Hopp til innhold

Landeveissykling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Voigt leder an i Bayern-Rundfahrt 2007
Rund um den Henninger-Turm 2005
Feltet opp Mont Ventoux under Tour de France i 2002
Regjerende tempo-verdensmester Fabian Cancellara under Sveits rundt i 2007

Landeveissykling er en sykkelsport der det konkurreres på landeveissykler. Selv om sporten primært foregår på landeveier, går konkurransene også gjennom bygater, og tidvis også over brostein og grus.

Sporten er populær over store deler av verden, men spesielt i Europa. De mest dominerende nasjonene er europeiske land med sterk sykkelkultur, som Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Spania og Sveits.[1] Landeveissykling er likevel en stor internasjonal idrett, og også en rekke andre land kan vise til store internasjonale resultater.

Konkurranseform

[rediger | rediger kilde]

I landeveissykling konkurrere man i ulike typer ritt. De fleste ritt arrangeres som fellesstart, der førstemann i mål vinner. En del ritt arrangeres med individuell start (tempo) der man sykler mot klokka. Denne formen kan også brukes i lagkonkurranser (lagtempo) der laget sykler samlet.

Rittene kan videre inndeles i endagsritt og etapperitt. Et etapperitt er et ritt som går over flere etapper, der det kåres vinnere av de enkelte etappene og sammenlagtvinner. Sammenlagtvinneren er den som fullfører rittet på kortest tid. Ofte inngår også andre konkurranser i etapperitt, for eksempel poengkonkurranser, klatrekonkurranser og lagkonkurranser. Lederen av hver enkelt individuell konkurranse bærer en spesiell ledertrøye.[2]

Rittene kategoriseres etter type og vanskelighetsgrad av Det internasjonale sykkelforbundet.

De viktigste endagsrittene kalles klassikere. Klassiker-begrepet er ikke helt klart definert[3], men begrepet brukes ofte om endagsrittene som arrangeres på sykkelsportens øverste nivå som klassikere.[4] Eksempler på disse er E3 Saxo Classic, Strade Bianche og Amstel Gold Race.

Ofte benyttes begrepet "semi-klassiker" om prestitsjefylte endagsritt som ikke er å anse som faktiske klassikere.[5]

De fem mest prestisjefylte klassikerne kalles for monumentene. Det er Milano–Sanremo, Flandern rundt, Paris–Roubaix, Liège–Bastogne–Liège og Lombardia rundt.[6][7] Monumentene er krevende sykkelritt på over 250 km[8], og seier i et av disse rittene omtales som en av de største bragdene en syklist kan oppnå.[9]

Grand Tours er etapperitt som går over tre uker med 21 etapper. Det er tre slike ritt på sykkelkalenderen: Tour de France, Giro d’Italia og Vuelta a España.

UCI WorldTour

[rediger | rediger kilde]

Profesjonell syklings øverste organ er Union Cycliste Internationale. Fra 1989 til 2004 arrangerte de Verdenscupen. Verdenscupen inneholdt kun endagsritt, blant dem alle klassikerne. I 2005 ble den erstattet av UCI ProTour som også inkluderte Grand Tourene og mindre etapperitt som Sveits rundt, Paris-Nice og Dauphiné Libéré. Fra 2008 var ikke lenger Grand Tourene med i ProTour, og heller ikke noen av de andre rittene til Grand Tour-arrangørene. Før 2009-sesongen gikk de 14 gjenværende ProTour-rittene inn som en del av UCI Verdenskalender. I 2011 ble serien og rankingen omtalt som UCI World Tour. Lagene som er ProTeams er garantert og forpliktet å sykle alle WorldTour-rittene.

I tillegg arrangerer UCI kontinentale tourer som UCI Africa Tour, UCI Europe Tour, UCI America Tour og UCI Asia Tour.

Mesterskap

[rediger | rediger kilde]

Det arrangeres kontinentale mesterskap (herunder EM) og verdensmesterskap hvert høst, med et landeveisløp og et individuelt tempoløp. I Norge arrangeres vanligvis NM i landeveissykling i juni. Hvert fjerde år er landeveissykling også med på OL-programmet.

