Hopp til innhold

Laurbær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Laurbærtre»)
Laurbær
Nomenklatur
llorer leo
L.
Populærnavn
laurbær
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppemagnolider
Ordenlaurbærordenen
Familielaurbærfamilien
SlektLaurus
Økologi
Habitat: raviner, steinete steder
Utbredelse: middelhavslandene og lenger nord ved Atlanterhavet og Svartehavet

Laurbær (Laurus nobilis) er en eviggrønn busk eller lite tre i laurbærfamilien som vokser i middelhavslandene. Artsepitetet nobilis betyr «fornem» og viser til at laurbærkranser siden antikken er blitt brukt som hederstegn. Bladene brukes som krydder.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Den har mange opprette greiner og blir opptil 10 m høy. Barken er svart, og kvistene har ikke hår. Bladene sitter spredt og har mange kjertler. De er lansettformede, helrandede, mørkegrønne, 5–10 cm lange og 2,5–3 cm brede. Arten blomstrer i mars–april og er særbu med hann- og hunnblomster på ulike planter. Blomstene er 1 cm brede, lysegule og sitter 2–6 sammen i bladhjørnene. Det er 4 petaler, og hannblomstene har 8–12 pollenbærere. Frukten er et svart bær.[1][2][3]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Laurbær har en spredt utbredelse i de fleste landene rundt Middelhavet. Den finnes også ved svartehavskysten i nordøstlige Tyrkia og langs atlanterhavskysten i Portugal og Nord-Spania. Arten er ikke helt tilpasset dagens klima med tørre somre i middelhavsområdet og betraktes som en relikt fra laurbærskogene som vokste der i tertiær.[4][5][6]

Den blir plantet som pryd- og nytteplante også utenfor det opprinnelige utbredelsesområdet og finnes forvillet nordover til Irland, Storbritannia, Krim og Kaukasia. I Norge blir laurbær helst dyrket i potter som tas inn om vinteren, men den kan klare seg utendørs noen steder.[5][2][7]

Arten vokser ofte i raviner eller på steinete steder.[1] Den foretrekker fuktige og varme voksesteder. I Italia er laurbær vanligst i termo- eller mesomediterran eviggrønn skog, men den kan også forekomme i submediterran eller temperert løvfellende skog. Noen steder er den en dominerende art, men som regel spiller den en mer underordnet rolle.[8][9]

I Italia vokser laurbær sammen med blant annet steineik, eføy, Rubia peregrina, Ruscus aculeatus, mannaask, Asparagus acutifolius, Dioscorea communis, frynseeik, europahumlebøk, vintereik, hassel, edelkastanje, agnbøk, hagtorn, duneik, korkeik, svartor, gråpoppel, sølvpoppel, Smilax aspera, tysk klematis, Rubus ulmifolius og hengestarr. I sørlige Anatolia vokser den sammen med orientalsk ambratre.[8]

Vest og nord på Den iberiske halvøy skilles det mellom sju typer krattvegetasjon der laurbær inngår. Her finnes arten sammen med blant annet eføy, laurbærkorsved (subsp. tinus), mastikstre, Rosa sempervirens, Lonicera etrusca, Smilax aspera, portugalhegg (subsp. lusitanica), Rubia peregrina, kristtorn, jordbærtre, Morella faya, trollhegg, Rhododendron ponticum subsp. baeticum, trelyng, einstape og røsslyng.[6]

Laurbærblad anvendes som krydder og er nevnt allerede i den romerske kokeboka Apicius. Blader som er minst to år gamle, håndplukkes og tørkes i spesielle tørkekasser. Tørkede laurbærblad skal være lysegrønne, hele og bøyelige. De må oppbevares i lufttette beholdere og helst brukes i løpet av ett års tid. Produksjonen er størst i Italia og Tyrkia. I fransk kokekunst brukes laurbærblad i krydderblandingen bouquet garni som setter smak på sauser og supper. Laurbærblad brukes også ved koking av fisk og ferskt kjøtt. I Norden brukes laurbærblad i sursild, kryddersild og ansjos.[10][11]

I gresk mytologi var laurbærtreet knyttet til guden Apollon. Ovid forteller at nymfen Dafne ble forvandlet til et laurbærtre for å unnslippe den innpåslitne Apollon. Laurbærkranser ble i antikken gitt til seierherrer i idrettsleker og felttog. I nyere tid er de blitt brukt som hederstegn for diktere og kunstnere. I skøytekonkurranser får vinneren en laurbærkrans. Den akademiske tittelen bachelor kommer fra latin baccalaureus, som igjen kommer fra bacca lauri, «laurbær».[11][3]

Laurbærolje framstilles ved vanndampdestilering av bladene. En fetere oljetype lages ved å presse fruktene, men den er ikke så mye brukt. Oljen brukes i aromaterapi og til kosmetiske produkter, men kan være hudirriterende. Både bladene og oljen har blitt brukt til medisinske formål.[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 50. ISBN 0-7136-7015-0. 
  2. ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 268. ISBN 82-10-01282-7. 
  3. ^ a b O. Polunin og A. Huxley (1978). Middelhavsflora. Norsk utgave P. Sunding. NKI-Forlaget. s. 71–72. ISBN 82-562-0490-7. 
  4. ^ F. Rodríguez‐Sánchez m.fl. (2009). «Late Neogene history of the laurel tree (Laurus L., Lauraceae) based on phylogeographical analyses of Mediterranean and Macaronesian populations». Journal of Biogeography. 36 (7): 1270–1281. ISSN 1365-2699. JSTOR 40305894. doi:10.1111/j.1365-2699.2009.02091.x. Arkivert fra originalen 29. mars 2020. Besøkt 7. april 2020. 
  5. ^ a b E. von Raab-Straube (2018). «Laurus nobilis». Lauraceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 7. april 2020. 
  6. ^ a b J. Honrado m.fl. (2007). «Ecology, diversity and conservation of relict laurel-leaved mesophytic scrublands in mainland Portugal». Acta Botanica Gallica. 154 (1): 63–77. ISSN 1253-8078. doi:10.1080/12538078.2007.10516045. 
  7. ^ T. Kristoffersen (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 197–198. 
  8. ^ a b N. Alessi m.fl. (2018). «Phytocoenological approach to the ecology of Laurus nobilis L. in Italy». Rendiconti Lincei. Scienze Fisiche e Naturali ·. 29: 343–354. ISSN 1720-0776. doi:10.1007/s12210-018-0677-8. 
  9. ^ L. Gianguzzi, A. D'Amico og S. Romano (2010). «Phytosociological remarks on residual woodlands of Laurus nobilis in Sicily». Lazaroa. 31: 67–84. ISSN 1988-3307. doi:10.5209/rev_LAZA.2010.v31.4. 
  10. ^ a b «Laurbær». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 7. april 2020. 
  11. ^ a b U. Ertsås (1998). Krydder og urter (2 utg.). Billingstad: Nopal. s. 32. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]