Hopp til innhold

Konklavet 2013

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Konklavet i 2013»)
Konklavet 2013
Åpnet12. mars 2013
Avsluttet13. mars 2013
StedDet sixtinske kapell Vatikanpalasset
Tidl. paveBenedikt XVI
Ny paveFrans (pave)
ledet avGiovanni Battista Re
Kardinaler
 - med stemmerett		208
115 (+ 2 forfall)
Varighet2 dager
Valgomganger5
Forrige konklaveApril 2005
Liste over konklaver

Konklavet 2013 fant sted fra 12. til 13. mars 2013 for å velge ny pave etter at Benedikt XVI den 28. februar samme år abdiserte som følge av høy alder og svekket helse.[1] I alt 115 kardinaler deltok i konklavet hvor Jorge Mario Bergoglio ble valgt til pave.

Innledende arbeid

[rediger | rediger kilde]
Kardinal Giovanni Battista Re ledet valget

Invitasjonen til kardinalene gikk ut fra Vatikanet 1. mars 2013, og var undertegnet av kardinal Angelo Sodano, som er kardinalkollegiets dekan.[2] Kardinalene møttes første gang i Bispesynodesalen i Paul VI-hallen 4. mars 2013 kl. 09.30, og hadde jevnlige møter (såkalte «generalkongregasjoner») fram til alle ankom 7. mars. Deretter kunne konklavet settes i Det sixtinske kapell.[2] 8. mars ble det meldt at konklavet skulle åpne 12. mars.[3]

Deltakernes hjemland

Konklavet ble ledet av Giovanni Battista Re fra Italia, da både Sodano og nestdekan Roger Etchegaray var over 80 år og hadde ikke stemmerett. Tarcisio Bertone er camerlengo.

Av totalt 208 medlemmer i kardinalkollegiet var det 117 som kunne stemme, da de øvrige var over 80 år. Julius Darmaatmadja og Keith Michael Patrick O'Brien hadde kunngjort at de ikke ville delta i konklavet, slik at 115 deltok i valget.

Den 5. mars kl 13.00 stengte Det sixtinske kapell for publikum for forberedelser til konklavet,[4] og dagen etter ble det lagt et beskyttende tregulv i kapellet og den kjente ovnen hvor stemmesedlene brennes ble montert.[5] Det ble også installert et elektronisk skjold som skal forhindre elektronisk overvåking og kontakt med omverdenen.[3]

Det var en svært stor medieinteresse knyttet til pavevalget, 4 432 midlertidige og 600 permanent akkrediterte journalister fra 65 land fra 1 004 ulike medier meldte sin tilstedeværelse.[4]

Valgprosessen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pavevalg

Det pavelige våpen under sede vacante

Et pavevalg er prosessen der kardinalskollegiet velger en ny pave. Ved innkallingen var det 117 kardinaler under 80 år, som dermed hadde stemmerett ved pavevalget. 115 av disse deltok i konklavet. Det var pave Paul VI som i 1970 bestemte at de eldre kardinalene ikke lenger skulle ha stemmerett.

Konklavet ble ledet av kardinal-biskop Giovanni Battista Re fra Italia, da han var den høyest rangerte kardinalen av de stemmeberettigede. Den apostolske konstitusjonen Universi Dominici Gregis diskvalifiserte både dekanen og visedekanen i kardinalskollegiet fra å delta da de er over 80 år, men Sodano ivaretok de forberedende arbeider som dekan.[6] Konklavets eldste deltaker var den tyske kardinalen Walter Kasper som fylte 80 år 5. mars, men kunne allikevel delta da han var under 80 da paven abdiserte.

Pavevalget 2013[7]

Kardinaler med stemmerett fordelt geografisk
  Italia
 		28
  Øvrige Europa
 		32
  Nord-Amerika
 		14
  Latin-Amerika
 		19
  Afrika
 		11
  Asia
 		10
  Oseania
 		1
Totalt 115
Ikke deltakende
Pave emeritus Benedikt XVI
Ny pave Frans

Kandidater

[rediger | rediger kilde]

Valgbar som ny pave er enhver mannlig døpt katolikk, det stilles ingen andre formelle krav til den kardinalene velger,[10][11] men siden 1389 har kardinalene alltid valgt en fra sin midte. Christoph Schönborn fra Østerrike,[12][13] Odilo Scherer fra Brasil,[14][15] Luis Antonio Tagle fra Filippinene, Peter Turkson fra Ghana, Marc Ouellet fra Canada, Péter Erdő fra Ungarn og Angelo Scola fra Italia var blant de kardinaler som tidlig ble nevnt av mediene som papabili. Francis Arinze fra Nigeria og Joseph Zen Ze-kiun fra Hongkong, begge over 80 år, vr også nevnt som aktuelle kandidater.[10]

Senere, under selve konklavet, ble særlig Scola, Scherer og Turkson trukket fram som favoritter.[16]

Innledende drøftinger

[rediger | rediger kilde]

Etter at invitasjonen var sendt ut 1. mars,[2] begynte kardinalene å ankomme Roma, og allerede dagen etter var de fleste på plass.[17]

