Hopp til innhold

Leif Panduro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leif Panduro
FødtLeif Thormod Petersen
18. apr. 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Frederiksberg[5]
Død16. jan. 1977[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (53 år)
København[6]
Asserbo[7]
BeskjeftigelseSkribent, dramatiker, tannlege Rediger på Wikidata
FarAage Petersen
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtCemetery of Melby
UtmerkelserKritikerprisen (1963)
Søren Gyldendal-prisen (1975)
Det Danske Akademis Store Pris (1971)
De Gyldne Laurbær (1970)
Danske Dramatikeres Hederspris (1968)[8]
Leif Panduro på Commons

Leif Thormod Panduro (født 18. april 1923 på Frederiksberg, død 16. januar 1977 i Asserbo i Nordsjælland) var en dansk forfatter og dramatiker. Han skrev romaner, noveller, filmmanus m.m. og var på 1960- og 1970-tallet en sentral skikkelse i dansk litteratur.[9]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Leif Panduro var sønn av Aage Petersen og Anne Johanne Petersen, født Panduro. Hans døpenavn var Leif Thormod Petersen, men da han var ett år, dro faren sin vei, og foreldrene ble skilt. Da Panduro var seks år, ble hjemmet oppløst etter morens nervesammenbrudd og innleggelse på psykiatrisk avdeling, mens sønnen kom på barnehjem og siden flyttet til Ringsted til sin morbror, Gregers Panduro, og dennes kone, «tante Risse». Leif Panduro fikk et godt forhold til sin fetter Rudi som han vokste opp med, men var i sterk opposisjon til morbroren og tanten som opplevde han som en vanskelig gutt. Panduro orket aldri å besøke sin mor på asylet, og gikk heller ikke i begravelsen hennes. Han var pint av redsel for å ha arvet hennes schizofreni. Morbroren Gregers måtte følge to søstre til graven, først da den bipolare Jessica tok sitt liv i i 1949, senere Anne Johanne som skal ha fått hjertesvikt etter 24 år på statshospitalet i Nykøbing Falster. Om sønnen hun aldri så, gjorde hun seg sine egne tanker, og da «Risse» fortalte henne at han nå var tannlege, protesterte hun og sa at Leif var da «konditor i Ålborg».[10]

I 1934 ble Panduro sendt på kostskole i Birkerød og bodde der til han tok realeksamen i 1939. Kostskoleoppholdet beskrev han som voksen som «noe av en lidelse», og skildret det siden via hovedpersonen Daniel i gjennombruddsboken sin, Rend mig i traditionerne.[11]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Kort før krigen fikk Panduro for første gang kontakt med sin far Aage Petersen, men i 1944 ble denne likvidert av motstandsbevegelsen for å være propagandasjef i det nazistiske Schalburgkorpset. Først året før sin død snakket Panduro offentlig om dette. I april 1976 gjengav Jens Branner en serie samtaler om angst i Politiken, der Panduro fortalte: «Jeg kjente jo nesten ikke min biologiske far. Jeg så ham bare når jeg selv skulle hente barnebidraget hos ham inne i Frimurerlosjen.» (Frimurerlosjen på Blegdamsvej var rekvirert av Schalburgkorpset.) På slutten av krigen var Panduro leder av en af militærets «ventegrupper» (som skulle tre til når de allierte kom) og var redd for at gå bort på Blegdamsvej etter pengene: «Man visste jo aldri hvor de pengene kom fra.» Da far og sønn en gang tok toget sammen til Glostrup, der faren bodde med sin nye kone og to sønner, snakket Aage Petersen høyt om sabotørene: «De skulle vært skutt!» De andre passasjerene stirret, og Panduro prøvde å tysse på faren. Siden ba han sin far om penger til å rømme til Sverige for, og fikk 500 kroner. I Sverige ble han bare i seks uker før han dro tilbake.[12]

Dagen etter at faren var henrettet, leste Panduro om drapet i et kort Ritzau-telegram i avisen: «Onsdag kl 8:30 ble cand.polit. Aage Petersen og fullmektig i Magistratens 2.avdeling, cand.jur. Vikelsø-Jensen, drept i Nørre Allé i Glostrup». Han arvet den jakken hans far hadde hatt på seg da han ble skutt, og kalte den for «den med 9-mm-møllhullene». Få måneder etter krigen så han for første gang fotografiet av sin døde far i Ernst Mentzes bok 5 Aar – Besættelsen i Billeder.[13] I intervju med Branner sa han: «Da er altså alt feil ved meg? Men hvilken skyld hadde jeg i at min far var nazist?...Han het Petersen og jeg Panduro. Men jeg levde alltid med skrekken for at det skulle bli oppdaget. Til sist hadde jeg konstant skyldfølelse...Jeg hadde skapt mitt hemmelige rom, men utvendig ble jeg til en maske, stiv. Og har man fortrengt, da tør man ikke mer å leve med angstens mange ansikter.»[14]

