Hopp til innhold

Kolonisering i antikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Middelhavet omtrent 500 f.Kr. Fønikiske byer er markert i gul, greske byer i rød, og andre byer i grå.

Antikkens kolonier var bystater opprettet av en moderby (dens metropolis), og ikke et større territorium. Forhold mellom en koloni og dens metropolis var ofte nært, og tok spesifikke former.[1] Derimot, til motsetning den europeiske kolonisering i tidligmoderne tid, var antikkens kolonier ofte selvstendige og selvstyrende fra deres opprettelse.

Egyptiske kolonier

[rediger | rediger kilde]

En egyptisk koloni opprettet syd i Kanaan dateres til litt før det første dynastiet.[2] Narmer fikk egyptisk keramikk produsert i Kanaan og eksportert til Egypt,[3] fra regioner som Tel Arad, En Besor, Rafah og Tel 'Erani.[3] Skipsbygging var kjent for oldtidens egyptere så tidlig som 3000 f.Kr., og kanskje tidligere. Archaeological Institute of America melder[4] at det tidligste daterte skipet — 75 fot langt, datert til 3000 f.Kr.[5] – kan muligens ha tilhørt faraoen Aha.[5]

Fønikiske kolonier

[rediger | rediger kilde]
Kart over fønikiske (rød) og greske kolonier (blå) omtrent 550 f.Kr.

Fønikerne var den store handelsmakten i Middelhavet ved starten av det første millenniet f.Kr. De hadde handelskontakt med oldtidens Egypt og Hellas, og etablerte kolonier så langt vest som dagens Spania, ved Gadir (dagens Cádiz).

Fra Gadir kontrollerte fønikerne tilgangen til Atlanterhavet, og handelsveiene til Storbritannia. De mest kjente og vellykkede fønikiske koloniene ble stiftet av bosettere fra Tyrus i 814–813 f.Kr., og kalt Kart-Hadasht (Qart-ḥadašt,[6] direkte oversatt «Ny by»),[7] kjent i historien som Kartago. Karthagenerne opprettet senere en egen koloni sørøst i Spania, Nye Kartago, som ble erobret av deres erkefiende Rom og kalt Nova Carthago.

Ifølge María Eugenia Aubet, arkeologiprofessor ved Universidad Pompeu Fabra i Barcelona, så «er den tidligste tilstedeværelsen av fønikisk materiale i Vest dokumentert i området til oldtidsbyen Huelva i Spania... Den høye proporsjonen av fønikisk keramikk blant de nye materialene funnet i 1997 i Plaza de las Monjas i Huelva taler for en regelmessig tilstedeværelse av fønikere fra starten av det niende århundre f.Kr. Den nylige radiokarbondateringen fra de tidligste nivåer av Kartago plasserer opprettelsen av denne tyriske kolonien omtrent i årene 835–800 f.Kr., noe som samfaller med datoene oppgitt av Flavius Josefus og Timeus for byens stiftelse.»[8]

Greske kolonier

[rediger | rediger kilde]
Se også: Grekere i førromersk Gallia, Magna Graecia og Liste over greske byer i Trakia og Dakia
Greske oldtidskolonier ved Svartehavet, 8. – 3. århundre f.Kr.

I oldtidens Hellas ble kolonier av og til stiftet av beseirede folk, som forlot sine hjem for å rømme undertrykkelse og trelldom av en fremmed fiende, noen ganger som en oppfølger til sivil uro, da den tapende part i en fellesødeleggende strid dro for å danne nye byer et annet sted, noen ganger for å bli kvitt overskuddsbefolkning, og dermed unngå interne konvulsjoner, og noen ganger som et resultat av ostrakisme. I de fleste tilfeller derimot var motivasjonen å etablere og tilrettelegge for handelsforhold med fremmede land, og videre styrke moderbyens (gresk: metropolis) velstand. Kolonier ble opprettet i Jonia og Trakia så tidlig som det 8. århundre f.Kr.[9]

Mer enn tretti greske bystater hadde flere kolonier rundt om Middelhavet, med Miletus mest aktiv med nitti kolonier på tvers av Middelhavet, fra Svartehavets kyster og Lilleasia i øst, til sydkysten av Den iberiske halvøy i vest, samt flere kolonier på Libyas kyst i Nord-Afrika,[10] fra det sene 9. til 5. århundre f.Kr.

