Kulangsu International Settlement

Kulangsu International Settlement, med hoveddelen av Amoy/Xiamen i bakgrunnen.

Kulangsu International Settlement

Den katolske kirken på Gulangsu

Politistyrken med indiske sikher.

Kirke på Gulangyu

Kulangsu International Settlement (Kulangsu internasjonale bosetning; kinesisk: 鼓浪嶼公共租界; pinyin: Gǔlàngyǔ Gōnggòng Zūjiè; Pe̍h-ōe-jī: Kó͘-lōng-sū Kong-kiōng Cho͘ var en internasjonal bosetning i Kina (den andre var Den internasjonale bosetning i Shanghai). Den bestod fra 1902 til formell avslutning i 1943.

Den omfattet øya Kulangsu (Gulangyu) tett på Xiamen (Amoy) provinsen Fujian. Under opiumskrigene okkuperte den britiske hær øya Gulangyu i fire år, og trakk seg ikke tilbake før i 1845. Etter 1843 ble Xiamen åpnet som en traktathavn i samsvar med den kinesisk-britiske Nanjing-traktaten.

Storbritannia kjøpte også en strandstrekning på kysten av Xiamens hovedøy for å bygge en britisk konsesjon der, men den tapte med tiden sitt europeiske preg. Gulangyu klarte dog å beholde sitt opprinnelige europeiske preg. Over tid etablerte flere nasjoner konsulater etter hvert som bosetningen hadde økonomisk vekst og fremgang.

Hele øya ble i 2017 lagt til på UNESCOs verdensarvliste.

Historie

Etter at japanerne i 1895 tok kontroll over Taiwan og gjorde øya til japansk territorium, begynte lokale Xiamen-myndigheter, for å hindre japanerne i å sikte videre mot Gulangyu, å lansere ideer om å søke «internasjonal beskyttelse» og bad europeiske makter om å «beskytte Xiamen».

Philip Pitcher bemerket forutseende at det var en utbredt følelse av at «Japan hadde kastet blikket på Amoy (Xiamen), og at hvis en god mulighet bød seg ... ville japanerne rykke inn og ta kontroll.» Brenningen av et japansk buddhisttempel på Gulangyu, Higashi-honganji (东本愿寺), kombinert med «Japan-frykten» på 1900-tallet førte til at Beijing fikk den ide at det ville være fordelaktig for Kina å se etablert en internasjonal bosetting på Gulangyu.

Den 10. januar 1902 signerte konsulene for Storbritannia, USA, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Danmark, Nederland, Sverige-Norge, Japan og bemyndigede fra ytterligere åtte land Gulangyu Delimitation Charter i det japanske konsulat på Gulangyu. Deretter, i januar 1903, ble Gulangyu International Settlement Municipal Council opprettet. På dette tidspunkt hadde nesten alle underskrivende nasjoner bygget konsulater på øya.

Dermed hadde Xiamen/Amoy to utenlandske konsesjoner: den britiske konsesjonen i Xiamen, det mindre og helt kommersielle området, og Gulangyu, den rikere og større konsesjonen. Siden det allerede var en betydelig utenlandsk befolkning på Gulangyu før dannelsen av den internasjonale bosetningen, var de fleste av de utenlandske konstruksjonene fullført da.

I 1938, etter at japanerne angrep og okkuperte Xiamen, ble Gulangyu-øya en «fredsoase» i det et stort antall kinesiske flyktninger flyttet til Gulangyu for å unngå invasjonens konsekvenser. I utbruddet av andre verdenskrig ble japanske tropper stasjonert nær Gulangyu-øya.

Til slutt ble Gulangyu internasjonale bosetning tatt tilbake av nasjonalistene. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken ble Gulangyu gjort til et distrikt i byen Xiamen.

Livet i bosetningen

De som har bodd i den tidligere bosetningen har berømmet livet i bosetningen som fredelig og velstående, spesielt ettersom Kinas politiske situasjon ble mer ustabil på 1930-tallet. Faktisk var bomiljøet så forbedret sammenlignet med den falleferdige nabobyen Xiamen at byen ble pålagt å ta etter sanitær- og offentlige sikkerhetsmodeller fra Gulangyu på 1920-tallet. De utenlandske bosettere hadde bygd klubber, fengsler, skoler, teatre og herrskapelige privatboliger.

Som en ren boligbygd manglet Gulangyu kommersielle aktiviteter som søsterbosetningen Shanghai. Derfor foretok ikke investorer massiv byplanlegging som ville tæret på bosetningens beskjedne midler, men forbedret den eksisterende infrastrukturen. Dermed eksisterte Gulangyu som en unikt vev mellom det tradisjonelle kinesiske samfunn og den nye bølge av utenlandsk kolonialisme.

I løpet av denne perioden kom mange misjonærer til Gulangyu, og skolene de etablerte hadde en betydelig innvirkning på moderne kinesisk utdanning. For eksempel: Da den britiske presten Wei Yuzhen og hans kone Wei Aili i 1898 flyttet til Gulangyu, grunnla de den første barnehagen i Kina, Huaide Kindergarten 怀德幼稚园. Den viktigste misjonsskolen ble Anglo-Chinese College 英华书院 (senere kjent som Sino-Western Academy 中西学), et stort campus nær Gulangyus Bijia Hill. Disse misjonær-grunnlagte stedene ble gradvis sammenvevd med den eksisterende tradisjonelle bygningsmassen.

Det var minimalt med konflikter mellom utenlandske investorer og lokalbefolkningen. Utlendinger foretrakk å leie ut land langs strendene, i åssiden og nær jordbruksland. Eksisterende kinesiske nabolag i lavere høyder ble sjelden forstyrret.

I tillegg til det offisielle navnet er Gulangyu også kjent over hele Kina som Pianoøya (鋼琴之島 / 钢琴之岛) fordi den har den høyeste tettheten av pianoer per innbygger i hele Kina. Gulangyu har også Kinas eneste pianomuseum.

Maleren Teng-Hiok Chiu (1903-1972), ble født her.

Parker

• Haoyueparken (皓月公园 Hàoyùe Gongyuan) ble anlagt for å ære den kinesiske nasjonalhelten Zheng Chenggong. Han står også i form av en 16 meter høy granittstatue i Haoyueparken.
• Shuzhuangparken (菽庄花园) begybte som privateiendom. Der ble det anlagt i 1913 en klassisk kinesisk hage, rundt den private villaen til en velstående taiwansk forretningsmann og ble omgjort til en offentlig park etter opprettelsen av Folkerepublikken.

Litteratur

• Xiaoyue, Sikong (September–oktober 2009). «The Architecture of Fujian: A Fusion of East and West». Chinese National Geography. 1 (3): 82–101.