Hopp til innhold

Kim Il-sung

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kim Il-sung
chosŏn'gŭl: 김일성
hanja: 金日成
romanisering: Kim Il-sŏng
rev. romanisering: Gim Il-seong
Født김성주
15. apr. 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mangyongdae
Død8. juli 1994[1][2][4][3]Rediger på Wikidata (82 år)
Pyongyang
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedJilin Yuwen High School[5]
Mangyongdae Revolutionary School
EktefelleKim Jong-suk (1941–1949) (avslutningsårsak: ektefelles død)
Kim Song-ae
FarKim Hyŏng-jik
MorKang Pan-sŏk
SøskenKim Yong-ju
Kim Chol-ju
Barn
6 oppføringer
Kim Jong-il
Kim Man-il
Kim Kyong-hui
Kim Pyong-il
Kim Yong-il[6]
Kim Kyong-chin[7]
PartiKoreas arbeiderparti (1945–)
Kinas kommunistparti (1932–)
NasjonalitetNord-Korea
Japansk Korea
Sovjetunionen
GravlagtKumsusan minnepalass
Utmerkelser
29 oppføringer
Helt av Den demokratiske folkerepublikken Korea (1953)
Helt av Den demokratiske folkerepublikken Korea (1972)
Helt av Den demokratiske folkerepublikken Korea (1982)
Hero of Labor (1958)
Karl Marx-ordenen
Augusto César Sandino-ordenen
Klement Gottwald-ordenen (1987)[8]
Nasjonalflaggets orden
Order of Freedom and Independence, 1st class (1953)
Leninordenen (1972)[9]
Røde fane-ordenen (1945)
Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin (1970)
Sükhbaatars orden
Den rumenske folkerepublikks stjerneorden (1971)
Den sosialistiske seiers orden (1987)
José Marti-ordenen (1986)
Ordenen Playa Girón (1987)
Order of the Tribute to the Republic
Jugoslavias store stjernes orden
Storkors av Malis nasjonalorden
Den hvite løves orden (1973)
Republikken Indonesias stjerne
Storkors av Kambodsjas orden
Madagaskars nasjonalorden
Jugoslavias store stjernes orden
Mono-ordenen
Storkors av Ordenen Polonia Restituta
Order of Eduardo Mondlane, 1st class (1984)[10]
Order of Freedom and Independence, 1st class
Nord-Koreas president
28. desember 1972–8. juli 1994 (de facto)
(offisielt «evig president»)
ForgjengerIngen
EtterfølgerIngen (de facto Kim Jong-il)
Nord-Koreas statsminister
9. september 1948–28. desember 1972
ForgjengerIngen
EtterfølgerKim Il
Formann, senere generalsekretær i Koreas arbeiderparti
30. juni 1949–8. juli 1994
ForgjengerKim Du-bong
EtterfølgerKim Jong-il
Signatur
Kim Il-sungs signatur
Kim Il-sung på Commons

Kim Il-sung (1912–1994) var Nord-Koreas leder fra han utropte den totalitære ettpartistaten i 1948 og til sin død i 1994. Han satt lengst av de kommunistiske statslederne under den kalde krigen. Offisielt hadde han titlene som statsminister og president i Nord-Korea samt formann og generalsekretær i Koreas arbeiderparti.

Han forsøkte, med støtte fra Sovjetunionen og Kina, å erobre Sør-Korea i 1950. De ble slått tilbake av en FN-styrke anført av USA. Kampene i Koreakrigen endte med en våpenhvileavtale og nært uendrede grenser i 1953.

Persondyrkelsen av Kim Il-sung fikk en kvasireligiøs form. Han hadde en rekke mer eller mindre offisielle titler, slik som «den store leder», «den store marskalk» og «den store sol».

Han gjorde Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land. All opposisjon ble rensket ut. Det er anslått at 1,6 millioner nordkoreanere mistet livet på grunn av forfølgelse under Kim Il-sung, ikke medregnet ofre for krig eller sult.

Nord-Korea forble avhengig av bistand fra Sovjetunionen. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, brøt Nord-Koreas økonomi sammen. Forsyningsproblemene kulminerte etter Kims død i den store hungersnøden i Nord-Korea 1994–1998.

Kim Il-sung ble erklært «evig president» i Nord-Korea etter sin død, mens makten gikk videre til hans sønn, Kim Jong-il. Kim Il-sungs balsamerte levninger ligger i en glassarkofag i Kumsusan minnepalass.

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Kim Il-sungs liv før han ble Nord-Koreas leder er lite klarlagt. Mange av opplysningene i hans selvbiografiske verker og offisielle nordkoreanske biografier er overdrevne eller upålitelige.[11][12][13][14]

Han vokste opp og ble angivelig født i Mangyongdae, en landsby som nå er sammenvokst med Pyongyang. Kims fødenavn var Kim Sŏng-ju (Kim Seong-ju). Han hadde to brødre. Faren drev noe undervisning, kontorarbeid og hadde kjennskap til urtemedisin. Faren hadde stort sett inntekter nok til å brødfø familien.[12][13]

Begge foreldrene var protestantiske kristne og engasjerte i diakoni og misjon. Faren gikk bibelskole hos amerikanske misjonærer, og moren var prestedatter. Den unge Kim skal også selv ha vært med i menighetsarbeid. Den kristne oppveksten blir bortforklart i Kims selvbiografi.[12][13][15][16]

Landflyktighet og geriljakrig i Mandsjuria

[rediger | rediger kilde]

Korea var lenge under Japans innflytelse, og landet ble okkupert to år før han ble født (se Japans kolonisering av Korea). I 1920-årene flyktet familien, som mange andre koreanere, til det selvstyrte Mandsjuria, sannsynligvis for å unnslippe politisk forfølgelse og sult og kanskje for å drive misjon.[12]

Mens de bodde i Mandsjuria, fikk Kim kinesisk skolegang. Da han var i slutten av tenårene, sluttet han seg til en kommunistisk ungdomsgruppe i Jilin. Gruppen ble avslørt og rullet opp, og Kim ble arrestert og fengslet i flere måneder i 1929.[11][12][13][14]

I 1932 tok japanerne kontroll over Mandsjuria og opprettet marionettstaten Mandsjukuo. Samme år ble Kim tatt opp som medlem av Det kinesiske kommunistiske parti, etter å ha blitt anbefalt av en annen eksilkoreaner.[12][14]

Han ble med i antijapanske geriljagrupper, som skal ha stått i forbindelse med Det kinesiske folkets nasjonale frelseshær, ledet av den tidligere fredløse banditten Wang Delin.[14][17] Senere gikk den opp i en større enhet, Den forente nordøstlige antijapanske hær, som var forbundet med kommunistpartiet.[17] Det var i denne perioden at han tok Kim Il-sung – «(den som blir til) solen» – som dekknavn.[12][13]

