Krabbefeiden

Krabbefeiden er i Norge navnet på de krigshandlinger som foregikk ved den norske grense under Karl Gustav-krigene 1657–1660.

Norsk hærordning

Etter at Hannibalsfeiden var endt 1645, ble det besluttet å oppheve det nasjonale fotfolk og opprette en vervet hær. Men etter et års forløp ble det igjen opprettet tre nasjonale regimenter i lenene nærmest grensen mot Sverige. Ved krigens utbrudd 1657 ble regimentenes antall øket til syv; dessuten ble det opprettet et nasjonalt dragonregiment og et rytterregiment. Den sønnenfjelske hærs anfører var Ivar Krabbe, og krigen fikk derfor navnet «Krabbefeiden». I det nordenfjelske hadde Jørgen Bjelke ledelsen.

Krigens gang

De troppene som stattholderen, Niels Trolle, hadde klart å utruste sønnenfjells, hadde Krabbe samlet i Båhuslen. De skulle passe på at svenskene ikke gikk over grenseelven Göta älv. I juli 1657 ble svenskene, som falt inn i Båhuslen under Douglas og Stake, slått ved Hjertum og Turholm. 28. august fikk Krabbe ordre om å gå forbi Göteborg inn i Halland for å avlede svenskene som var gått inn i Skåne. Krabbe slo broer over elven ved Hisingen, forskanset seg ved Göteborg, og sendte ryttere inn i Halland og Dalsland under oberst Fircks. En svensk tropp ble slått ved Mynge og 30 ryttere tatt til fange.

For å dra Krabbe bort fra Göteborg, samlet Otto Stenbock noen regimenter ved Vänersborg og gikk i sydlig retning frem i Båhuslen. Krabbe gikk imot ham, og om formiddagen 27. september kom det ved Hjertum igjen til en trefning, som varte til kvelden. Svenskene ble slått tilbake over elven i stor uorden med et betydelig tap av mannskap, faner og to kanoner. Av nordmennene ble flere kvestet av deres egne geværer. Etter slaget ble mannskapet sendt hjem på grunn av mangel på brød.

10. oktober ble mannskapet samlet igjen, og et korps på 14 kompanier til fots, 4 til hest og 3 dragonkompanier samt 8 kanoner rykket forbi Göteborg inn i Halland, for å forene seg med en dansk hær fra Skåne. Da nordmennene kom til Kungsbacka i det nordlige Halland, fikk de vite at den danske hæren hadde vendt tilbake til Skåne. Krabbe førte derfor korpset inn i Västergötland, hvor det inndrev brannskatt og ble stående til 31. oktober. Siden soldatene igjen krevde brød og led stor nød, fant krigsrådet det best å føre mannskapet tilbake til Båhuslen og legge det i kvarter hos bøndene, til man fikk midler til brød.

I november samlet svenskene en ny hær ved Vänersborg under grev Oxenstjerna, brødrene Stenbock og Harald Stake. For å stanse den ble nordmennene samlet ved Uddevalla. Hæren besto av seks kompanier av Fircks' regiment, fire av Skades, syv av Reichweins og tre av Vedbergs regiment, fire kompanier under rittmesterne Nielsen, Andersen, Eicksted og Thott, to kompanier dragoner under Urne og Brockdorf, 6 trepundige, 4 sekspundige og 3 tolvpundige kanoner. I flere måneder sto begge hærene uvirksomme, og på grunn av sykdom og deserteringer svant den norske inn til 1700 mann.

Svenskene benyttet seg av dette og rykket frem i januar 1658 med 5000 mann, hvorav halvdelen til hest. Krabbe måtte forlate Uddevalla; han gikk mot nord til Kvistrumbro og derfra til Svarteborg. Tre kompanier og tre kanoner ble etterlatt ved Uddevalla skanse; etter to dagers forsvar måtte disse overgi seg til svenskene, som sendte besetningen hjem etter å ha fratatt den våpnene. I mellomtiden hadde den norske hær fått en forsterkning på åtte kompanier til fots og to til hest, som Reichwein hadde hentet ved Halden.

Nordmennene rykket frem igjen i frostvær. Kulden var så sterk, at mange soldater ble ødelagt av frosten, en del døde straks, mange mistet førligheten for alltid. Svenskene, som nå ble ledet av Gustaf Stenbock, Lindrot og Stake, måtte rømme Uddevalla, men etterlot en sterk besetning ved skansen. Denne ble innesluttet av Fircks' regiment, som dannet fortroppen. 12. februar rykket nordmennene inn i Uddevalla. Den svenske kommandanten ba om å få forlate skansen under våpen, men fikk til svar at han ville få samme betingelser som nordmennene hadde fått noen dager før. Han ba så om å få bli i skansen natten over, men da også dette ble nektet, overga han seg. Besetningen overleverte våpnene og fikk deretter lov til å dra hjem.

Svenskene ble forfulgt til Vänersborg, og det ble sendt et korps inn i Värmland, hvor Eda skanse ble erobret.

Nordenfjells hadde Jørgen Bjelke rykket inn i Jemtland med syv kompanier av det trondhjemske regiment og to kompanier dragoner. Jemtene mottok de norske troppene som befriere, og hele provinsen ble besatt. De norske troppene sto overalt på svensk grunn, da de i mars 1658 fikk beskjed om at det var sluttet fred i Roskilde med avståelse av hele Båhuslen og Trondhjems len.

Se også

Kilder

Otto Frederik Vaupell: Den danske hærs historie til nutiden og den norske hærs historie, indtil 1814, 1872.

Autoritetsdata