Klaskedo
Klaskedo eller falldo er en type utedo eller tørrdo innendørs i bygårder. De var vanlig i bystrøk på 1800-tallet. Avtredene lå i avlukker i oppgangene eller i baktrappen, typisk på mellomreposene i baktrappen, og et løp fra hvert avtrede (eller fritt fall gjennom flere etasjer) endte i binger eller bøtter nederst i dosjakta.[1][2][3] Disse ble tømt fra utsiden av bygningen gjennom en luke,[4] slik at en ikke trengte å frakte ekskrementer gjennom oppgangene. Dotypen ble utfasa i løpet av 1900-tallet.
Privetbingene var dype, og for å få tømt dem ordentlig, brukte renholdsarbeiderne en mandolin,[5] ei slags øse med et fire-fem meter langt skaft. Illustrasjonen viser en renholdsarbeider som tømmer innholdet i en privetbinge over i bøtter, som deretter ble frakta vekk i bil eller kjerre. Da pudrettgjødsel ble populært, gikk ekskrementene til pudrettfabrikkene.
At doene ble tømt fra utsiden av bygningene, var en helsemessig fordel. I tida hvor man mente at sykdom og smitte ble spredd gjennom miasmer, råtten og illeluktende luft, var det likevel stor bekymring for at doene var helsefarlige. Klaskedoene var kjent for å være luktkraftige i sommermånedene. Når vårsola skinte på ytterveggene og det som hadde frosset fast der begynte å tine, var lukta spesielt ille.
Klaskedo var i bygårder et alternativ til utedo i bakgården slik at brukerne slapp å gå ned trappene og ut. Klaskedo fantes blant annet i Oslo og Bergen. Vannklosett ble i byene introdusert på 1920-tallet.[2][6] Klaskedoene ble upopulære på grunn av lukt og avgasser som steg opp fra bingen i bunnen av sjakten.[5] Torvstrø i bingen og utlufting over tak søkte å redusere luktplagen.[3] Selve sjakten var vanskelig å holde ren. De første vannklosettene kom rundt 1860 og disse ble etter noen år forbudt på grunn forurensing av Oslofjorden. I 1899 fikk Grand Hotel som den første dispensasjon fra forbudet mot vannklosetter.[7] Klaskedo var særlig vanlig på Oslos østkant.[3]
Utfasing
[rediger | rediger kilde]I 1899 ble det forbudt å bygge klaskedoer i nye hus,[5] og det ble satt i gang avvikling av de gamle. Som en erstatning foreslo myndighetene bærbare bøtter. Dermed måtte renholdsarbeiderne bære dobøtter nedover oppgangene.
I 1973 Oslo bestemte Oslo Helseråd at alle klaskedoer skulle stenges.[4] På dette tidspunktet var det fortsatt 511 gårder med klaskedo i Oslo, og det ble gitt tilskudd til utskifting som del av do-aksjonen til Oslo kommune. Gjennom do-aksjonen fikk på det meste 1000 leiligheter i året skifta ut utedo eller klaskedo med vannklosett. Likevel tok det tid før alle klaskedoene gikk ut av bruk. Mange gårdeiere, både kommunale og private, ignorerte påbudet. I mange tilfeller endte det med at renholdsverket gikk ut og plomberte bingene med kalk slik at doene ikke kunne brukes. Som erstatning ble det satt inn dobrakker på gårdsplassene, med regning sendt til gårdeieren.
i 1985 ble det annonsert at Oslos siste klaskedo endelig var gått ut av tjeneste. Ifølge en artikkel i Aftenposten hadde den kommunale leiegården Torshovgata 20 fortsatt klaskedo i 1995.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Næss, Gunnar M. (2004). Do på hytta. Oslo: Forlaget Bonytt. ISBN 8270390666.
- ^ a b Pettersen, John Roald (2005). Kattepinn og sørphøne. Førde: Selja forl. ISBN 8291722552.
- ^ a b c Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202091462.
- ^ a b Lindal, Åsmund (1982). Oslo-bilder. Bergen: Universitetsforlaget. ISBN 8200055612.
- ^ a b c Byen i våre hjerter. [Oslo]: Norsk folkemuseum. 1995. ISBN 8290036566.
- ^ Lande, Marit (2000). Oslo gjennom 1000 år. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202182662.
- ^ Muri, Beate (2005). Kristiania for 100 år siden. Oslo: Schibsted. ISBN 8251621046.
Kilde: Lokalhistoriewiki.no