rundt denne. Penetratoren består av et svært hardt stoff, vanligvis wolfram og i noen tilfeller utarmet uran, og er spiss og stabilisert i flukt av finner. Pilammunisjon omtales som regel som kinetisk ammunisjon eller APFSDS, en forkortelse for Armour-Piercing, Fin-stabilised, Discarding Sabot. Eksplosive granater deles som regel mellom HEAT (High Explosive Anti Tank), som bygger på hulladningsprinsippet, og HEP (High Explosive Plastic) som inneholder en mengde plastisk sprengstoff som detoneres ved treff. Sistnevnte brukes som regel mot harde mål som bunkere, som for det meste er laget av andre materialer enn metall.

Vanligvis bærer stridsvogner andre våpen for forsvar mot infanteri eller fly. Som oftest er dette en 7,62 eller 12,7 mm maskingevær montert koaksialt langs hovedvåpenet. Et par franske stridsvogner (AMX-30 og AMX-40) har brukt en 20 mm maskinkanon her. I tillegg har mange stridsvogner et maskingevær for vognkommandøren eller laderen på taket av tårnet. Amerikanske og russiske 12,7 mm eller 14,5 mm maskingevær er også i stand til å bekjempe lettpansrede kjøretøy på kort hold.

Noen stridsvogner har blitt bygget om til spesialroller og har hatt uvanlig bevæpning slik som flammekastere. (Se for eksempel Hobart's Funnies)

Ildledelse

I begynnelsen ble våpnene siktet gjennom enkle optiske sikter. Avstander ble i begynnelsen estimert, noen ganger med hjelp av siktet. Senere ble stereoskopiske avstandsmålere introdusert, og disse forble standard frem til laseravstandsmåler ble innført. Presisjonen var ikke så god, og skyting under bevegelse var praktisk umulig.

Moderne stridsvogner har en rekke systemer for å få til mer presis beskytning og kunne skyte mens vognen er i bevegelse. Gyroskoper stabiliserer løpet på kanonen, det vil si at det automatisk kompenseres for vognens bevegelser. For skytteren ser det ut som om kanonen ligger stille i forhold til målet, mens vognen beveger seg. Sensorer og datamaskiner hjelper til med avstandsmåling og sikting, med faktorer som lufttemperatur, luftfuktighet, kanonens temperatur, hastigheten til stridsvognen og hvor slitt løpet er. Moderne stridsvogner med "hunter-killer" kapasitet lar vognkommandøren søke etter mål med sitt sikte mens skytteren engasjerer sitt mål med sitt sikte. Når vognkommandøren ønsker det, trykker han på overstyringsbryteren sin, og tårnet dreier umiddelbart mot målet vognkommandøren sikter på med sitt sikte.

Nattsikter av forskjellig slag gjør også stridsvognen i stand til å kjempe om natten. Laserbelysere kan gjøre stridsvognen i stand til å dirigere ild fra andre.

Mobilitet

Strategisk mobilitet: Amerikanske M1 Abrams på jernbanevogner i forbindelse med en øvelse

Det er hovedsakelig to typer mobilitet man snakket om i forbindelse med stridsvogner. Det ene er taktisk mobilitet, som er et mål på vognens evne til å forflytte seg på slagmarken. Dette er en konsekvens av vognens evne til å forsere terreng og i hvilken hastighet den kan forflytte seg. Det andre er strategisk mobilitet, som er et mål på hvor hurtig stridsvognavdelingen kan forflyttes lengre avstander. Det avhenger av rekkevidde, hva slags bruer som kan bære stridsvognen og hva slags transportmidler som kan anvendes.

En moderne stridsvogn er laget for å være veldig mobil og takle de fleste terrengtyper. Dette oppnås ved beltedrift med lavt marktrykk, god bakkeklaring og tilstrekkelig motorkraft. På tross av at den virker veldig solid, er stridsvognen relativt skjør. Mannskapet må kontinuerlig vurdere terrenget, for stridsvognen er tung og kan skades ved for hard kjøring. Et belte kan også glippe av, og kan ta fra noen minutter for et drillet mannskap til flere timers jobb å få det på igjen.