Det var to lignende typer kolonier, en kjent som apoikia (gresk: ἀποικία; flertall: ἀποικίαι, apoikiai) og den andre som ἐμπόριov - emporion (flertall: ἐμπόρια, emporia). Den første typen var en gresk bystat i seg selv, den andre var en gresk handelskoloni.

De greske bystatene begynte å etablere kolonier rundt år 900[11] – 800 f.Kr., først ved Al Mina på Syrias kyst, og det greske emporion Pithekoussai ved Ischia i Napolibukten, begge etablert omtrent 800 f.Kr. av euboianere.[12]

To bølger av nye bosettere dro fra Hellas i overgangsfasen mellom De mørke århundrer i Hellas og starten på Den arkaiske perioden: en tidlig på det 8. århundre f.Kr. og et nytt utbrudd av kolonisering i det 6. århundre f.Kr. Befolkningsvekst og tette levekår hjemme virker å være en ufullstendig forklaring, og den økonomiske og politiske dynamikken skapt av konkurranseånden mellom de ofte kongeløse, og nyintroduserte bystater, da de strevde etter å utvide deres økonomiske innflytelsessfære, virker å være det virkelige incentivet. Gjennom denne greske ekspansjonen blomstret bruken av mynter på tvers av middelhavslandene.

Innflytelsesrike greske kolonier i Vest-Middelhavet – mange av dem i dagens Italia – var blant annet Kyme, Rhegium (Rhegion) av Khalkis og Zankle (ca. 8. århundre f.Kr.), Syrakus av Korint/Tenea (ca. 734 f.Kr.), Naxos av Khalkis (ca. 734 f.Kr.), Massalia (senere Marseille i Frankrike, ca. 590-tallet f.Kr.|598 f.Kr.) og Agathe (kort tid etter Massalia) av Fokaia, Elea (Italia) og Emporion (dagens Spania) av Fokaia/Massalia (ca. 540-tallet f.Kr.|540 f.Kr. og tidlig 6. århundre f.Kr.), Antipolis (dagens Frankrike) av Akhaia, Alalia (Korsika) av Fokaia/Massalia (ca. 545 f.Kr.) og Kyrene (Kyrenaika, dagens Libya) av Thera (762/61 og 632/31 f.Kr.).

Grekere koloniserte også dagens Krim ved Svartehavet. Blant de mange bosetningene de etablerte der var byen Chersonesos, ved dagens Sevastopol.[13]

Den utbredte greske koloniseringen ble bemerket av Cicero, som noterte seg at «det var som en gresk frynse hadde blitt vevet om barbarenes kyst.»[14]

Flere formler ble generelt fulgt i de hellige og høytidelige tilfellene da en ny koloni skulle gjøre avreise. Hvis en gresk by sendte ut en koloni ble et orakel, særlig et som Oraklet i Delfi, nærmest alltid konsultert på forhånd. Noen ganger ble visse samfunnsklasser bedt om å ta del i foretakene; noen ganger ble én sønn valgt ved loddtrekning fra hver husstand hvor det var flere sønner, og fremmede som ytret ønske om å delta fikk det. En person av utmerkelse ble valgt til å lede emigrantene, og legge til rette for foretaket. Det var vanlig å hedre oppretterne av disse koloniene, etter deres død, som helter. Litt av den hellige ild ble tatt fra det offentlige ildstedet i Prytaneum, hvorfra den nye byens ildsted fikk sin ild. Og, akkurat slik hvert individ hadde sitt eget private helligdom, opprettholdt det nye samfunnet tilbedelsen av de fremste hjemlige guder, og kolonien sendte ambassadører og votivgaver til moderbyens hovedfestivaler i flere århundrer etter opprettelse.

