Knutsholstinden
Knutsholstinden | |||
---|---|---|---|
Andre navn | Store Knutsholstinden | ||
Høyde | 2 341[1] moh. | ||
Primærfaktor | 969 m[a] | ||
Sekundærfaktor | 12 km[b] | ||
Land | Norge | ||
Fylke | Innlandet | ||
Kommune(r) | Vågå | ||
Område | Jotunheimen | ||
Fjellrekke | Jotunheimen | ||
Førstebestigning | 13. juli 1875 (Johannes Heftye, Knut Lykken, Gullik Gulliksen Lid) | ||
Kartblad | 1617 IV «Gjende» | ||
Knutsholstinden 61°25′28″N 8°33′44″Ø | |||
UTM-koord. | 32V 476634 6810129 |
Knutsholstinden, også kalt Store Knutsholstinden, er et fjell i Vågå kommune i Innlandet. Det har en høyde på 2 341 meter over havet og er det høyeste fjellet sørøst i Jotunheimen. Det ligger på en høy rygg mellom Knutsholet mot øst og Svartdalen mot vest.[1] Mot Knutsholet er tinden alpin, med store hengebreer.
Bestigning
[rediger | rediger kilde]På midten av 1800-tallet ble Knutsholstinden ansett for å være ubestigelig, og dessuten trodde enkelte den var Norges høyeste fjell. Johannes Heftyes førstebestigning i 1875 ble ansett som en stor bragd, og ble i sin samtid sammenlignet med Slingsbys bestigning av Storen. Mellom Slingsby og Heftye oppsto det et følelsesladd offentlig ordskifte med nasjonalistiske undertoner. Som en følge av dette, og for å bevise at Storen var et enkelt fjell å bestige, fant Heftye ruten på Storen som senere har blitt normalveien, Heftyes rute.[2] Men Slingsby fant med hjelp av en kvinne fra trakten, Marie Sønstenes, en lettere vei til Knutsholstinden, og Slingsby, Sønstenes og en mann til besteg toppen sammen i 1880, noe Heftye ikke likte.[3]
Adkomst
[rediger | rediger kilde]Letteste adkomstvei: Det skal være vardet fra det nordligste tjernet i Svartdalen. Herfra går ruten rett opp fjellsiden til toppen. Vardingen kan være vanskelig å finne da den er delvis forfalt. Det skal imidlertid være greit å finne veien opp uten denne vardingen. Litt erfaring med fjellvandring kan være klokt å ha for å nå denne toppen.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Norgeskart». Kartverket. Besøkt 25. desember 2015.
- ^ Ben Johnsen: Jotunheimens stortopper, NTK 1991, s. 157-161.
- ^ «Turartikkel». Arkivert fra originalen 8. januar 2012. Besøkt 20. mai 2013.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thommessen, Erik W. (1997). Jotunheimen: turguide for fjellene mellom Bygdin og Gjende. Fagernes: Valdres forl. s. 76. ISBN 8275620228.