Vinneren av de nasjonale mesterskapene får sykle med sitt lands mestertrøye frem til neste mesterskap. Som regel er denne trøyen det aktuelle landets flagg. Vinneren av EM får sykle i EM-trøya.[10] Vinneren av verdensmesterskapet får sykle i regnbuetrøya. Fellesnevneren er at trøyene kun gjelder grenen syklisten vant i. Dersom syklisten vant landeveisrittet, får han ikke sykle med mestertrøya for temporittet, og motsatt.

Vinneren av de olympiske leker får ikke en egen trøye, men skal ha detaljer av gull på hals og ermer av trøya.[11]

Dersom en rytter har vunnet flere mesterskapstrøyer i løpet av en sesong, prioriteres de etter følgende rekkefølge:[12]

  1. Ledertrøye i rittet
  2. Regnbuetrøya
  3. Europamestertrøya
  4. Nasjonal mestertrøye

Selv om målet er så trivielt som å krysse målstreken først, kan flere ulike taktikker benyttes. Vanligvis vil en rytter eller en gruppe ryttere prøve å gå i brudd fra hovedfeltet (peloton) ved å angripe og rykke fra for å redusere antall konkurrenter om seieren. Hvis bruddet ikke lykkes og flesteparten av rytterne samles i en gruppe igjen, er sjansen størst for at en rytter med eksplosiv spurting som styrke klarer å dra i fra på de siste meterne og vinne. Samarbeid mellom rytterne (både forhåndsbestemt og improvisert) er viktig i mange aspekter; som å hindre brudd fra å gå, hjelpe en rytter i brudd å skape et forsprang, kjøre inn brudd og trekke opp spurten hvis en gruppe kommer samlet til mål.

Rittene byr ofte på ulike vanskelige løypeprofiler som tøffe klatringer, raske nedstigninger og noen ganger tekniske underlag (som brosteinspavéene i Paris–Roubaix). Dette gjør løypene mer selekterende; sterke ryttere kan kvitte seg med svakere ryttere i slike seksjoner for å redusere antall konkurrenter om seieren. De mer organiserte rittene har biler som følger rytterne og plukker opp de som ikke klarer å komme innenfor tidsfristen, eller bestemmer seg for å bryte.

Som i alle typer løp er dragsug et veldig viktig moment der en rytter kan spare mye krefter på å ligge tett bak en annen rytter for å minske luftmotstanden. Ryttere kan spare opptil 40% energi ved å ligge bak en annen rytter.[13] Dette kan være en fordel eller svakhet mellom konkurrenter. Ryttere kan samarbeide og skape dragsug for hverandre slik at en høy fart kan opperettholdes, men én rytter kan også bli tvunget til å ta mesteparten av føringene og dermed bli fortere sliten. Å benytte seg av dragsuget fra en annen rytter er ikke tillatt på tempoetapper, med mindre det er en lagtempo.[14]

Landeveissykling i Norge

[rediger | rediger kilde]

Det er (per 2017) seks norske ritt med UCI-status: Ringerike Grand Prix, Sundvolden Grand Prix, Tour of Norway, Arctic Race of Norway, Tour des Fjords og Ladies Tour of Norway[15]. Det finnes flere andre landeveisritt som for eksempel Vestfold Rundt, og Festningsrittet.

I Norge finnes det i 2016 seks lag med UCI-status i landeveissykling. Team Hitec Products er Norges eneste profesjonelle sykkellag, og Nordens første profflag for kvinner. De konkurrerer på UCIs øverste nivå for kvinnelige sykkellag. De fem herrelagene Team Coop-Øster Hus Team Sparebanken Sør, Team Joker Byggtorget, Team FixIT.no og Team Ringeriks-Kraft er registrert som kontinentallag (nivå 3, etter WorldTeam og prokontinentallag), og kan delta i ritt på UCIs kontinentaltourer.

Det norske tur-rittet med flest deltakere er Styrkeprøven 540 km Trondheim-Oslo, som også er Norges lengste ritt.

