Comité de salut public

Le Comité de salut public, år II. Anonym akvarell. (Bibliothèque nationale de France, Paris.)

Comité de salut public, eller Velferdskomiteen, ble opprettet den 5. og 6. april 1793 under den franske revolusjon av Nasjonalkonventet som Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar.

Historie

Den tjente som Nasjonalkonventets eksekutivorgan. Opprinnelig hadde den 25 medlemmer, men dette ble endret allerede 6. april, fa velferdskomiteen ble delt, og man hadde deretter sikkerhetskomiteen (Comité de sûreté générale) og den egentlige velferdskomiteen med ni (senere tolv) medlemmer. Dens hovedoppgave var opprinnelig kontroll med konventet og regjeringen. Koordineringen av det indre og ytre forsvar av Revolusjonen hørte også til dens oppgaver. I særlig viktige og påtrengende saker kunne den suspendere ministrenes beslutninger og sette i verk selvstendige tiltak. Dens fullmakt til dette var innskrentet til én måned og måtte deretter fornyes, slik som også medlemmene var valgt for én måned av gangen.

Maximilien Robespierre, den sterke mann i Velferdskomiteehn da den var på sitt mektigste

Etter at de mindre radikale girondinere var ryddet av veien i misten av 1793, lyktes det lederne for jakobinerne (Maximilien de Robespierre, Georges Danton - som allerede hadde inngått i komiteen fra begynnelsen av og ser gått inn for Robespierre den 27. juli 1793 - og Louis Antoine de Saint-Just) å vinne kontrollen over komiteen. De klarte å bygge opp Velferdskomiteen til det egentlige maktorgan under revolusjonen mot slutten av 1793. Den 10. oktober ble komiteen gitt uinnskrenkede fullmakter. Især under Robespierres innflytelse ble Velferdskomiteen utstyrt med diktatoriske fullmakter, og ble organiserende av det jakobinske strekkveldet.

Terrortiltakene som velferdskomiteen og revolusjonstribunalet hadde stått for førte til slutt til deres fall, og til henrettelsen av Robespierre og hans tilhengere 27./28. juli 1794 (etter revolusjonskalenderen: 9. Thermidor II). De ble det i virkeligheten opprettet et militærdiktatur under Paul Barras 1794-95.

Komiteens innflytelse ble deretter begrenset til visse militære og diplomatiske oppgaver. I oktober 1795 ble den så helt oppløst. Nasjonalkonventet ble erstattet av et tokammerparlament under det såkalte direktoriet.

Medlemmer

Første velferdskomité

Den første velferdskomiteen (april til juli 1793) bestod av de følgende medlemmer:

• Bertrand Barère, representant fra departementet Hautes-Pyrénées
• Théophile Berlier, fra Côte d'Or (5. juni til 10. juli 1793)
• Jean-Jacques Bréard, fra Charente-Inférieure, trådte ut den 5. juni 1793
• Pierre Joseph Cambon, fra Hérault
• Georges Danton, fra Paris
• Jean Antoine Debry, fra Aisne, trådte tilbake og ble erstattet av Robert Lindet, fra Eure
• Jean-François Delacroix, fra Eure-et-Loir
• Jean-François Delmas, fra Haute-Garonne
• Louis Bernard Guyton-Morveau, fra Côte d'Or
• Jacques Alexis Thuriot, fra marne
• .
• Jean-Baptiste Treilhard, fra Seine-et-Oise, trådte ut 12. juni 1793.

Under terrorveldet

Fra 20. september 1793 til 27. juli 1794 var sammensetningen stabil (med uttaket Hérault de Séchelles):

• Bertrand Barère fra departementet Hautes-Pyrénées
• Jacques Nicolas Billaud-Varenne, fra Paris
• Lazare Carnot, fra Pas-de-Calais
• Jean-Marie Collot d’Herbois, fra Paris
• Jeanbon St. André, fra Lot
• Georges Couthon, fra Puy-de-Dôme
• Marie-Jean Hérault de Séchelles, fra Seine-et-Oise (utestengt fra desember 1793, henrettet 5. april 1794)
• Prieur de la Marne, fra Marne
• Prieur de la Cote d’Or, fra Côte-d'Or
• Maximilien de Robespierre, fra Paris
• Louis Antoine de Saint-Just, fra Aisne
• Robert Lindet, fra Eure

Velferdskomiteen i 1871

Også under Pariserkommunen i 1871 fantes det for en kort tid en Velferdskomite, med blant andre Charles Delescluze og Raoul Rigault som medlemmer.