Hvor enkelt det er å flytte en stridsvogn mellom to punkter er avhengig av flere ting. For eksempel betyr den store vekten at stridsvognen sliter veldig både på underlaget og på beltene sine. I tillegg bruker stridsvogner store mengder drivstoff. Ved enhver anledning foretrekker militære planleggere å frakte stridsvognene på tungtransportlastebiler eller jernbane. Stridsvogner er som regel laget for å passe gjennom jernbanetunnelene eller bruene i det området den skal brukes.

På grunn av stridsvognens høye vekt, er også flytransport vanskelig. Som et eksempel kan det amerikanske tunge transportflyet C-5 Galaxy bare bære to M1 Abrams stridsvogner av gangen.

Stridsvognen i aksjon

Vanskeligheter med å bruke stridsvogner

Mye spesialisert utstyr er nødvendig for å drive effektiv vedlikehold. Her en M88 bergningsvogn som bytter motor på M1A1 Abrams stridsvogn.

Strid i tettbygd områder er risikofylt for stridsvogner. Her en amerikansk M4 Sherman i brann i Leipzig under andre verdenskrig.

Amerikanske stridsvogner og stormpanservogner under fremrykning i ørkenterreng. Legg merke til avstanden mellom vognene.

Når en stridsvogn skal bevege seg, må det planlegges. Man må ta hensyn til terrengets utforming, og vognen skal helst ikke bli observert av fienden. Den er stor, og ruver derfor i terrenget. I tillegg kan både motoren og belteverket høres på lang avstand.

Stridsvogner kan ikke operere på egen hånd. Hvis det er ABC-våpen i bruk eller de blir beskutt, må mannskapet stenge alle luker. Da kan de bare se ut gjennom periskoper og små luker. På toppen av det hele bruker de mye av konsentrasjonen ganske enkelt på å betjene stridsvognen. En infanterist kan da lett snike seg inn på vognen. Vognkommandøren har som regel hodet sitt ute av luken sin, men dette gjør ham sårbar. Hvis stridsvognavdelingen ikke har med seg eget infanteri, så må de dekke hverandre under framrykning. Halve avdelingen står stille og observerer og er klare til å skyte, og andre halvparten av avdelingen rykker fram. Dette forsinker selvfølgelig framrykningen. Moderne ildledningssystemer gjør dette lettere.

Hvorvidt stridsvogner skal grupperes tett eller samlet avhenger av lendet og trussel. Stridsvogner tett sammen er gode mål for panservernvåpen og artilleri, men vil også kunne levere massiv ildkraft tilbake. De fleste stridsvognsavdelinger foretrekker å kjøre relativt tett, da dette letter ildledelsen i stor grad, samt ivaretar det viktige prinsippet om kraftsamling. Spredte formasjoner fungerer stort sett kun i svært åpne landskaper, for eksempel åpen ørken, hvor lendet ikke hindrer enkeltvogners innsyn i andres sektor.

Stridsvogner fungerer mest effektivt med godt trenede mannskaper. Et eksempel på dette er ved Golanhøyden under Jom kippur-krigen i 1973. Hundrevis av syriske kampkjøretøyer angrep et mindre antall israelske stridsvogner. Israelerne hadde bedre trening og gjorde få feil. Syrerne rykket fram i formasjon og utnyttet ikke terrenget og responderte heller ikke på israelske manøver. De israelske stridsvognene trakk seg bakover til bedre posisjoner en rekke ganger, og hver gang så slo de ut et par syriske kjøretøyer hver. På slutten av slaget hadde israelerne slått ut ti syriske kjøretøyer for hvert israelsk. Syrerne forbedret senere opplæringen sin, og i krigen i Sør-Libanon i 1982 var ikke forskjellen på langt nær så stor.

Stridsvogner kan ikke forflytte seg langt på egen hånd. Avhengig av tilstanden til vognene, typen terreng og hvor effektive verkstedavdelingene er, så vil en panserdivisjon miste 2-20% av vognene sine per time med framrykning. De fleste av disse vil bli reparert, men i mellomtiden vil avdelinger bli delt og mannskapene vil bli slitne. Resultatet er en mindre effektiv divisjon.