Norske proffsyklister (menn)

[rediger | rediger kilde]

Norge har de siste årene fått frem flere gode landeveisryttere som hevder seg på internasjonalt nivå. I 2019 syklet fjorten norske ryttere for lag på de to øverste nivåene.[16] Til 2020-sesongen økte antallet kraftig, i og med at Uno-X Norwegian Development Team ble profesjonelt kontinentallag.

Rytter[17] Periode Lag
Knut Knudsen 1974–1981 Italias flagg Jollyceramica, Italias flagg Bianchi-Piaggio
Geir Digerud 1980–1983 Italias flagg Magniflex, Italias flagg Atala
Jostein Wilmann 1980–1983 Frankrikes flagg Puch-Sem, Belgias flagg Capri Sonne, Sveits’ flagg Eorotex-Magniflex
Dag Erik Pedersen 1982–1991 Italias flagg Bianchi-Piaggio, Italias flagg Murella-Rossin, Italias flagg Ceramiche Ariostea, Nederlands flagg PDM-Concorde, Nederlands flagg TVM, Italias flagg Del Tongo-MG Boys
Ole Kristian Silseth 1982–1984 Italias flagg Metauro Mobili-Pinarello, Italias flagg Inoxpran, Italias flagg Supermercati Brianzoli
Dag Otto Lauritzen 1984–1994 Frankrikes flagg Peugeot, USAs flagg 7-Eleven/Motorola, Nederlands flagg TVM-Bison Kit
Jaanus Kuum 1986–1994 Frankrikes flagg La Vie Claire, Frankrikes flagg Toshiba-Look, Belgias flagg ADR-Mini-Flat-Enerday, Spanias flagg Teka, Nederlands flagg TVM-Sanyo,
USAs flagg Subaru-Montgomery, Belgias flagg Trident-Schick-Gilals-Wimi, Italias flagg Carrera Jeans-Tassoni
Olaf Lurvik 1988–1991 Frankrikes flagg Z-Peugeot, Frankrikes flagg Toshiba
Atle Pedersen 1988–1991 Nederlands flagg PDM-Concorde, Belgias flagg Tonton Tapis-GB
Atle Kvålsvoll 1988–1994 Frankrikes flagg Z-Peugeot, USAs flagg Subaru-Montgomery, Nederlands flagg WordPerfect
Torjus Larsen[18] 1989–1990 Belgias flagg ADR-W-Cup-Bottecchia-Coors Light, Belgias flagg I.O.C.-Tulip
Bo André Namtvedt 1989–1994 Belgias flagg ADR-W-Cup-Bottecchia-Coors Light, Belgias flagg I.O.C.-Tulip, USAs flagg Subaru-Montgomery, Nederlands flagg WordPerfect
Bjørn Stenersen 1992–1995 USAs flagg Motorola
Lars Kristian Johnsen 1994–1995 Nederlands flagg TVM
Steffen Kjærgaard 1995–2003 Nederlands flagg TVM, Danmarks flagg Team Chicky World, USAs flagg US Postal
Stig Kristiansen 1999 Danmarks flagg Acceptcard Pro Cycling
Svein Gaute Hølestøl 1998–2000 Danmarks flagg Team Chicky World, Tysklands flagg Team Gerolsteiner
Ole Sigurd Simensen 1998–2002 Tysklands flagg Agro Adler Brandenburg, Frankrikes flagg Saint-Quentin – Oktos, Sveriges flagg Mälarenergi
Bjørnar Vestøl 1998–2003 Danmarks flagg Acceptcard Pro Cycling, Storbritannias flagg Linda McCartney Racing Team, Danmarks flagg Team Fakta
Kurt Asle Arvesen 1998–2011 Italias flagg Asics, Italias flagg Riso Scotti, Italias flagg Amica Chips, Danmarks flagg Team Fakta, Danmarks flagg CSC/Saxo Bank, Storbritannias flagg Team Sky
Morten Hegreberg 2000–2004 Belgias flagg Ville de Charleroi - New Systems, Belgias flagg Jartazi Granville Team
Øyvind Lillehagen ? Belgia, Spania og Frankrike.
Thor Hushovd 2000–2014 Frankrikes flagg Crédit Agricole, Sveits’ flagg Cervélo TestTeam, USAs flagg Garmin-Cervélo, USAs flagg BMC Racing Team
Mads Kaggestad 2003–2007 Frankrikes flagg Crédit Agricole
Edvald Boasson Hagen 2008– USAs flagg Team Columbia, Storbritannias flagg Team Sky, Sør-Afrikas flagg MTN-Qhubeka, Frankrikes flagg Team Total Direct Energie, Frankrikes flagg Decathlon AG2R La Mondiale Team
Gabriel Rasch 2008–2014 Frankrikes flagg Crédit Agricole, Sveits’ flagg Cervélo TestTeam, USAs flagg Garmin-Cervélo, Frankrikes flagg FDJ BigMat, Storbritannias flagg Team Sky