Kim ble politisk kommissær for en avdeling på rundt 160 mann.[12] Kims viktigste mentor var Wei Zhengmin, som kom til å påvirke ham ideologisk.[11][18] Koreanerne ble ikke bare forfulgt av japanske politistyrker, men ble også møtt med mistenksomhet av kinesiske kommunister. Kim vant kinesernes tillit og unngikk mistanker om å være japansk infiltratør. Han skal også ha skjermet en del av sine landsmenn.[13] Kims avdeling gjorde i 1937 et anslag ved den mandsjurisk-koreanske grensen ved Pochon, men trengte aldri lengre inn i Korea.[12][19]

Inn i Den røde armé; Japan kapitulerer

[rediger | rediger kilde]
Medlemmer av Den røde armés 88. infanteribrigade. Kim Il-sung er nummer to fra høyre i forreste rekke.

De lokale trefningene eskalerte i 1937 til den andre kinesisk-japanske krig. Japanerne sendte større tropper til Mandsjuria for å slå ned motstanden. Geriljakrigerne led store tap, og vinteren 1940/1941 flyktet Kim, som mange før ham, over den islagte Amurelven, grensen til det russiske fjernøsten.[12][13][14]

Kim ble avhørt av sovjetiske myndigheter, fikk fastslått sin identitet og ble sendt på militæropplæring. Han ble kaptein og senere major i Den røde armés 88. infanteribrigade, dannet i 1942, som bestod av geriljakrigere fra Mandsjuria. Brigaden holdt til utenfor Khabarovsk. Kim ledet flere tokt inn i Mandsjuria.[14][13][20] Mens Kim Il-sung og hans kone Kim Jong-suk bodde i Sovjetunionen, fikk de to sønner: Kim Jong-il og Kim Man-il.[20]

De allierte bestemte under Kairokonferansen i 1943 at Korea skulle gjenoppstå som en uavhengig stat. Sovjetunionen erklærte krig mot Japan i august 1945 og møtte lite motstand da de inntok Pyongyang. Japan kapitulerte i september, og Korea ble delt i to midlertidige okkupasjonssoner. Sovjetunionen besatte den nordlige og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen mellom okkupasjonssonene ble trukket langs den 38. breddegrad (se delingen av Korea).

Kims brigade ble ikke satt inn i de kortvarige kampene mot japanerne. Avdelingen ble oppløst, og de fleste herfra ble satt inn til å bistå sovjetiske kommandanter i det okkuperte Mandsjuria og Korea. Kim Il-sung ble nestkommanderende ved okkupasjonsstyret i Pyongyang.[20][13]

En nyttig alliert i Pyongyang

[rediger | rediger kilde]
Kim Il-sung og sovjetiske offiserer under et massemøte i Pyongyang i oktober 1945.

Sovjetunionen hadde sett for seg den koreanske nasjonalisten Cho Man-sik som leder for en marionettregjering, men fikk ham ikke til å samarbeide på sine premisser. Lokale kommunister, som Park Hon-young, hadde liten støtte.[20][13]

Flere tidligere offiserer i Den røde armé har hevdet at sovjetunionens leder Josef Stalin utså Kim Il-sung til regjeringsleder allerede før han ble sendt til Pyongyang.[20][21] Kim var godt kjent for dem, og han hadde ikke bånd til den lokale kommunistiske bevegelsen. Geriljakrigeren Kim Il-sungs bragder var også kjent for en god del koreanere.[20]

I løpet av høsten 1945 kom Kim inn i ledelsen for den nordkoreanske delen av Koreas kommunistparti. Den nordkoreanske fløyen hadde begrenset kontakt med sine partifeller i sør. Kommunistene i nord dannet så Nord-Koreas arbeiderparti. I februar 1946 utnevnte det sovjetiske okkupasjonsstyret ham til formann i Nord-Koreas provisoriske regjering. Den virkelige makten lå fortsatt hos sovjeterne, som ønsket å skape en kommuniststat innenfor sin innflytelsessfære. De forsynte nordkoreanerne med militær ekspertise, våpen og materiell, og paramilitære grupper ble i 1948 omdannet til Den koreanske folkearmé.[20][22]

Opprinnelig så man for seg felles valg i de to okkupasjonssonene, kontrollert av FN, men i 1948 ble Nord- og Sør-Korea proklamert som selvstendige stater. Begge anså seg for å være den eneste lovlige regjeringen for hele Korea. Kim Il-sung ble statsminister i Nord-Korea, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea.[23] Kort tid etter begynte en personkultus rundt Kim, med persondyrkingen av Stalin som forbilde.[13][21]

Under den sovjetisk okkupasjonen ble Nord-Korea ble lukket for omverdenen. Jordbruket ble kollektivisert, og de som motsatte seg kollektiviseringen eller kommunistregimets styre, eller ble mistenkt for å ha vært japanske kollaboratører, ble systematisk forfulgt. En rekke politiske og sivile forbrytelser ble straffet med døden. Hundretusener av nordkoreanere flyktet sørover før eller under Koreakrigen.[24]

Koreakrigen (1950–1953)

[rediger | rediger kilde]
Kim Il-sung undertegner våpenhvileavtalen i Koreakrigen.

Avstanden mellom nord og sør økte. Det nordkoreanske lederskapet overvurderte kommunistenes støtte i sør og gevinstene ved en militær løsning. Kim besøkte Moskva så tidlig som i mars 1949 for å søke Stalins støtte til å angripe den sørlige delen av Korea. Stalin nølte, men tidlig i 1950 var ikke USA lenger alene som atomvåpenmakt. Ettersom USA ikke hadde intervenert i borgerkrigen i Kina, antok Stalin at USA heller ikke ville intervenere i Korea. Stalin støttet et angrep, så lenge kommunist-Kina forpliktet seg til å bidra med forsterkninger. Kim møtte Kinas leder Mao Zedong i mai 1950. Mao skal ha vært urolig for å havne i direkte konflikt med USA, men var selv avhengig av Stalins godvilje.[23][25][26][27]

Koreakrigen brøt ut i juni 1950, da nordkoreanske styrker krysset 38. breddegrad. Kim fremstilte angrepet som et svar på sørkoreansk aggresjon. Den sommeren okkuperte nordkoreanerne det meste av Sør-Korea, bortsett fra området rundt Busan i sørøst. I september fikk USA støtte fra FNs sikkerhetsråd til å intervenere. USA og 15 andre FN-medlemsstater iverksatte en stor landgang i Incheon og et fremstøt fra Busan. Måneden etter gikk FN-styrkene inn i Nord-Korea og besatte Pyongyang. Kim måtte flykte nordover mot den kinesiske grensen.[23][25][26]

