Krishna Prasad Sitaula
| Krishna Prasad Sitaula | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1949 | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Nepal | ||
Krishna Prasad Sitaula (født oktober 1949 i Sankranti Bazar i distriktet Terhathum, Nepal) er en nepalsk politiker. Han har vært visestatsminister, innenriksminister, justisminister, forsyningsminister og partileder.
Oppvekst
[rediger | rediger kilde]Han har B.Sc. og juridisk bachelor (LLB) fra Tribhuvan University. Sitaula stilte som kandidat til parlamentet for Nepals Kongressparti (NC) i Jhapa distrikt i 1991 og 1994 uten å bli valgt inn. Han blei første gang valgt fra dette distriktet i 1999.
Forhandingsleder
[rediger | rediger kilde]Etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006, da kong Gyanendra blei nødt til å gi fra seg den diktatoriske makta og 1999-parlamentet blei gjeninnkalt, blei Sitaula innenriksminister i G.P. Koiralas samlingsregjering fra Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. I løpet av sommeren blei han regjeringas mest profilerte NC-politiker etter statsminister Koirala sjøl.
Sitaula fikk ry for å være NCs og regjeringas mest effektive og smidige forhandler. Da det virka som om fredsforhandlingene med NKP(Maobadi) holdt på å gå i stå i første del av juni, reiste Sitaula til de fjerne vestlige delene av Nepal med helikopter. Der forhandla han fram ei løsning med Prachanda og fløy ham og Baburam Bhattarai tilbake til Katmandu. Resultatet blei at Koirala og Prachanda møttes og undertegna 8-punktsavtalen_2006, som danna grunnlaget for resten av forhandlingene fram til fredsavtalen i november[1].
Trond Øgrims betraktninger
[rediger | rediger kilde]Avtalen gjorde Sitaula populær blant nepalere som var misfornøyde med den langsomme utviklinga av fredsforhandlingene og oppfatta Korialas regjering som passiv og handlingslamma. Det virka også som om han var det regjeringsmedlemmet fra Kongresspartiet som ledelsen i NKP(M) hadde mest tillit til.
Sitaula blei etter dette et hatobjekt for de ekstreme rojalistene, som framstilte ham som et redskap for maoistpartiet. Ei gruppe i NC begynte også å angripe ham for å være det. Dette gjaldt bl.a. G.P. Koiralas datter, Sujata Koirala, som krevde at han måtte gå av. Kommentatorer skreiv at Sujata og andre ledende kongress-medlemmer oppfatta sine maktposisjoner trua av Sitaula, og derfor ønska å fjerne ham fra partiledelsen og toppen i partiet før den gamle og sjuke G.P. Koirala trekker seg eller dør.
Under opprøret i Tarai i januar og februar 2007 blei både demonstranter og politifolk drept. Tarai-organisasjonene MJF og JTMM krevde at Sitaula skulle ta ansvaret for det og gå av. Dette kravet blei også reist fra partier i Nepals overgangsparlament 2007 og fra Sujata Koiralas fløy i NC.
Pressekommentarer pekte på at Sitaula hadde ikke noe spesielt ansvar for at situasjonen i Tarai blei voldelig (politisk kunne ansvaret med større rett legges på hele regjeringa og G.P. Koirala) og at kritikere som Sujata Koirala ikke egentlig fremma dette kravet ut fra det som hadde skjedd i Tarai. Både G.P. Koirala og NKP(M) gikk sterkt imot at Sitaula skulle gå av.
Mange kommentatorer spådde at G.P. Koirala ville nytte sjansen til å sette ham ut av regjeringa eller gi ham en annen ministerpost da Nepals overgangsregjering 2007 blei danna 1. april. Men også i denne regjeringa blei K.P. Sitaula innenriksminister.
Videre karriere
[rediger | rediger kilde]Sitaula var justisminister fra november 2011 til 24. mai 2012, samtidig med at han var Kongresspartiets leder.[2]
Familie
[rediger | rediger kilde]Sitaula er gift og har tre barn.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Krishna Sitaula». Wikiglobal, the celebrity encyclopedia. Besøkt 4. april 2021.
- ^ Prashant Jha (2014). Battles of the new republic: A contemporary history of Nepal. Oxford University Press. ISBN 978-1-84904-459-2.