Knittelvers
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Knittelvers er tysk eller nordgermansk stikisk poesiform (hvor verseradene følger uten mellomrom eller i lengre diktverk i ujevnt plasserte mellomrom) fra middelalderen med ganske fri rytme. Knittelvers ble hyppig brukt på en form for prosafortellinger som hadde rim.
Den eneste regelen med knittelvers er at det alltid må rime på to påfølgende radene (parrim). I hver verserad skal det finnes tre eller fire betonte stavelser, i midten av raden en cesur (pause eller takthvile) og i slutten av hver rad et rim eller en assonans.
Det har blitt hevdet at knittelvers er oppkalt etter den tyske poeten og abbeden Benedikt Knittel (død 1732), men det er ikke riktig. Oversatt betyr knittelvers rett og slett «vers på rim». Flere middelalderromanser, som Eufemiavisene, og rimkrøniker som Erikskrøniken ble skrevet på knittelvers. En tysk forfatter som i særlig grad er knyttet til poesiformen er Hans Sachs. I moderne tid skrev Henrik Ibsen større deler av Peer Gynt på knittelvers.
På engelsk er knittelvers betraktet som mindreverdig eller av liten litterær verdi, og nedsettende kalt for «doggerel», antagelig avledet fra dog (= hund), antyder enten stygghet eller usmakelig (som i mat «kun passende for en hund»). Det engelske begrepet er første gang dokumentert på 1200-tallet, og det synes ikke som det eksisterte et tilsvarende begrep for «frie» vers.
Mens poesi på tidlig middelalder og tidligere var kompleks og med strenge regler, var knittelvers en form for «modernisme» med sitt enkle formuttrykk. I moderne tid har flere engelske poeter, eksempelvis Ogden Nash, Pam Ayres og Christina Rossetti, tilsynelatende skrevet knittelvers eller doggerel. I uttrykket er disse diktene enkle, kanskje også med åpenbare tekniske feil, men ved nærlesning viser seg å være både skarpsindige og underholdende med stundom en humoristisk eller satirisk effekt. Generelt har bruken av knittelvers i hovedsak ebbet ut siden slutten av 1800-tallet, eller når det benyttes er det enten amatører eller en bevisst forsøk på å antyde banal poesi.