I oktober 1950 gikk Kina inn på Nord-Koreas side i krigen, og FN-styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake. Deretter var krigen mest en kinesisk-amerikansk konflikt på koreansk territorium.[23][25] Nordkoreanerne og kineserne kivet om å ha kommandoen over sine felles styrker. Kim så ingen muligheter for en nordkoreansk seier, og han ønsket en våpenhvile så snart som råd. Mao og Stalin ville fortsette krigen for å binde opp USA i Øst-Asia.[25][28]

Våpenhvileavtalen av juli 1953 etablerte en demilitarisert sone langs den 38. breddegrad, som siden har vært grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Koreakrigen svekket Sovjetunionens innflytelse i Nord-Korea, og Kina fylte ikke dette tomrommet.[23][25][26][28] Kim fremstilte seg selv som seierherre, som hadde avverget et invasjonsforsøk. Persondyrkelsen av Kim ble sterkere.[21] Anslagsvis 1,5 millioner nordkoreanere og 1 million sørkoreanere mistet livet i krigen.[24][29]

Maktkonsentrasjon og terrorvelde

[rediger | rediger kilde]
Møte i Nord-Koreas arbeiderparti i 1946. Kim Il-sung i midten, og til høyre for ham sitter Kim Du-bong, som ble offer for en av Kims mange utrenskninger.

Kim Il-sung var en dyktig renkespiller, og han klarte i løpet av 1950-årene å utslette alle utfordrere innenfor Koreas arbeiderparti. Straks etter Koreakrigen ble lederene for den tidligere kommunistiske undergrunnsbevegelsen i Korea under japansk styre, mange av dem fra Sør-Korea, utsatt for falske anklager og henrettet.[24][30][31]

Under partikongressen i 1956 ble Kim Il-sung forsøkt avsatt av «Yan’an-fraksjonen», tidligere eksilkoreanere i Kina, og en mer Moskva-tro fraksjon. De ønsket en «avstalinisering», slik som i Sovjetunionen etter Stalins død. Kims fraksjon beholdt kontrollen og ekskluderte sine motstandere. Kim rehabiliterte noen av kadrene etter press fra Kina og Sovjetunionen, men gjenopptok forfølgelsene i 1957, etter opptøyene mot kommunistregimene i Polen og Ungarn.[24][30][31][32]

I midten av 1960-årene hadde Kim-fraksjonen sikret seg flertall på alle nivåer i partihierarkiet. Forfølgelser av høytstående kadrer og offiserer, anklaget for «fraksjonering», forekom også i årene som fulgte.[24][31]

I 1958 begynte en grundig kartlegging av alle nordkoreanere, der alle innbyggere ble nøye klassifisert etter deres politiske pålitelighet. De tre offisielle og likestilte samfunnsklassene var «arbeidere», «bønder» og «intellektuelle», men den enkeltes egentlige klassetilhørighet – enten «kjerneklassen», «den ubestemte klassen» eller «fiendeklassen» – var hemmelig og arvelig. Det ble etablert et angiversystem, og antatte statsfiender og deres slektninger (se Sippenhaft) ble forvist til de mest brutale konsentrasjonsleirene (kwalliso-systemet). Fangene ble utsatt for kulde, sykdom, sult, mishandling og medisinske eksperimenter.[24][33][34]

I 1994 anslo Rudolph Joseph Rummel, som forsket på politiske massemord, at Kim Il-sungs regime var direkte ansvarlig for mellom 710 000 og 3 549 000 nordkoreaneres død (ikke medregnet krigs- eller sultofre), med et estimat på 1,6 millioner drepte som et kompromiss og en kvalifisert gjetning.[35] Historikeren Pierre Rigoulet anslo i Kommunismens svartebok (1997) at det nordkoreanske regimet hadde henrettet 100 000 personer i sine partiutrenskninger og 1,5 million hadde dødd i konsentrasjonsleirene. Medregnet ofre for krig og sult anslo han 3 millioner drepte.[24]

Nord-Korea stod også bak flere hundre bortføringer, interneringer og attentater mot utenlandske borgere, for det meste sørkoreanere og japanere.[24][36]

Juche-ideen og personkulten

[rediger | rediger kilde]

Personkulten rundt Kim Il-sung begynte, i stalinistisk stil, som heltefortellingen om den store militære og politiske lederen.[21][37] Etter Stalins død i 1953 godtok Kim aldri noen avstaliniseringspolitikk, men han gjorde seg mindre sårbar for kritikk ved å nedtone dyrkelsen av seg selv i noen år.[21]

I siste halvdel av 1960-årene ble juche utviklet til en slags nasjonal selvbergingsideologi i Kim Il-sungs navn. Juche har blitt kalt Nord-Koreas statsideologi, men noen betrakter den også som en politisk religion eller religionserstatning. Juche er basert på en ekstrem, rasefundert nasjonalisme og trekk fra konfutsianismen og østasiatisk keiserkult, med Kim Il-sung som en farsfigur for hele folket.[37][38][39][40][41][42]

I 1967 vedtok sentralkomiteen for Koreas arbeiderparti et «monolittisk ideologisk system for partiet». Det opphevet skillet mellom stat og individ. Det ble forbudt å uttrykke selvstendige tanker. En altomfattende personkult begynte å ta form rundt «den store leder».[21][43][44] Sønnen Kim Jong-il var sentralt plassert i propagandaapparatet. I midten av 1970-årene ble det klart at han kom til å etterfølge sin far.[43][44][45]

Portretter av Kim Il-sung ble påbudt i alle boliger og offentlige bygninger. Kim Il-sungs liv og lære ble skolepensum, og regelmessige ideologiske skoleringer ble obligatoriske for alle.[21][33][41] I 1992 fantes det mer enn 40 000 statuer av Kim Il-sung rundt om i landet.[46] Nordkoreanere ble forventet å valfarte til slike statuer på merkedager i hans og sitt eget liv.[33]

Mange propagandahistorier fikk overnaturlige trekk og knyttet an til bibelfortellinger eller koreansk folketro.[37][41][46] Kim Il-sung ble påstått å være allvitende, kunne være flere steder samtidig, og reise raskere enn det som var fysisk mulig. Gjenstander han hadde rørt ved, ble tatt vare på som relikvier.[47]

Nord-Korea har en egen tidsregning, kalt juchekalenderen, med utgangspunkt i Kim Il-sungs fødsel.

