Krematorium
Krematorium (av lat. cremo «forbrenne», «brenne opp»), er en bygning hvor man kremerer lik. Brenneprosessen tar cirka en time og foregår i elektriske eller gassfyrte insineratorovner som har en forbrenningstemperatur på minimum 850 °C.[1] Asken og eventuelle beinrester blir kvernet sammen til et fint støv og plassert i en aluminiumsurne sammen med en keramisk identifikasjonsbrikke.
I Norge deles moderne krematorier inn i to kategorier, etter kapasitet og ifølge forurensningsforskriften:[1]
- kategori I–krematorier: krematorier med 200 eller flere kremasjoner pr. år
- kategori II–krematorier: krematorier med mindre enn 200 kremasjoner pr. år
Den moderne kremasjonshistorien
[rediger | rediger kilde]Den moderne kremasjonsbevegelsen startet på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på helsespørsmål og plassbehovet i de voksende byene. Etter år med eksperimentering kunne den italienske professor Brunetti presentere sitt brennkammer og modell for et krematorium på Verdensutstillingen i Wien i 1873. Kremasjon ble legalisert i Italia og det første krematoriet ble oppført i Milano i 1876. Samme året ble også det første krematorium oppført i Nord-Amerika av Julius LeMoyne i Washington, Pennsylvania. I Gotha, Tyskland, ble det første krematorium oppført i 1878.
De første skandinaviske krematoriene ble oppført i Sverige i 1887 og i Danmark i 1893. I Norge var det i 1888 heftig debatt i Luthersk Ukeskrift om kremasjon. I Norge fikk man først i 1898 en lov som tillot kremasjon og det første norske krematoriet åpnet på Møllendal i Bergen i 1907. Bygningen ble tegnet i 1906 av arkitekt Schak Bull, samme mann som de første årene hadde ledet Bergens Likbrendingsforening. Samme året krematoriet åpnet ble Schak Bulls mer berømte fetter, Edvard Grieg, den syvende som ble kremert her. Griegs urne ligger nå i fjellet under Troldhaugen.
Viktige arkitekturhistoriske krematorier er Peter Behrens krematorium (1905–1907) i Hagen, Tyskland, Robert Belli og Henri Roberts krematorium (1908) i La Chaux-de-Fonds, Sveits og Gunnar Asplunds krematorium (1934–1940) i tilknytning til Skogskirkegården i Stockholm, Sverige.
Debattene rundt kremasjon har både handlet om helse og om hvorvidt likbrenning var teologisk forsvarlig. I 1963 opphevet pave Paul VI forbudet om kremering og i 1966 fikk prester i den romersk-katolske kirke lov til å utføre ritualer i tilknytning til kremasjon. Den ortodokse kirken har fremdeles ikke godkjent kremering, men det hender det vises en fleksibilitet i land hvor dette er vanlig. De fleste religioner tillater og praktiserer kremasjon eller likbrenning, med det er fremdeles forbud innen zoroastrisme, ortodoks jødedom og islam.
I Sverige og i Danmark kremeres ca. 72-75 % av alle døde (2004). I Finland og i Norge kremeres bare 32,7 % (2004). Det er forøvrig stor variasjon fra sted til sted: Kristiansund: 71 %, Drammen 70 %, Asker 69 %, Oslo og Bærum 67 %, Bergen 64 %, Trondheim 44 %, Stavanger 38 %, Kristiansand 17 %.
I Europa varierer også tallene mye: Nederland 50,9 %, Frankrike 21,8 %, Spania 17,8 %, Island 17,2 %, Italia 7,5 %.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). Del 3. Lokal luftkvalitet. Kapittel 10. Utslipp fra krematorier. Fastsatt med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) § 9. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-06-01-931/KAPITTEL_3-4#%C2%A710-5
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Kremasjon: Sosiologiske og historiske perspektiver
- Om kremasjon i Norge Arkivert 2. mai 2019 hos Wayback Machine.
- Om kremasjon i Bergen
- Nettutstilling av Historisk Museum: Far Vel – Livets slutt i det flerkulturelle Norge Arkivert 2. mai 2019 hos Wayback Machine.
- Krematorium.eu Krematorier i Europa
- Om Møllendal