Det første av de innledende møtene, de såkalte «generalkongregasjonene» ble holdt 4. mars og behandlet organiseringen av konklavet.[18] og slik at kardinalene kunne ha private diskusjoner.[19] Men allerede 28. februar ble 11. mars lansert som en mulig startdato for konklavet,[20] et tidspunkt som ble fulgt opp av La Stampa 3. mars.[21]

Ved generalkongregasjonens møte 5. mars møtte 148 kardinaler,[4] fem flere enn dagen før, og på dette tidspunktet manglet det bare fem kardinaler med stemmerett. Møtet diskuterte Den hellige stols forhold til verdens biskoper, nyevangelisering og fornyelse i lys av andre Vatikankonsil.[4]

Ved generalkongregasjonens møte 6. mars møtte 153 kardinaler,[22] og det medførte at 113 av 115 aktuelle deltakere hadde ankommet, og det manglet bare to med stemmerett. Disse ble forventet å ankomme sent om kvelden eller tidlig neste dag. Denne dagen ble det diskutert nyevangelisering, pastorale utfordringer og forholdet mellom kurien og lokale bispedømmer.[22] Det ble derfor antatt at dette vil kunne bli viktige tema for den nye paven å gripe fatt i.[22]

Om ettermiddagen var den siste valgbare kardinalen ankommet, Jean-Baptiste Pham Minh Man fra Vietnam, og kardinalkollegiet var dermed fulltallig.[23] Samtidig ble konfidensialiteten understreket, og individuelle pressekonferanser avlyst.[23] På møtet denne dagen ble kardinalene i henhold til konstitusjonen Pastor Bonus orientert om Vatikanets økonomiske situasjon, i tillegg ble den nye pavens prioriteringer, økumenikk, nyevangelisering og kirkens veldedighetsarbeid diskutert.[24]

8. mars ble det vedtatt at konklavet skal åpne 12. mars, i tillegg diskuterte kardinalene religionsdialog, bioetikk, kvinners rolle i kirken, kollegialitet og behovet for å kunne forkynne evangeliet på en gledesfull måte.[3]

Program for konklavet

[rediger | rediger kilde]

Før konklavet ble satt, flyttet kardinalene inn i losjihuset Domus Sanctae Marthae inne i selve Vatikanet, hvor rommene ble fordelt etter loddtrekning. Om formiddagen ble messen Pro eligendo Romano Pontificum (for pavevalg) lest i Peterskirken, under ledelse av Sodano. Alle kardinalene gikk deretter i prosesjon til Det sixtinske kapell, hvor Allehelgenslitaniet ble sunget.[25]

Konklavet ble satt om ettermiddagen 12. mars, og de ikke-stemmeberettigede kardinalene forlot da Det sixtinske kapell etter edsavleggelsen.[26] En eventuell første votering ble gjennomført rundt kl. 19.00.

De to første dagene kunne kardinalene kun gjennomføre stemmerunder, to om formiddagen og to om ettermiddagen,[25] foruten messe og tidebønn.[26] Røyk fra den berømte pipen kunne sees ca kl. 12.00 og ca kl. 19.00 de dagene det ble avholdt stemmerunder, dersom en pave blir valgt ved den første stemmerunden om formiddagen eller ettermiddagen, vil den hvite røyken komme tidligere.[25]

Dersom det ikke hadde foreligget et pavevalg innen tre dager, ville kardinalene ta fri fra stemmegivningen den fjerde dagen og hengi seg til bønn og meditasjon.[26]

Valget

[rediger | rediger kilde]
Den nye pave Frans presenterer seg for folkemengden på Petersplassen umiddelbart etter valget, ikledd en enkel prestekjole og det samme brystkorset av jern han brukte som erkebiskop, ikke det av gull som forgjengerne brukte

Det ble gjennomført en avstemning under konklavets første dag, uten at noen kandidat fikk kvalifisert flertall, og det strømmet da svart røyk ut fra pipen fra Det sixtinske kapell. Under denne avstemningen fikk ingen av de på forhånd antatte favorittene Scola, Scherer og Ouellet tilstrekkelig støtte, mens Bergoglio fikk overraskende stor støtte.[27]

Siden det ikke forelå noen avklaring, ble den om formiddagen neste dag gjennomført to nye avstemningsrunder, ingen av disse ga noen avklaring, og stemmesedlene fra disse to valgrundene ble brent sammen med halm som ga svart røyk..[28]) Den femte avstemningen [29] endte med at erkebiskopen av Buenos Aires, Jorge Mario Bergoglio ble valgt med kvalifisert flertall. Mens noen av stemmegiverne håper at han ville ta pavenavn som Hadrian VII eller Klemens XV,[30] den nye paven tok navnet Frans.[31]