Juche har aldri fått virkelig fotfeste utenfor Nord-Korea, men noen partier og regimer har på ulike tidspunkter latt seg inspirere.[48] Det er utgitt en mengde skriftlige verker i Kim Il-sungs navn. Nord-Koreas ambassade i Oslo stod for de fleste av de norske oversettelsene.[49][50]

  • Den 22 meter høye bronsestatuen av Kim Il-sung stod ferdig i 1972. Foto: John Pavelka
    Den 22 meter høye bronsestatuen av Kim Il-sung stod ferdig i 1972.
    Foto: John Pavelka
  • Store, idoliserende portretter finnes på alle store bygninger.
    Store, idoliserende portretter finnes på alle store bygninger.
  • Veggmaleri på Koreakrig-museet viser Kim Il-sung lede sitt folk til seier. Foto: Martin Cígler
    Veggmaleri på Koreakrig-museet viser Kim Il-sung lede sitt folk til seier.
    Foto: Martin Cígler
  • Kim Il-sung og Kim Jong-il ved Chonji, som har en mytisk betydning i koreansk kultur.
    Kim Il-sung og Kim Jong-il ved Chonji, som har en mytisk betydning i koreansk kultur.

Balansegang mellom stormaktene

[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionen, Kina og Koreas gjenforening

[rediger | rediger kilde]
Zhou Enlai og Kim, vinkende til publikum, i bilkortesje i Beijing i 1958.

Nord-Korea unngikk, i likhet med kommuniststater som Jugoslavia og Albania, faste allianser under hele den kalde krigen. Kim Il-sung forsøkte å balansere forholdet til både Sovjetunionen og Kina. Han ønsket fremfor noe å unngå at Nord-Korea ble en vasallstat for noen av dem. Kims avvikende ideologiske oppfatninger irriterte både Sovjetunionen og Kina, men så lenge USA var til stede militært i Sør-Korea, kunne de heller ikke tillate regimet å falle.[51][52][53]

Det kinesisk-sovjetiske bruddet berørte hele den kommunistiske bevegelsen overalt i verden. Mao fordømte Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjovs avstaliniseringspolitikk som «revisjonisme». Kim var antirevisjonist, og Khrusjtsjovs tanke om fredelig sameksistens med den kapitalistiske verden var utålelig for en delt nasjon som Korea. Forholdet mellom Nord-Korea og Sovjetunionen kjølnet, men Kim unngikk å involvere seg personlig. Nord-Korea ble skremt av Sovjetunionens tilbaketrekning av atommissiler fra Cuba, og av Sør-Koreas mer aggressive antikommunisme og troppebidrag i Vietnamkrigen. Da Khrusjtsjov ble avsatt i 1964, var begge land innstilt på å forbedre forholdet.[51][52][54][55]

Forholdet til Kina ble satt på prøve under kulturrevolusjonen. De kinesiske rødegardistene angrep Kim Il-sungs person for en utsvevende livsstil, og for ideologisk avvik og ettergivenhet overfor Sovjetunionen. Kim avskydde kulturrevolusjonen, men unnlot å gå i rette med den. Nord-Korea hadde også en grensetvist med Kina ved Paektu-san. At Sør-Korea, Japan og USA fikk et tettere forhold, tvang også Nord-Korea og Kina til å nærme seg hverandre igjen fra slutten av 1969.[51][52][55][56]

At Kina normaliserte sitt forhold til USA etter president Nixons besøk i Kina i 1972, falt ikke i god jord i Nord-Korea. Kim håpte at Mao skulle presse USA til en tilbaketrekning fra Sør-Korea. Da det ble klart at dette ikke ville skje, begynte Nord-Korea å opptre mer egenrådig for å gjenforene Korea på sine premisser. På denne tiden var Nord-Korea så fremgangsrikt at Kim også trodde at det var mulig. Kim Il-sung førte hemmelige samtaler med Sør-Koreas president Park Chung-hee sommeren 1972. De entes om en erklæring om at gjenforening skulle skje fredelig og uten fremmed innblanding, men oppnådde ellers ingenting.[57][58]

Fremstøt overfor den tredje verden

[rediger | rediger kilde]
Kim, i midten, med en delegasjon fra Irans parlament i 1981.

Kim Il-sung prøvde å ta en lederrolle på vegne av den tredje verden og antiimperialismen, som var rettet mot vestlige stormakter og særlig USA. Allerede i slutten av 1950-årene fant Kim sammen med ledere som Sukarno i Indonesia, Fidel Castro på Cuba og Hồ Chí Minh i Nord-Vietnam, som Kim mente ledet an i verdensrevolusjonen, fordi de hadde en kolonifortid og kjente på den amerikanske imperialismens nærvær.[51][56][59]

Nord-Korea brukte store ressurser på å spre propaganda i utlandet og invitere til studieopphold og store konferanser. Nord-Korea fikk ikke den påvirkningskraften de hadde håpet på, ettersom de fleste utlendinger opplevde dyrkelsen av Kim Il-sung som fremmedartet.[48][49][59]

Kim Il-sung utøvde et «karismatisk lederskap» og reiste ofte utenlands. Hvem han kom godt overens med på et personlig plan, innvirket også på utenrikspolitikken. De han likte var ofte revolusjonære i den tredje verden, som ham selv. Et unntak fra regelen var Kambodsjas arvefyrste Sihanouk.[60] Nord-Korea støttet Pol Pot og Røde Khmer-regimet, som brukte Sihanouk som gallionsfigur, også etter at Vietnam invaderte Kambodsja i 1978.[60][61]

Nord-Korea hadde fra midten av 1970-årene et militært samarbeid med Egypt og Syria.[43][62] Etter den iranske revolusjonen i 1979 fikk nordkoreanerne en ny partner som de kunne utveksle våpen og olje med.[43]

Nord-Korea prøvde i 1970-årene å få diplomatisk støtte for sin sak i spørsmålet om gjenforeningen av Korea, som gjenytelse for utviklingshjelp.[43] Kim forsøkte å bruke Organisasjonen av alliansefrie nasjoner til å oppnå egne mål om å presse USA ut av Sør-Korea, men måtte innse at organisasjonen spriket for mye.[59][43]

Pariastat med atomvåpenprogram

[rediger | rediger kilde]

Utover i 1980-årene hadde Nord-Korea økonomiske vansker og et sviktende omdømme. At Kim Il-sung i 1980 formelt utpekte sin sønn som sin etterfølger, opprørte mange marxister. Nord-Korea stod bak bombeattentatet mot Sør-Koreas president Chun Doo-hwan i Yangon i 1983. 21 mennesker ble drept, og Chun overlevde ved en tilfeldighet. Flere land i den tredje verden kuttet alle bånd til Nord-Korea, som begynte å få et rykte som en «pariastat» i verdenspolitikken.[63]

