Kongeloven
Kongeloven (Lex Regia) var det dansk-norske eneveldets rettslige grunnlag, underskrevet av kong Frederik 3. 14. november 1665. I europeisk sammenheng er dette den eneste skrevne grunnloven for et eneveldig styre. Kongeloven forelå på latin og på dansk, og det var den danske versjonen som ble underskrevet og dermed gjeldende lov.[1]
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Innhold
[rediger | rediger kilde]Loven fastsatte den kongelige arvefølgen og formaliserte kongens eneveldige makt. Den presiserte den forfatningsendringen som skjedde i Kongeriket Danmark og Kongeriket Norge ved et statskupp gjennomført av kongen i 1660 og bekreftet gjennom Enevoldsarveregjeringsakten i 1661, som avskaffet stendenes innflytelse på riksstyret gjennom det gamle (danske) Riksrådet, valgmonarki og håndfestninger som begrenset kongens makt. Med forfatningsendringen ble det slutt på adelens politiske makt i Danmark.
Kongeloven gjør bare en eneste innskrenkning i kongens suverenitet: Han kan ikke redusere sin uinnskrenkede makt.[2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]En viktig forutsetning for forfatningsendringen var riksrådets og dermed adelens tap av kontroll over hæren under Karl Gustav-krigene (1657–60).[3]
Kongeloven var utarbeidet i 1661 av Peter Schumacher (adlet Griffenfeld i 1671), men ble undertegnet av kongen først i 1665. Kongeloven ble holdt hemmelig til etter tronskiftet i 1670, og den ble trykt i 1709.
Kongeloven bygger på naturrettslige doktriner og er, hva innholdet angår, uten sidestykke, da det neppe finnes noen annen forfatning som har tillagt kongen en så ubegrenset makt.[4] I loven heter det at kongen skal «holdes og aktes for det ypperste og høyeste hode her på jorden, over alle menneskelige lover, og .. ingen .... over seg ... uten Gud alene».
Kongeloven ble aldri formelt bekreftet på Island.
Opphør
[rediger | rediger kilde]Kongeloven gjaldt i Norge frem til Norges Grunnlov kom i 1814, og i Danmark frem Danmarks grunnlov kom i 1848.[5] I Danmark er imidlertid to paragrafer forblitt gjeldende: § 21, som krever den utøvende makts tillatelse til prinser og prinsessers utreise og ekteskap, og § 25, som gir dem rett til å unnsi seg rettergang og vidnesbyrd ved de alminnelige domstoler.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kongeloven på to språk
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 46), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-02245-5
- ^ Øystein Rian (2003). «Eneveldet og den nye elitens voksende tyngde» i Maktens historie i dansketiden. Makt- og demokratiutredningens rapportserie. ISSN 1501-3065.
- ^ Kongeloven. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 14. desember 2016.
- ^ Dag Michalsen (2011). Rett. En internasjonal historie. Oslo: Pax forlag. s. 242. ISBN 978-82-530-3453-9.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John O. Evjen: Die Staatsumwälzung in Dänemark im Jahre 1660. Leipzig 1903
- Otto Kähler: Das dänische Königsgesetz von 1665 und Schleswig-Holstein. In: Schleswig-Holsteinische Anzeigen 1950‚ S.109–ll2.
- Knud Fabricius: Kongeloven. Dens tilblivelse og plads i samtidens Natur- og arveretlige udvikling. En historisk undersøgelse. Kopenhagen 1920. Reprografischer Nachdruck 1971. ISBN 87 7500 810 6. (Neueres gibt es zu diesem Thema nicht).
- Ole Feldbæk: „Danmarks historie“. Gyldendal 2010 ISBN 978-87-02-10163-8. S. 111 ff.
- Julius Albert Fridericia: Frederik III. I: Dansk biografisk lexikon Bd. 5. Kopenhagen 1891. S. 293–300.