Alexander Kristoff 2010– USAs flagg BMC Racing Team, Russlands flagg Katjusja, De forente arabiske emiraters flagg UAE Team Emirates, Belgias flagg Intermarché-Wanty-Gobert Matériaux, Norges flagg Uno-X Pro Cycling Team
Lars Petter Nordhaug 2010–2017 Storbritannias flagg Team Sky, Nederlands flagg Blanco Pro Cycling, Storbritannias flagg Team Sky, Irlands flagg Aqua Blue Sport
Frederik Wilmann 2010 Nederlands flagg Skil-Shimano
Vegard Stake Laengen 2012–2014
2016–
USAs flagg Team Type 1, Frankrikes flagg Bretagne-Séché Environnement
Sveits’ flagg IAM Cycling, De forente arabiske emiraters flagg UAE Abu Dhabi
Vegard Breen 2014–2016 Belgias flagg Lotto-Belisol, Frankrikes flagg Fortuneo-Vital Concept
Sondre Holst Enger 2014–2020 Sveits’ flagg IAM Cycling, Frankrikes flagg AG2R La Mondiale, Israels flagg Israel Cycling Academy, Danmarks flagg Riwal Readynez Cycling Team
Sven Erik Bystrøm 2015– Russlands flagg Katjusja, De forente arabiske emiraters flagg UAE Team Emirates, Belgias flagg Intermarché-Wanty-Gobert Matériaux, Frankrikes flagg Groupama-FDJ
Kristoffer Skjerping 2015–2016 USAs flagg Garmin-Sharp
Odd Christian Eiking 2016– Frankrikes flagg FDJ, Belgias flagg Wanty-Groupe Gobert, USAs flagg EF Education-Nippo, Norges flagg Uno-X Mobility
Daniel Hoelgaard 2016–2021 Frankrikes flagg FDJ, Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team
Fredrik Strand Galta 2016 Frankrikes flagg Delko Marseille Provence KTM
Sindre Lunke 2016–2020 Tysklands flagg Team Giant-Alpecin, Frankrikes flagg Fortuneo-Samsic, Danmarks flagg Riwal Readynez Cycling Team
Amund Grøndahl Jansen 2017– Nederlands flagg Team LottoNL-Jumbo, Australias flagg Team BikeExchange
Truls Engen Korsæth 2017–2018 Kasakhstans flagg Astana Pro Team
Kristoffer Halvorsen 2018–2023 Storbritannias flagg Team Sky, USAs flagg EF Education First, Norges flagg Uno-X Pro Cycling Team
August Jensen 2018–2023 Israels flagg Israel Cycling Academy, Danmarks flagg Riwal Readynez Cycling Team, Frankrikes flagg Delko, USAs flagg Human Powered Health
Carl Fredrik Hagen 2019– Belgias flagg Lotto Soudal, Israels flagg Israel Start-Up Nation, Sveits’ flagg Q36.5 Pro Cycling Team
Krister Hagen 2019 Danmarks flagg Riwal Readynez Cycling Team
Rasmus Fossum Tiller 2019– Sør-Afrikas flagg Team Dimension Data, Norges flagg Uno-X Pro Cycling Team
Kristian Aasvold 2020
2022–2023
Danmarks flagg Riwal Readynez Cycling Team, USAs flagg Human Powered Health
Tobias Foss 2020– Nederlands flagg Team Jumbo-Visma, Storbritannias flagg Ineos Grenadiers
2020–2022 Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team
2020– Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team
Torstein Træen 2020– Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team, Bahrains flagg Team Bahrain Victorious
Andreas Leknessund 2020– Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team, Tysklands flagg Team DSM, Norges flagg Uno-X Mobility
Markus Hoelgaard 2020– Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team, USAs flagg Trek-Segafredo, Norges flagg Uno-X Mobility
Jonas Iversby Hvideberg 2020– Norges flagg Uno-X Norwegian Development Team, Tysklands flagg Team DSM, Norges flagg Uno-X Mobility
Søren Wærenskjold 2021– Norges flagg Uno-X Pro Cycling Team
Eirik Lunder 2022 Russlands flagg Gazprom-RusVelo
Trym Westgaard Holther 2022 Italias flagg Drone Hopper - Androni Giocattoli
2022– Norges flagg Uno-X Pro Cycling Team
2023– Norges flagg Uno-X Pro Cycling Team
Embret Svestad-Bårdseng 2023 USAs flagg Human Powered Health
2024– Nederlands flagg Team Visma-Lease a Bike
Sakarias Koller Løland 2024– Norges flagg Uno-X Mobility
Jørgen Nordhagen 2025– Nederlands flagg Team Visma-Lease a Bike