Nordkoreanerne fortsatte å selge våpen og militær ekspertise til mange regimer i Afrika, slik som Robert Mugabe i Zimbabwe, Idi Amin og Milton Obote i Uganda og Mengistu Haile Mariam i Etiopia.[60][64] Nord-Korea prøvde også å øve innflytelse i små øystater i Karibia og Stillehavet.[65]

Fra og med 1960-årene bistod Nord-Korea terrororganisasjoner og marxistiske opprørsbevegelser i flere verdensdeler. Noen av dem var Den japanske røde armé, ETA, IRA, De røde brigader i Italia, SWAPO og ANC i Sør-Afrika og militante palestinske grupper knyttet til PLO. Et av motivene var å holde Nord-Korea innenfor Sovjetunionens interessesfære. Mellom 1968 og 1988 lærte nordkoreanerne opp minst 5 000 personer i terror- og geriljataktikk ved baser i Nord-Korea og Midtøsten.[66] Flere attentater og terroraksjoner har også blitt knyttet til den nordkoreanske staten.[67]

Hverken Sovjetunionen eller Kina ønsket å dele sin atomvåpenteknologi med Nord-Korea. Sovjetunionen, Kina og Øst-Tyskland åpnet derimot for forskningssamarbeid for fredelige formål i 1960-årene, og Kim så for seg å industrialisere landet med atomkraft.[68][69] Først i 1980-årene begynte Nord-Korea for alvor å utvikle sin egen atomvåpenteknologi. Sovjetunionen presset Nord-Korea til å slutte seg til Ikkespredningsavtalen i 1985.[68][70][71]

Tidlig i 1990-årene ble det klart at Nord-Korea førte Det internasjonale atomenergibyråets inspektører bak lyset.[68][70][71] Mens resten av verden rustet ned etter Sovjetunionens fall, rustet landene i Øst-Asia opp.[72] I 1993 aktet Nord-Korea å trekke seg fra Ikkespredningsavtalen. USAs tidligere president Jimmy Carter reiste til Nord-Korea i juni 1994 og overtalte Kim Il-sung til å forhandle.[68][70][71] Da Kim Il-sung døde noen uker etter, trodde mange, også i USAs regjering, at Kim-regimet snart ville falle. Nord-Korea og USA undertegnet en nedrustningsavtale i oktober samme år.[68][70]

Økonomisk oppbygging og kollaps

[rediger | rediger kilde]
Chollima, en mytologisk hest som er så rask at den ikke kan ris av mennesker, gav navn til en av Kim Il-sungs kampanjer under femårsplanen 1957–1961.

Det var det sovjetiske okkupasjonsstyret i Nord-Korea som påbegynte kollektiviseringen av jordbruket, nasjonaliseringen av industrien og likestillingen mellom kjønnene.[22][73]

Landet lå utbombet etter Koreakrigen, men gjenreisningen gikk raskt, takket være stor økonomisk bistand fra især Sovjetunionen og Kina.[73][74][75] Kim la stor vekt på å reise tungindustri og rustningsindustri.[73][74]

Nord-Korea ble, ved siden av Jugoslavia, ofte fremholdt som et eksempel på en vellykket kommuniststat. I 1960 var nesten alle markedsmekanismer opphevet. Nesten alle varer ble rasjonert og utdelt av staten. Heller ikke bøndene fikk produsere mat til selvforsyning. Matrasjonene gjenspeilte plassen i klassehierarkiet. Klær var også rasjonert, og det ble utdelt et sommerantrekk og vinterantrekk årlig, gjerne på Kim Il-sungs fødselsdag. Lønningene ble redusert til noe som kunne minne om lommepenger.[33][76]

Kims oppmaninger til innsats, som chollima-kampanjen, var inspirert av «det store spranget» i Kina. Etter hvert som personkulten rundt ham vokste, fikk den allvitende Kim Il-sungs «veiledning på stedet» større betydning.[73][76][77]

Nord- og Sør-Koreas økonomiske vekst var parallell frem til 1970, da Nord-Korea stagnerte på grunn av vanstyre og stor utenlandsgjeld. Samfunnet ble også sterkt militarisert. I 1979 hadde Sør-Korea tre ganger større verdiskaping (BNP) per innbygger.[78][79]

Kim Il-sung klarte aldri å gjøre Nord-Korea økonomisk selvberget. I 1991 kollapset Sovjetunionen, og Nord-Korea mistet sin største velgjører.[78][79][80] Kim-regimet overså tegnene til forsyningssvikt. I 1995 og 1996 ble landet rammet av styrtregn og flom, og mye av avlingen ble ødelagt. Fordi landet var lukket og politisk isolert, kom nødhjelpen fra utlandet sent. Hundretusener døde i hungersnøden i Nord-Korea mellom 1994 og 1998.[78][80]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Opplysninger om Kim Il-sungs familie har vært forbundet med hemmelighetskremmeri.[81][82]

Kim Il-sung hadde to yngre brødre som også kjempet i Mandsjuria: Kim Chol-ju, som døde i en trefning med japanerne, og Kim Yong-ju, som også kom til å spille en politisk rolle i Nord-Korea.[45][81] De hadde også en søster.[81]

Kim Il-sungs første kjente kone, Kim Jong-suk (1917–1949), var også geriljakriger i Mandsjuria. De fikk to sønner, Kim Jong-il og Kim Man-il, der den yngste omkom i en drukningsulykke som barn, og datteren Kim Kyong-hui, som i 1972 ble gift med partikaderen Jang Song-thaek. Kim Jong-suk fremstilles etter sin død, som en del av Kims personkult, som «revolusjonens mor».[45][81][83][84]

Kim Il-sung giftet seg på nytt under Koreakrigen med Kim Sung-ae (1928–2014). Det er kjent at de fikk datteren Kim Kyong-jin og sønnene Kim Pyong-il og Kim Yong-il. Hun skal ha forsøkt, uten hell, å posisjonere Kim Pyong-il fremfor Kim Jong-il som arvtager til makten.[44][82]

Sykdom og tilbaketrekning

[rediger | rediger kilde]
Kim Il-sung hjelpes ned en trapp i Pyongyang i 1989.
Foto: Oleg Homola

Kim Il-sung skal ha vært besatt av tanken på å leve til han ble 100 år. Med hjelp fra sine livleger prøvde han å finne behandlinger for å holde seg ung, blant annet blodoverføringer.[85]

Kim Il-sung skal ha utviklet flere livsstilssykdommer, som diabetes, høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Det ble aldri avslørt for nordkoreanere flest.[81][85][86][87] Han fikk fra 1970-årene en stor utvekst i nakken. Fordi den ble forsøkt skjult, spekulerte mange utlendinger i om det kunne være en kreftsvulst. I virkeligheten var det en kalsiumavleiring under huden (kalsinose).[44][88][81]

