Kjøleviksteinen

Kjøleviksteinen er en runestein fra gården Kjølevik i Strand kommune i Ryfylke, Rogaland.

I 1878 fant den unge læreren på Idse, Torgils Didriksen Hillesland, runesteinen i Kjølevik. På bakgrunn av funnet skrev han et brev til antikvar Nicolay Nicolaysen med opplysning om at det fantes en runestein i området. Agronom Anda tok æren for funnet i 1882.^{[trenger referanse]}

I flere kilder oppgis amtsagronom I. Anda til å være oppdageren av runesteinen.

Runesteinen lå da som overligger i inngangen til en potetkjeller på gården, men folkene på gården opplyste at den opprinnelig hadde stått på en liten gravrøys i nærheten, sammen med en annen stein. Om det også hadde vært innskrift på denne steinen er uklart, og det har ikke vært mulig å finne den igjen.^{[trenger referanse]}

Steinen ble kjøpt inn av Universitetets Oldsaksamling, og sommeren 1883 ble den sendt til Kristiania. Her sto den i mange år i foajeen i Historisk museum, men i 1999 ble den flyttet til foajeen i det nye Universitetsbiblioteket i Georg Sverdrups hus på Blindern.^{[trenger referanse]} I 1982 ble en kopi av steinen satt opp ved Vatland grendehus ved Kjølevik.^{[trenger referanse]}

Steinen er 2,70 meter lang, ca. 0,23 meter tykk, og 0,53 meter på det bredeste. Den er av granitt.

Innskriften består av tre linjer, som går nedenfra og opp langs steinen. Språket i innskriften er urnordisk, og den er datert til folkevandringstid, ca. 400-450 e Kr.^{[trenger referanse]} I Norges Indskrifter med de ældre Runer transkriberes teksten slik:

hadulaikaR

ek hagustadaR

hlaaiwido magu minino

Gammelnorsk gjengivelse (ordet med asterisk er rekonstruert, det kjennes ikke fra noen gammelnorske kilder):

Hǫðleikr. Ek Haukstaldr *hláða mǫg minn.

Oversatt til moderne norsk blir det: Hodleik. Jeg, Haugstall, gravla sønnen min. Noen går ut fra at Hodleik er navnet på sønnen, mens andre mener han kan være runeristeren.

Litteratur

• Norges Indskrifter med de ældre Runer (NiÆR). Christiania: Kildeskriftfondet. 1891. s. 268ff. 
• Nesse, Agnete, red. (2018). Norges språkhistorie. IV - Tidslinjer. Oslo: Novus forlag. s. 97–98. 

Autoritetsdata