Panduros halvbror Ulrich Horst Pedersen (f. 1936) som også har mottatt litterære utmerkelser, bodde med sine foreldre og en storebror på Tværagervej 5[15] i Glostrup, da faren onsdag morgen 13. september 1944 gik hjemmefra for som vanlig å ta S-toget fra Glostrup stasjon til Frimurerlosjen på Nørrebro. Aage Petersen var partimedlem i danske DNSAP fra november 1942. Denne morgen ble han og Torben Vikelsø-Jensen, medarbeider i den nazistiske avisen Maanedens Tilskuer, skutt ned utenfor Nørre Allé 27 av 18 år gamle Jørgen Jespersen og to andre fra motstandsgruppen BOPA[16] (= «Borgerlige Partisaner») som lå skjult med maskingevær bak en hekk.[17] Etter krigen påtok BOPA seg ansvaret for dobbeltdrapet, slik at dansk politi aldri fikk foretatt noen etterforskning av det. Like bak kom navnebroren Aage Petersen, den senere kommunaldirektøren i Glostrup, bosatt i Tværagervej 1, og så sin navnebror bli skutt ned. Ulrich Horst Petersen spør seg om naboer kanskje hjalp drapsmennene ved å la dem skjule seg i villahagene som han selv hadde lekt i. Kort tid etter dobbeltdrapet flyttet enken og de to sønnene fra Glostrup.[18]

Forfatter

[rediger | rediger kilde]

Panduro selv var motstandsmann og ble truffet i magen av et vådeskudd på selve frigjøringsdagen i mai 1945. I 1947 var han ferdig utdannet tannlege, og i 1948 giftet han seg med tannlegekollegaen Esther Larsen som han fikk sønnene Morten og Ole med. De bodde i Sverige 1949-56, før de flyttet til Esbjerg og tannlegepraksis der. I 1962 flyttet familien til Dragør.[19]

Debutromanen Av, min guldtand i 1957 handler om nettopp en tannlege som jevnlig innblandes i rare, humoristiske opptrinn. Året etter utkom gjennombruddet med Rend mig i traditionerne, skrevet i samme ånd som The Catcher in the Rye.[20] Også den gjorde suksess. Så fulgte en rekke romaner, deriblant «tosse-trilogien» Fern fra Danmark (1963), Fejltagelsen (1964) og Den gale mand (1965), som reiser spørsmål om hvem som er galest: De «gale» eller de «normale»?[21] Den samme absurditeten finnes i skuespillene fra 1962, Kufferten og Kannibaler i kælderen, som viser påvirkning fra Samuel Beckett og Eugène Ionesco.[22]

Flere av Panduros bøker har blitt filmatisert, og de mest kjente er Rend mig i traditionerne (1958, filmatisert i 1979) og De uanstændige (1960, filmatisert i 1983).

Da Panduro døde av hjertelammelse bare 53 år gammel, ble det opplevd som et nasjonalt tap.[23] Men som den store og humoristiske menneskekjenneren han var, lever dramatikken hans videre som tradisjon og inspirasjon for fjernsynsproduksjoner.[24]

Filmografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Manus

[rediger | rediger kilde]
  • En af dagene 1963, videospill
  • 1967 – Ka' De li' østers? (TV-serie)
  • Farvel, Thomas (1968), videospill
  • Bella (1970), videospill
  • Rundt om Selma (1972), videospill
  • I Adams verden (1973), videospill
  • Louises hus 1977, videospill
Spillefilmer basert på Panduros bøker
  • Rend mig i traditionene (1979)
  • De uanstændige (1983)

Priser

[rediger | rediger kilde]

I 1976 ble han medlem av Det Danske Akademi.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id panduro-leif[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Leif Thormod Panduro, Find a Grave-ID 65160764, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64b3h70, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Freebase-data fra Google[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gravsted.dk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.dramatiker.dk, besøkt 1. januar 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Leif Panduro», author's calendar
  10. ^ John Chr. Jørgensen: Leif Panduro, forlaget Gyldendal, København 1987
  11. ^ ««Leif Panduro og de gale»». Arkivert fra originalen 7. oktober 2022. Besøkt 19. august 2022. 
  12. ^ Peter Øvig Knudsen: Efter drabet (s. 70), forlaget Press, Oslo 2003, ISBN 82-7547-119-2
  13. ^ Ernst Mentze: 5 Aar
  14. ^ Peter Øvig Knudsen: Efter drabet(s. 71)
  15. ^ Tværagervej 5 der Panduros far bodde med sin nye familie, arkiv.dk
  16. ^ Nazistene på Vestegnen
  17. ^ Therese Rekling og Jane Aunsbjerg Villadsen: «Mellem forældre og fædreland», Kristeligt Dagblad 30. april 2015
  18. ^ Peter Øvig Knudsen: Efter drabet (s. 65-9), forlaget Press, Oslo 2003, ISBN 82-7547-119-2
  19. ^ Panduro i Esbjerg 1955-62 før avreise til Dragør, arkiv.dk
  20. ^ Panduro og J.D. Salinger
  21. ^ ««Leif Panduro og de gale»». Arkivert fra originalen 7. oktober 2022. Besøkt 19. august 2022. 
  22. ^ «Leif Panduro», author's calendar
  23. ^ Lucas, Ib: «Dramatikeren Leif Panduro» i Dansk litteraturs historie på lex.dk. Hentet 19. august 2022 fra [1]
  24. ^ «Leif Panduro», danmarkshistorien

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leif_Panduro&oldid=24808887»