I løpet av 1980-årene ble helseplagene så store at han begynte å trekke seg mer tilbake fra offentlige gjøremål. Kim Jong-il var allerede utpekt som hans etterfølger.[44][89]

Kim Il-sung døde av et kraftig hjerteinfarkt på sitt landsted i Hyangsan om ettermiddagen den 8. juli 1994. Han var 82 år gammel.[86] Dødsfallet ble meldt 34 timer senere, etter den tradisjonelle konfutsianske sørgeperioden.[86] En obduksjon påviste, ifølge myndighetene, arteriosklerose som årsak til infarktet.[90]

Kim Jong-il erklærte ti dager landesorg frem til bisettelsen. Alle fornøyelser var forbudt. Det var store opptog ved alle statuer av Kim Il-sung. De voldsomme sorgreaksjonene har, ved siden av oppriktig sorg og fortvilelse, blitt forklart med både indoktrinering og massesuggesjon. Det var også straffbart ikke å sørge nok.[91][92][93][94]

Hundretusener av nordkoreanere møtte opp til bisettelsen i Pyongyang den 19. juli 1994. Ingen utlendinger ble invitert eller sluppet inn i landet.[95][96] Kim Il-sungs kropp ble balsamert og stilt ut i en glassarkofag i hans tidligere palass, som ble omgjort til et offentlig mausoleum. Kumsusan minnepalass har en gulvflate på over 10 000 kvadratmeter.[97]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kim Il-Sung, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kim-Il-Sung, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 79062, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Kim Il Sung, Munzinger IBA 00000003413, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ With the Century[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.sweetandtastytv.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ nkleadershipwatch.wordpress.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Pamyat Naroda ID 6682842[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ gazettes.africa, besøkt 21. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 3–11. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  12. ^ a b c d e f g h i j Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960 (på engelsk). New Brunswick: Rutgers University Press. s. 49–54. ISBN 0-8135-3117-9. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k Cumings, Bruce (2004). North Korea: Another Country (på engelsk). New York og London: The New Press. s. 107–127. ISBN 978-1-56584-940-2. 
  14. ^ a b c d e f Tertitskij, Fjodor og Tertitskij, Konstantin (2019). «The Personal File of Jin Richeng (Kim Il-sung): New Information on the Early Years of the First Ruler of North Korea». Acta Koreana (på engelsk). 22 (1): 111–128. ISSN 1520-7412. doi:10.18399/acta.2019.22.1.006. 
  15. ^ Ryu Dae-jung (2019). «Kim Il-Sung and Christianity in North Korea». Journal of Church and State (på engelsk). 61 (3): 403–403. ISSN 0021-969X. doi:10.1093/jcs/csy079. 
  16. ^ Choe Yong-ho (1986). «Christian Background in the Early Life of Kim Il-Song». Asian Survey (på engelsk) (10): 1082–1091. ISSN 0004-4687. doi:10.2307/2644258. 
  17. ^ a b Coogan, Anthony (1994). «Northeast China and the Origins of the Anti-Japanese United Front». Modern China (på engelsk). 20 (3): 282–314. ISSN 0097-7004. doi:10.1177/009770049402000302. 
  18. ^ Lee, Grace (2003). «The Political Philosophy of Juche» (PDF). Stanford Journal of East Asian Affairs (på engelsk). 3 (1): 105–112. 
  19. ^ Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 34–36. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  20. ^ a b c d e f g Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960 (på engelsk). New Brunswick: Rutgers University Press. s. 54–59. ISBN 0-8135-3117-9. 
  21. ^ a b c d e f g Tertitskij, Fjodor (2015). «The Ascension of the Ordinary Man: How the Personality Cult of Kim Il-Sung was Constructed (1945–1974)». Acta Koreana (på engelsk). 18 (1): 209–231. ISSN 1520-7412. doi:10.18399/acta.2015.18.1.008. 
  22. ^ a b Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 66–69. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  23. ^ a b c d e Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960 (på engelsk). New Brunswick: Rutgers University Press. s. 59–62. ISBN 0-8135-3117-9. 
  24. ^ a b c d e f g h Rigoulet, Pierre (1999). «Crimes, Terror, and Secrecy in North Korea». I Courtois, Stéphane m.fl. The Black Book of Communism: Crimes, Terror, Repression (på engelsk). Oversatt av Jonathan Murphy og Mark Kramer. Cambridge og London: Harvard University Press. s. 547–564. ISBN 978-0-674-07608-2. 
  25. ^ a b c d e Zubok, Vladislav og Plesjakov, Konstantin (1996). Inside the Kremlin’s Cold War: From Stalin to Khrushchev (på engelsk). Cambridge og London: Harvard University Press. s. 54–72. ISBN 0-674-45532-0. 
  26. ^ a b c Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. s. 14–43. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  27. ^ Zhao Suisheng (2022). The Dragon Roars Back: Transformational Leaders and Dynamics of Chinese Foreign Policy (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 28–29. ISBN 978-1-5036-3415-2. 
  28. ^ a b Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. s. 44–76. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  29. ^ Cumings, Bruce (2011). The Korean War: A History (på engelsk). Modern Library. s. 35. ISBN 978-0-8129-7896-4. 
  30. ^ a b Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 107–136 og 141–157. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  31. ^ a b c Kim Il-pyong og Lee Dong-bok (1980). «After Kim: Who and What in North Korea». World Affairs (på engelsk). 142 (4): 246–267. ISSN 0971-8052. 
  32. ^ Lankov, Andrej (2002). «Kim Takes Control: The ‘Great Purge’ in North Korea, 1956–1960». Korean Studies (på engelsk). 26 (1): 87–119. ISSN 1529-1529. doi:10.1353/ks.2002.0010. 
  33. ^ a b c d Lankov, Andrej (2013). The Real North Korea: Life and Politics in the Failed Stalinist Utopia (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 32–49. ISBN 978-0-19-996429-1. 
  34. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (på norsk). Oversatt av Kirsti Vogt. Oslo: Cappelen Damm. s. 37–39. ISBN 82-02-33319-9. 
  35. ^ Rummel, Rudolph Joseph (1998). Statistics of Democide: Genocide and Mass Murder Since 1900 (på engelsk). LIT Verlag Münster. s. 178–181. ISBN 3-8258-4010-7. 