Stridsvogner krever mye vedlikehold. Åtte timeverk per dag er ikke uvanlig hvis vogna blir brukt intensivt. Mannskapet må gjøre det meste av dette selv, og jobben er vanligvis delt på fire. Hvis de har en automatlader på kanonen er det bare tre å dele jobben på.

Stridsvognavdelinger

Stridsvogner er noen ganger organisert i rene panserdivisjoner, men dette er vanligvis et rent administrativt grep. De opererer alltid sammen med infanteri. I Norge er den største panseravdelingen en bataljon, hvorav 1-2 underavdelinger (eskadroner) består av stridsvogner.

På laveste nivå har man tropper med tre til fem stridsvogner. En eskadron er tre til fem tropper, med et par ekstra kommandovogner for eskadronssjefen og staben hans. En bataljon har tre pansereskadroner, og gjerne et par stridsvogner til i stabseskadronen. Totalt er det typisk 33 til 60 stridsvogner i en bataljon.

Etter hvert som avdelingen får tap, så ender gjerne bataljonen med to eskadroner, organisert av de gjenværende vognene. Panserbataljonen har gjerne støttelementer med panservern-, oppklarings-, bombekaster- og trenavdelinger. I tillegg så er det gjerne vedlikeholdspersonell, og en panserbataljon er fort 50 til 300 menn flere enn stridsvognmannskapene.

Mannskapet

Mannskapet på en amerikansk M3 Lee i Tunisia i 1942 har en pause på utsiden av vognen

Fra innsiden av tårnet på en fransk Leclerc. De fleste pansrede kjøretøyer er malt i lyse farver på innsiden.

Moderne stridsvogner har mannskap på tre eller fire. Under andre verdenskrig var det vanlig med fem. Mannskapet tilbringer mindre enn 10% av tiden sin inne i kjøretøyet. Resten går med til vedlikehold, reparasjoner, spising, personlig hygiene og annet. Dog oppstår 25% av tapene deres mens de er på utsiden av kjøretøyet.

Vognkommandøren (VK) er øverste befal på vognen og sitter i tårnet. VK koordinerer mannskapet i strid, og har samband med resten av troppen. Vognkommandøren har et dilemma: Jo mer VK har hodet sitt ut av kjøretøyet, jo mer oversikt har han/hun over det som skjer i omgivelsene, noe som gjør det enklere å oppdage fiendtlige mål og om stridsvognen er i ferd med å gå inn i et bakholdsangrep. På den annen side er han/hun mer utsatt for fiendtlig ild, og hvis VK blir skadet eller drept, er resultatet en mindre effektiv stridsvogn, som dermed er mindre kampdyktig og mer utsatt. Denne problemstillingen gjelder i mindre grad for moderne stridsvogner med stabiliserte vognkommandørsikter, som for eksempel Leopard 2.

Vognføreren (VF) styrer vognen på ordrer fra vognkommandøren, og sitter foran i skroget.

Skytteren sikter inn kanonen og skyter på vognkommandørens ordre. Han/hun tilbringer mesteparten av tiden med ansiktet klemt mot siktemidlene, og hjelper i så måte med til observasjon av verdenen på utsiden av stridsvognen. Skytteren sitter også i tårnet.

Laderen lader kanonen mellom hvert skudd. Han/hun får ordre om typen ammunisjon av vognkommandøren. Laderen hjelper i også til med observasjon av utsiden og sitter i tårnet sammen med vognkommandøren og skytteren.

I eldre stridsvogner var det noen ganger et maskingevær foran i skroget, som ble betjent av en kombinert skytter og radiooperatør.

I tillegg til maskingevær har mannskapet sine egne håndvåpen, for eksempel pistoler eller maskinpistoler. Dette er for bruk ved vakthold eller i nærkamp med fiendtlige styrker.

Se også

• Liste over stridsvogner

Litteratur

• James F. Dunnigan: How to make war, tredje utgave, Quill, ISBN 0-688-12157-8

Eksterne lenker

• (en) Tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Tank – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (engelsk) AFV Database - tekniske data for en del stridsvogner
• Panserbataljonen (Hæren)
• (engelsk) Norwegian Armour Arkivert 25. mai 2011 hos Wayback Machine.