Forholdet mellom koloni og metropolis

[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom koloni og moderby, kjent som metropolis, ble sett på som et av gjensidig affeksjon. Enhver uenighet som oppstod ble løst med fredelige midler når mulig, og krig ble kun ansett som tilgivelig i de mest ekstreme tilfeller av nødvendighet. Det er verdt å merke seg at Peloponneskrigen var delvis forårsaket av uenighet mellom Korint og hennes koloni Korkyra (Korfu). Grunnleggelsescharteret inneholdt generelle bestemmelser for ordninger av saker i kolonien, og noen spesielle lovfestninger. Moderbyens grunnlov ble som regel tatt i bruk av kolonien, men den nye byen var politisk uavhengig. Den «hellige ild» til metropoliset ble bevart et spesielt sted for å minne om de felles båndene. Hvis kolonien sendte ut en ny koloni selv ble moderbyen som regel konsultert, eller ble hvert fall spurt om å stille med en leder. Ofte, for å vise hengivenhet til de forskjellige metropolitiske allianser opprettet på det greske fastland, og av religiøse årsaker, ville kolonier betale tributt i religiøse sentre, som Delfi i Olympia, eller Delos.[15]

Klerukhene (κληροῦχοι, klêrouchoi) dannet en spesielle klasse av greske kolonister: hver ble tildelt et eget landstykke (κλῆρος, klêros) på plassen de ble gitt. Handelsfabrikker som ble satt opp i fremmede land, som i Egypt, var litt annerledes enn de vanlige koloniene, og medlemmene beholdt retten til bopel i deres eget fedreland, og de begrenset seg selv til sitt eget kvarter i den fremmede byen.

Romerske kolonier

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Colonia

Kartet viser i rødt romerske kolonier i Nord-Afrika opprettet av keiser Augustus

Det var en gammel skikk i oldtidens Italia å sende ut kolonier for å sikre nye erobringer. Romerne, uten en stående armé, pleide å bosette grupper av egne borgere i erobrede byer som en form for garnison. Disse gruppene ville bestå delvis av romerske borgere, ofte opp mot 300, og en større del av mennesker fra Det latinske forbund. Den tredje delen av de erobrede områdene ble gitt over til bosetterne. Disse coloniae civium Romanorum («kolonier av romerske borgere») ble spesielt ment for å sikre de to kystene til Italia, og ble dermed kalt coloniae maritimae. Coloniae Latinae, hvorav det var langt flere, tjente samme hensikt på fastlandet.

Ansvaret for å lede kolonistene og grunnlegge bosetningen ble gitt til en kommisjon av vanligvis tre medlemmer. Disse mennene fortsatte å stå i et forhold som «patron»er (patroni) til kolonien etter dens stiftelse. Kolonistene entret den erobrede byen i en militær rekke, bak faner, og grunnleggelsen ble feiret med spesielle høytideligheter. Coloniae var fritatt skatt, og hadde deres egen grunnlov, en kopi av den romerske, og valgte fra egne rekker deres senat og andre statsoffiserer. Til denne grunnloven måtte de opprinnelige innbyggerne underlegge seg. Coloniae civium Romanorum beholdt romersk borgerskap, og ble fritatt fra militærtjeneste, da deres posisjon som utposter ble ansett som tilsvarende. Medlemmene av coloniae Latinae tjenestegjorde blant socii, de allierte, og hadde såkalt ius Latii eller Latinitas («Latinerrett»). Dette sikret dem rettigheten til å skaffe eiendom, konseptet commercium, og retten til å bosette seg i Roma, samt muligheten til å bli romersk statsborger under visse betingelser (selv om disse rettighetene ble begrenset gjennom tidens løp).