  36. ^ Lankov, Andrej (2013). The Real North Korea: Life and Politics in the Failed Stalinist Utopia (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 22–24. ISBN 978-0-19-996429-1. 
  37. ^ a b c Myers, Brian R. (2011). The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why it Matters (på engelsk). New York: Melville House. s. 27–34. ISBN 978-1-933633-91-6. 
  38. ^ David-West, Alzo (2011). «Between Confucianism and Marxism-Leninism: Juche and the Case of Chŏng Tasan». Korean Studies (på engelsk). 35: 93–121. ISSN 0145-840X. 
  39. ^ Myers, Brian R. (2008). «Ideology as Smokescreen: North Korea’s Juche Thought». Acta Koreana (på engelsk). 11 (3): 161–182. ISSN 1520-7412. doi:10.18399/ACTA.2008.11.3.007. 
  40. ^ Armstrong, Charles K. (2006). «Familism, Socialism and Political Religion in North Korea». Totalitarian Movements and Political Religions (på engelsk). 6 (3): 383–394. ISSN 2156-7689. doi:10.1080/14690760500317743. 
  41. ^ a b c Martin, Bradley K. (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty (på engelsk). New York: Thomas Dunne. s. 3–13. ISBN 0-312-32322-0. 
  42. ^ Lee, Grace (2003). «The Political Philosophy of Juche» (PDF). Stanford Journal of East Asian Affairs. 3 (1): 103–112. ISSN 1550-767X. 
  43. ^ a b c d e f Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 72–94. ISBN 978-1-5036-1329-4. 
  44. ^ a b c d e Lim Jae-cheon (2012). «North Korea’s Hereditary Succession: Comparing Two Key Transitions in the DPRK». Asian Survey. 52 (3): 550–570. ISSN 0004-4687. doi:10.1525/as.2012.52.3.550. 
  45. ^ a b c «Sterk mann i nord». VG: 18. 24. august 1976. «Kultusen innbefatter nå også Kim Il Sungs familie, “den store mor”, bestemor og far, kone, og hans sønn og mulig arvtaker til tronen, Kim Chong II. Hans bror, Kim Young Chu er også høyt oppe i tronfølgen.» 
  46. ^ a b Cha, Victor (2012). The Impossible State: North Korea, Past and Future. New York: Ecco. s. 72–75. ISBN 978-0-06-199850-8. 
  47. ^ Reingold, Edwin (28. mai 1979). «North Korea: Discipline and Devotion». Time (på engelsk). Besøkt 29. juli 2023. 
  48. ^ a b Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 47–71. ISBN 978-1-5036-1329-4. 
  49. ^ a b Rognlien, Jon og Brandal, Nik (2009). Den store ml-boka: Bonuskapitler: Bortenfor Sibir er Østen rød (PDF) (på norsk). Oslo: Kagge forlag. s. 9–11. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juli 2011. 
  50. ^ Strand, Morten (22. mai 2017). «Da Juche-tanken kom til Norge»Betalt abonnement kreves. Dagbladet. Besøkt 29. juli 2023. 
  51. ^ a b c d Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 159–161 og 176–208. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  52. ^ a b c Lankov, Andrej (2013). The Real North Korea: Life and Politics in the Failed Stalinist Utopia (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 15–20. ISBN 978-0-19-996429-1. 
  53. ^ Gaddis, John Lewis (2007). Den kalde krigen. Oversatt av Carsten Carlsen. Oslo: Historie & Kultur. s. 158–160. ISBN 978-82-92870-01-3. 
  54. ^ Szalontai, Balázs (2005). Kim Il Sung in the Khrushchev era: Soviet-DPRK relations and the roots of North Korean despotism, 1953–1964 (på engelsk). Washington D.C.: Stanford University Press. s. 174–209. ISBN 0-8047-5322-9. 
  55. ^ a b Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. s. 172–195. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  56. ^ a b Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 15–46. ISBN 978-1-5036-1329-4. 
  57. ^ Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. s. 199–209 og 229–230. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  58. ^ Radtsjenko, Sergej og Schäfer, Bernd (2017). «“Red on White”: Kim Il Sung, Park Chung Hee, and the Failure of Korea’s Reunification, 1971–1973». Cold War History (på engelsk). 17 (3): 259–277. ISSN 1468-2745. doi:10.1080/14682745.2016.1265508. 
  59. ^ a b c Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. s. 224–228. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  60. ^ a b c Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 125–137. ISBN 978-1-5036-1329-4. 
  61. ^ Short, Philip (2007). Pol Pot: Historien om et mareritt (på norsk). Oversatt av Poul Henrik Poulsson. Oslo: Cappelen. s. 199, 326, 353–360 og 403–404. ISBN 978-82-02-27478-8. 
  62. ^ Szalontai, Balázs (2009). «Courting the “Traitor to the Arab Cause”: Egyptian–North Korean Relations in the Sadat Era, 1970–1981». S/N Korean Humanities (på engelsk). 5 (1): 103–136. ISSN 2384-0668. doi:10.17783/IHU.2019.5.1.103. 
  63. ^ Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 95–98 og 108–113. ISBN 978-1-5036-1329-4. 
  64. ^ Bone, R. Maxwell (30. oktober 2019). «Uganda: North Korea’s African Ally». The Diplomat (på engelsk). Besøkt 16. august 2023. 
  65. ^ Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. s. 116–124. ISBN 978-1-5036-1329-4. 
  66. ^ Bechtol, Bruce E. jr. (2010). «North Korea and Support to Terrorism: An Evolving History». Journal of Strategic Security (på engelsk). 3 (2): 45–54. ISSN 1944-0464. doi:10.5038/1944-0472.3.2.5. 
  67. ^ Lee Kangil (2016). «North Korea». I Gunaratna, Rohan og Kam, Stefanie. Handbook of Terrorism in the Asia–Pacific. London: Imperial College Press. s. 545–563. ISBN 978-1-78326-995-2. doi:10.1142/9781783269969_0028. 
  68. ^ a b c d e Lankov, Andrej (2013). The Real North Korea: Life and Politics in the Failed Stalinist Utopia (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 147–152. ISBN 978-0-19-996429-1. 
  69. ^ Woo Donghyun (2023). «The Peaceful Origins of North Korea’s Nuclear Programme in the Cold War Period, 1945–1965». The Historical Journal (på engelsk). 66 (2): 459–479. ISSN 0018-246X. doi:10.1017/S0018246X22000140. 
  70. ^ a b c d Cumings, Bruce (2005). Korea’s Place in the Sun: A Modern History (på engelsk) (revidert utg.). New York og London: W.W. Norton & Company. s. 479–499. ISBN 978-0-393-32702-1. 
  71. ^ a b c Albright, David (1994). «How Much Plutonium Does North Korea Have?». Bulletin of the Atomic Scientists (på engelsk). 50 (5): 44–53. ISSN 0096-3402. doi:10.1080/00963402.1994.11456557. 