Da den hvite røyken steg fra pipen kl 19.06 ble det kjent at det var valgt en ny pave. Umiddelbart etter ble Vatikanradioens nettside endret til å forkynne Habemus Papam (latin: «Vi har en pave»).[32] Den eldste kardinaldiakonen Jean-Louis Tauran trådte fram på den sentrale balkongen i Peterskirken og foretok den formelle annonseringen av pavevalget, hvem som var valgt, og hvilket navn han tok. Pave Frans trådte deretter fram og ba om folkets forbønn før han velsignet verden, og konklavet ble deretter formelt avsluttet.[33][34][35][36][37]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Pave Benedikt XVI abdiserer 28. februar» katolsk.no, 11. februar 2013
  2. ^ a b c Hele invitasjonen, i norsk oversettelse
  3. ^ a b c «Datoen for konklavet er satt til tirsdag 12. mars», katolsk.no 8. mars 2013
  4. ^ a b c d «Dato for konklavet ennå ikke fastsatt» katolsk.no, 5. mars 2013, besøkt 5. mars 2013
  5. ^ «Sistine Chapel gets ready, historic chimney brought in for Conclave» Arkivert 8. mars 2013 hos Wayback Machine., Rome Reports 6. mars 2013, besøkt 6. mars 2013
  6. ^ The Cardinals of the Holy Roman Church – Orders and precedence
  7. ^ Resources on current eligible papal electors
  8. ^ Hariyadi, Mathias (21. februar 2013). «Conclave, Cardinal Darmaatmadja Renounces for 'Health Reasons'». AsiaNews. Besøkt 5. mars 2013. 
  9. ^ O'Briens biografi på katolsk.no
  10. ^ a b Hirsch, Afua; Jones, Sam (11. februar 2013). «Who Will Be the Next Pope? The Contenders for Vatican's Top Job». The Guardian. Besøkt 5. mars 2013. 
  11. ^ Thavis, John (februar 2013). «Election of New Pope Follows Detailed Procedure». Catholic News Service. Besøkt 5. mars 2013. 
  12. ^ Vatikan-Kenner: Schönborn als neuer Papst in „Poleposition“ Kurir, 12. februar 2013, besøkt 5. mars 2013
  13. ^ Papst-Nachfolge: Italiens Medien sehen Schönborn in 'Pole Position', Wiener Zeitung 13. februar 2013, besøkt 5. mars 2013
  14. ^ Scherer, Sandri, Scola, Schönborn y Tagle, el enigma de los papables
  15. ^ Grupo de cardeais articula nome de d. Odilo Scherer
  16. ^ «Se pavevalget direkte her», Aftenposten 12. mars 2013, besøkt 13. mars 2013
  17. ^ «Benedict Pledges Obedience to His Successor», Philippa Hitchen, Vatikanradioen, 28. februar 2013, besøkt 5. mars 2013.
  18. ^ «Vatican: Cardinals Will Meet Monday to Discuss Papal Conclave Date». Lavanga, Claudio og Angerer, Carlo, NBC News, 1. mars 2013, besøkt 5. mars 2013.
  19. ^ «Late dinners, grappa: The behind-the-scenes work of picking a pope» NBC News, besøkt 5. mars 2013
  20. ^ «Vatican Hints at Start Date for Papal Conclave», CBS News 28. februar 2013, besøkt 5. mars 2013
  21. ^ «Conclave may start on 11 March», La Stampa 3. mars, besøkt 5. mars 2013
  22. ^ a b c Konklavenytt: Dag 3 katolsk.no, 6. mars 2013
  23. ^ a b Sliter med å holde pavesamtalene hemmelige, Aftenposten 7. mars 2013, besøkt 8. mars 2013
  24. ^ Konklavenytt: Dag 4 katolsk.no, 7. mars 2013
  25. ^ a b c Konklavet startet tirsdag den 12. mars, katolsk.no 10. mars 2013
  26. ^ a b c Et tentativt program de første to konklavedagene katolsk.no, 11. mars 2013
  27. ^ «The Story Behind Pope Francis' Election». USA Today. 16. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  28. ^ «Conclave smoke signal timetable». Cnsblog.wordpress.com. Besøkt 17. mars 2013. 
  29. ^ ««On fifth ballot of conclave, cardinals elect new pope»». Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 17. mars 2013. 
  30. ^ Marco R. della Cava, Pope Francis charms media in first press address, USA Today (16. mars 2013), besøkt 17. mars 2013.
  31. ^ «Cardinal Jorge Bergoglio elected pontiff, takes name Pope Francis – live». Guardian. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  32. ^ «Vatican: The Holy See». Besøkt 13. mars 2013. 
  33. ^ «Cardinals Pick Bergoglio, Who Will Be Pope Francis». New York Times. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  34. ^ «Francis begins his challenging papacy». BBC News. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  35. ^ «Jorge Mario Bergoglio elected new pope: as it happened». Daily Telegraph. 13. mars 2013. Arkivert fra originalen 16. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  36. ^ «Humility and simple life lead Jesuit to papacy». Los Angeles Times. 13. mars 2013. Besøkt 17. mars 2013. 
  37. ^ «Jorge Mario Bergoglio: First Latin American, first Jesuit and first Pope Francis to lead the world's Catholics». The Independent. 13. mars 2013. Besøkt 19. mars 2013. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konklavet_2013&oldid=23346604»