Etter Gracchis tid mistet koloniene deres militære karakter. Kolonisering ble etterhvert ansett som en måte å forsyne de fattigste klassene av plebeiere. Etter Sullas tid ble det brukt som en måte for å gi land til veteransoldater. Retten til å grunnlegge kolonier ble tatt vekk fra folket av Julius Cæsar. og gikk deretter inn i hendene til de romerske keisere, som brukte det hovedsakelig i provinser utelukkende for å grunnlegge militærbosetninger, særlig gjennom den gamle ideen om å sikre erobrede områder. Det var kun i usedvanlige saker at provinsielle kolonier opplevde skatteunntak slik gitt til de i Italia.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Thomas R. Martin (1. august 2000). Ancient Greece: From Prehistoric to Hellenistic Times. Yale University Press. s. 56. ISBN 978-0-300-08493-1. Besøkt 24. februar 2013. «...at their new location, colonists were expected to retain ties with their metropolis. A colony that sided with its metropolis's enemy in a war, for example was regarded as disloyal...» 
  2. ^ Naomi Porat (1992). «An Egyptian Colony in Southern Palestine During the Late Predynastic to Early Dynastic». I Edwin C. M. van den Brink. The Nile Delta in Transition: 4th.-3rd. Millennium B.C. : Proceedings of the Seminar Held in Cairo, 21.-24. October 1990, at the Netherlands Institute of Archaeology and Arabic Studies. Van den Brink. s. 433–440. ISBN 978-965-221-015-9. Besøkt 24. februar 2013. 
  3. ^ a b Naomi Porat, "Local Industry of Egyptian Pottery in Southern Palestine During the Early Bronze I Period," i Bulletin of the Egyptological, Seminar 8 (1986/1987), s. 109129. See also University College London web post, 2000.
  4. ^ Ward, Cheryl. "World's Oldest Planked Boats Arkivert 19. november 2012 hos Wayback Machine.", i Archaeology (Volum 54, nummer 3, mai/juni 2001). Archaeological Institute of America.
  5. ^ a b Schuster, Angela M.H. "This Old Boat", Dec. 11, 2000. Archaeological Institute of America.
  6. ^ Martín Lillo Carpio (1992). Historia de Cartagena: De Qart-Ḥadašt a Carthago Nova / colaboradores: Martín Lillo Carpio ... Ed. Mediterráneo. Besøkt 12. februar 2013. 
  7. ^ Sabatino Moscati (Januar 2001). The Phoenicians. I.B.Tauris. s. 48. ISBN 978-1-85043-533-4. Besøkt 8. august 2013. 
  8. ^ Maria Eugenia Aubet (2008). «Political and Economic Implications of the New Phoenician Chronologies» (PDF). Universidad Pompeu Fabra. s. 179. Arkivert fra originalen (PDF) 25. februar 2013. Besøkt 24. februar 2013.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. desember 2018. Besøkt 22. september 2015. 
  9. ^ Hornblower, Simon; Spawforth, Antony (2003). The Oxford Classical Dictionary. Oxford University Press. s. 1515. ISBN 978-0-19-956738-6. Besøkt 24. februar 2013. «From the 8th century BC the coast of Thrace was colonised by Greeks.» 
  10. ^ Nicholas Geoffrey Lemprière Hammond (1959). A history of Greece to 322 B.C. Clarendon Press. s. 109. Besøkt 8. august 2013. 
  11. ^ Ancient Greek Colonization and Trade and their Influence on Greek Art | Thematic Essay | Heilbrunn Timeline of Art History | The Metropolitan Museum of Art
  12. ^ Robin Lane Fox (9. mars 2010). Travelling Heroes: In the Epic Age of Homer. Random House Digital, Inc. s. 131. ISBN 978-0-679-76386-4. Besøkt 24. februar 2013. «Robin Lane Fox undersøker de kulturelle tilknytninger og møter gjort av euboianske utforskere i det 8. århundre» 
  13. ^ National Preserve of Tauric Chersonesos http://www.chersonesos.org/?p=index&l=eng. Besøkt 7. april 2014. 
  14. ^ Cicero, De republica, ii, 9
  15. ^ «Ancient Greek colonies | 5.97 | Maria Daniels». Perseus.tufts.edu. Arkivert fra originalen 13. mars 2009. Besøkt 5. mai 2009. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kolonisering_i_antikken&oldid=24530305»