  72. ^ Klare, Michael (1997). «East Asia’s Arms Races». Bulletin of the Atomic Scientists (på engelsk). 53 (1): 18–19. ISSN 0096-3402. doi:10.1080/00963402.1997.11456693. 
  73. ^ a b c d Eberstadt, Nick (2010). Policy and Economic Performance in Divided Korea During the Cold War Era 1945–91. Washington, D.C.: American Enterprise Institute. s. 40–56. ISBN 978-0-8447-4274-8. 
  74. ^ a b Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. s. 77–87. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  75. ^ Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960 (på engelsk). New Brunswick: Rutgers University Press. s. 63–64. ISBN 0-8135-3117-9. 
  76. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (på norsk). Oversatt av Kirsti Vogt. Oslo: Cappelen Damm. s. 75–79. ISBN 82-02-33319-9. 
  77. ^ Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 163–168. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  78. ^ a b c Lankov, Andrej (2013). The Real North Korea: Life and Politics in the Failed Stalinist Utopia (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 69–80. ISBN 978-0-19-996429-1. 
  79. ^ a b Eberstadt, Nick (2010). Policy and Economic Performance in Divided Korea During the Cold War Era 1945–91 (på engelsk). Washington, D.C.: American Enterprise Institute. s. 84–92 og 172–178. ISBN 978-0-8447-4274-8. 
  80. ^ a b Haggard, Stephan og Noland, Marcus (2007). Famine in North Korea: Markets, Aid, and Reform (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 1–18. ISBN 978-0-231-51152-0. 
  81. ^ a b c d e f «Kim Family» (på engelsk). North Korea Leadership Watch. Besøkt 4. august 2023. 
  82. ^ a b Lankov, Andrej (2013). The Real North Korea: Life and Politics in the Failed Stalinist Utopia (på engelsk). New York: Oxford University Press. s. 54–56. ISBN 978-0-19-996429-1. 
  83. ^ Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 50–51. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  84. ^ «Next of Kim». The Economist (på engelsk). 23. september 2010. Besøkt 4. august 2023. 
  85. ^ a b Hancocks, Paula (20. oktober 2014). «North Korea: Personal physician divulges Kim Il Sung’s quest to live to 100» (på engelsk). CNN. Besøkt 4. august 2023. 
  86. ^ a b c Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (på norsk). Oversatt av Kirsti Vogt. Oslo: Cappelen Damm. s. 107–109. ISBN 82-02-33319-9. 
  87. ^ Herskovitz, Jon (22. april 2020). «North Korea’s Kim Dynasty Has a Long History of Health Scares»Betalt abonnement kreves (på engelsk). Bloomberg. Besøkt 4. august 2023. 
  88. ^ Cumings, Bruce (1997). «Where the Cold War Never Ends». Bulletin of the Atomic Scientists (på engelsk). 53 (1): 40–46. ISSN 0096-3402. 
  89. ^ Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. s. 288–294. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  90. ^ «Spørsmålstegn ved Kims død» (på norsk). NTB. 9. juli 1994. 
  91. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (på norsk). Oversatt av Kirsti Vogt. Oslo: Cappelen Damm. s. 116–117. ISBN 82-02-33319-9. 
  92. ^ Ødegård, Per Olav (10. juli 1994). «Folk gråter over Kim Il Sungs død: – Massesjokk og hysteri». VG: 3. 
  93. ^ «Nord-Korea sørger for Kim Il Sung, men hvor er arveprinsen?». Dagbladet. NTB-AP: 26. 11. juli 1994. 
  94. ^ «Landesorg i Nord-Korea». Aftenposten. NTB-AFP-Reuters: 8. 20. juli 1994. 
  95. ^ Christensen, Jan (20. juli 1994). «Hysterisk sorg – utrygg arving». VG: 21. 
  96. ^ «“Farvel” til en folkeforfører». Dagbladet. NTB-Reuters-AP: 17. 20. juli 1994. 
  97. ^ Cha, Victor (2012). The Impossible State: North Korea, Past and Future. New York: Ecco. s. 4. ISBN 978-0-06-199850-8. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Cumings, Bruce (2005). Korea’s Place in the Sun: A Modern History (på engelsk) (revidert utg.). New York og London: W.W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-32702-1. 
  • Cumings, Bruce (2004). North Korea: Another Country (på engelsk). New York og London: The New Press. ISBN 978-1-56584-940-2. 
  • Gontsjarov, Sergej N., Lewis, John W. og Xue Litai (1993). Uncertain Partners: Stalin, Mao, and the Korean War (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. ISBN 0-8047-2115-7. 
  • Hunter, Helen-Louise (1999). Kim Il-song’s North Korea (på engelsk). Forord ved Stephen J. Solarz. Westport: Praeger. ISBN 0-275-96296-2. 
  • Lankov, Andrej (2004). Crisis in North Korea: The Failure of De-Stalinization, 1956 (på engelsk). Honolulu: Hawaii University Press. ISBN 0-8248-6203-1. 
  • Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960 (på engelsk). New Brunswick: Rutgers University Press. ISBN 0-8135-3117-9. 
  • Lintner, Bertil (2005). Great Leader, Dear Leader: Demystifying North Korea Under the Kim Clan (på engelsk). Chiang Mai: Silkworm Books. ISBN 974-9575-69-5. 
  • Martin, Bradley K. (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty (på engelsk). New York: Thomas Dunne. ISBN 0-312-32322-0. 
  • Seiler, Sydney A. (1994). Kim Il-sŏng, 1941–1948: The Creation of a Legend, The Building of a Regime (på engelsk). Lanham: University Press of America. ISBN 0-8191-9467-0. 
  • Shen Zhihua og Xia Yafeng (2020). A Misunderstood Friendship: Mao Zedong, Kim Il-sung, and Sino-North Korean Relations, 1949–1976 (på engelsk) (revidert utg.). New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-55367-4. 
  • Suh Dae-sook (1988). Kim Il Sung: The North Korean Leader (på engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-06572-6. 
  • Szalontai, Balázs (2005). Kim Il Sung in the Khrushchev era: Soviet-DPRK relations and the roots of North Korean despotism, 1953–1964 (på engelsk). Washington D.C.: Stanford University Press. ISBN 0-8047-5322-9. 
  • Wells, Samuel F. jr. (2020). Fearing the Worst: How Korea Transformed the Cold War (på engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-19274-3. 
  • Young, Benjamin R. (2021). Guns, Guerillas, and the Great Leader: North Korea and the Third World (på engelsk). Stanford: Stanford University Press. ISBN 978-1-5036-1329-4. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Kim Il-sung – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kim_Il-sung&oldid=24722445»