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Weislo, Laura (13. januar 2020). «Pro cycling by numbers: conclusions from the last decade». cyclingnews.com. Besøkt 21. april 2024. 
  2. ^ Det internasjonale sykkelforbundet (5. februar 2024). «UCI Cycling Regulations. PART 2 ROAD RACES» (PDF). Besøkt 21. april 2024.  Regelverket for landeveissykling, artikkel 2.6.018
  3. ^ Haworth, Benji (2. mars 2016). «Which races are the Classic Races?». Merlin Cycles Blog (på engelsk). Besøkt 21. april 2024. 
  4. ^ «What's a Semi-Classic?». Kermesse Sport (på engelsk). 20. februar 2020. Besøkt 21. april 2024. 
  5. ^ «A Guide to the 2024 Spring Classics, Cycling’s Toughest Road Races». Bicycling (på engelsk). 21. februar 2024. Besøkt 21. april 2024. 
  6. ^ «What are the cycling monuments | cycleGuard». www.cycleguard.co.uk (på engelsk). Besøkt 21. april 2024. 
  7. ^ «Cycling monuments statistics». www.procyclingstats.com. Besøkt 21. april 2024. 
  8. ^ Andrea Champredonde (30. august 2023). «What Makes a Monument a Monument?». We Love Cycling magazine (på engelsk). Besøkt 21. april 2024. 
  9. ^ «Cycling 101: The Monuments | EF Education-EasyPost». EF Pro Cycling (på engelsk). Besøkt 21. april 2024. 
  10. ^ UEC (Den europeiske sykkelunionen). «EUROPEAN CHAMPION APPAREAL» (PDF). Besøkt 21. april 2024. 
  11. ^ Det internasjonale sykkelforbundet. «UCI Jersey Guidelines» (PDF). Besøkt 21. april 2024. 
  12. ^ Det internasjonale sykkelforbundet (1. april 2024). «UCI Cyling Regulations. PART 1 GENERAL ORGANISATION OF CYCLING AS A SPORT» (PDF). Besøkt 21. april 2024. «Fra kapittel 3 § 9. Trøyer som ikke brukes i landeveissykling er utelatt.» 
  13. ^ «How Can I Save Energy in Group Riding?». Road Bike Rider Cycling Site. 4. februar 2010. Besøkt 22. april 2024. 
  14. ^ Det internasjonale sykkelforbundet (2. mai 2024). «UCI Cycling Regulations. PART 2 - ROAD RACES» (PDF). Besøkt 22. april 2024.  Regelverket for landeveissykling, artikkel 2.4.017 og 2.4.018
  15. ^ «UCI Events». UCI.ch. Besøkt 24. april 2015. 
  16. ^ https://www.procycling.no/slik-forklarer-arvesen-og-kaggestad-historisk-rekord/
  17. ^ Listen tar utgangspunkt i denne oversikten
  18. ^ Torjus Larsen i Cycling Archives

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]