Lesebok

En lesebok er en bok til bruk i skolens leseopplæring, tidligere ofte kalt en ABC-bok.

Historikk

Danmark-Norge (1775–1814)

I Danmark ble det den 11. mai 1775 utferdiget en forordning om latinskoler der det stod at latinskolenes pensum blant annet skulle omfatte «en Samling af berømmelige og gode Danskes, Norskes og Holsteneres Handlinger, hvilken skal besørges udgiven». Historikeren Ove Malling (1748–1829) fikk i oppdrag å skrive et slikt verk. I 1777 ble verket Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere utgitt og tatt i bruk som lesebok i latinskolene. Dermed kom den til å danne mønster for rettskrivningen i Danmark-Norge. Skoleordningen fra 1775 ga morsmålet fast plass i undervisningen på danske skoler, der elevene nå fikk innøvd ortografien med Mallings lesebok som rettesnor. Dermed gikk denne forenklede rettskrivningen gjennomslag hos befolkningen alt rundt 1800. Dette falt sammen med språkrensingen som tok til i dansk fra 1740-årene, og medførte en tydelig endring i språktonen frem mot 1800. Stavemåten fulgte Christian 6.s latinskoleforordning fra 1739 med stor forbokstav i substantiver slik det fortsatt er i moderne tysk. En annen rettesnor var i bak g og k (Kiøbenhavn, igien) og flertallsform av verb («jeg var», men «de vare»). Sammensetninger ble skrevet i ett ord («Spisebord» i stedet for «Spise Bord»).

Norge (etter 1814)

Etter 1850 ble det tydelig at norsk arbeiderklasse ønsket skolegang og utdanning for barna sine, og landsskoleloven i 1860 utvidet skolenes fagkrets til å omfatte geografi, naturkunnskap og historie. I samme lov ble det stilt krav om egne skolebygg, der en skoledirektør - ikke lenge presten - stod for styret. I Jarlsberg ble faget geografi fordømt med utsagnet om at «den verden Gud forbyr oss å elske, henger man på veggen i geografitimen». De nye fagene ble presentert i en lesebok av P.A. Jensen, godkjent i 1863. Det vakte protester landet rundt at religiøse tekster og Pontoppidan var byttet ut med dikt og tekster om dyr og troll. I folkehøyskolemiljøet ble «folkeopplysning» definert slik at allmenndannende fag forringet «livsopplysningen» hos «folket», og de opprettet derfor privatskoler for folkehøyskolebarn; i 1877 fantes det fem slike, alle i Gudbrandsdalen. I Søgne ble det utnevnt en komité som limte over 33 stykker i Jensens lesebok, deriblant «Kattungene» og «Hundehvalpen»., mens lokalhistorikeren Ivar Kleiven minnes hvor begeistret elevene var for nettopp Jensens lesebok. («Vi lengtet oss nesten i hjel etter lesetimen!») På Hamar ble det i 1865 diskutert hva det er spesielt skadelig for barn å lese om, og her ble det spesielt pekt på stykket «Om det skjønne og edle i naturen» og Bjørnsons En glad gutt.

Første lesebok på nynorsk kom i tre bind utgitt i perioden 1902–06, og bestod for en stor del av tekster innsendt av vanlige folk, etter et opprop i Fedraheimen, forfattet av folkehøyskolelæreren Andreas Austlid (1851–1926), som var redaktør for verkets første bind. I oppropet ba Austlid folk sende inn minner og opplevelser, og han bidro selv med en beskrivelse av hvordan han hadde opplevd det da broren hans døde. Ellers skiller Austlids nynorske lesebok seg fra Nordahl Rolfsens med langt flere tekster skrevet av kvinner. Siden utkom et fjerde bind.

I Norge fantes det i flere generasjoner tradisjon for bredt allmenndannende lesebøker med et innhold som både omfattet historie, geografi, samfunnsfag, religiøs og etisk dannelse, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie, slik som P.A. Jensens lesebok fra 1863, Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen fra 1892 og Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72).

Eksterne lenker

• «Leseboka – en utviklingshistorie», fra forskning.no 16. november 2009