Katarina II av Russland
.jpg)
_2.jpg)
Katarina II av Russland (russisk: Екатерина II Алексеевна [Jekaterina II Aleksejevna]; kjent som Katarina den store; født 21. apriljul./ 2. mai 1729greg. i Stettin, død 6. novemberjul./ 17. november 1796greg. i Tsarskoje Selo) var tsarina av Det russiske keiserriket fra 1762 til hun døde i 1796.
Hun omtales oftest som tsarina, selv om dette er noe unøyaktig. Tittelen tsar/tsarina ble offisielt avskaffet i 1721 og erstattet med imperator (-itsa), men forble i alminnelig bruk i Russland.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Livet før hun ble keiserinne
[rediger | rediger kilde]Den tyskfødte Katarina ble født som prinsesse Sophie Augusta Friederike av Anhalt-Zerbst-Dornburg (klengenavn Figchen) i Stettin, der faren var befal over et prøyssisk regiment. Hun var datter av Christian August av Anhalt-Zerbst og Johanna Elisabeth av Slesvig-Holsten-Gottorp, og kusine av Gustav III av Sverige og Karl XIII av Sverige.
Barndommen tilbragte hun på Stettiner Schloss, avbrutt av besøk til slekt blant annet i Braunschweig, Zerbst, Berlin og Varel. I 1739 oppholdt hun seg på Eutiner Schloss, og det var der hun første gang traff på mannen hun senere skulle bli gift med.[11]
I 1744 valgte tsarina Elisaveta Petrovna Sophie til kone for sin nevø, den russiske tronfølgeren Karl Peter Ulrik av Holstein-Gottorp, senere Peter III (1728–1762). Tsarinaen inviterte Sophie og hennes mor til det russiske hoffet, og de ankom dit i februar 1744. Av statshensyn konverterte Sophie til russisk-ortodoks tro i juli samme år, og skiftet i den anledning navn til Ekatarina Aleksejevna.
Morens intriger til fordel for Fredrik II av Preussen utsatte Katarina for mye ubehag ved det russiske hoffet i forlovelsestiden, og hennes ekteskap med tronfølgeren Peter, som ble inngått i september 1745, var mislykket. Det ble ikke fullbyrdet før etter tolv år på grunn av Peters impotens og mentale umodenhet og drikkfeldighet. Han viste henne raskt åpenbar likegyldighet, og Elisabeth lot hoffet overvåke av frykt for statskupp. Katarina lot seg imidlertid ikke bryte ned av problemene, hennes æreslyst og maktbegjær holdt henne oppe. I begynnelsen av sitt gledesløse ekteskap sysselsatte hun seg med studier, og lot seg villig påvirke av den franske opplysningsfilosofien. Etter at Peter fant seg en elskerinne, ble Katarina involvert med andre prominente folk ved hoffet. Hun ble fort populær blant flere mektige politiske grupper som var i opposisjon til hennes ektemann. Katarina var belest, og holdt seg orientert om aktuelle hendelser i Russland og resten av Europa. Hun korresponderte med mange av sin samtids store tenkere, blant andre Voltaire og Diderot.
.jpg)
I 1762, etter å ha flyttet inn i Vinterpalasset i St. Petersburg, tok Peter over tronen som Peter III av Russland. Men hans eksentrisitet og politiske linje, deriblant en uvanlig kjærlighet til Fredrik den store, leder av nabolandet og den tidligere fienden Preussen, støtte bort de samme gruppene som Katarina hadde dyrket. Dette ble forsterket av at han avsluttet krigen mot Preussen under syvårskrigen ved St. Petersburgtraktaten hvor han gav tilbake alt Russland etter mye strev hadde oppnådd overfor Preussen. Etter at Peter returnerte fra overoppsynet med sin upopulære krig med Danmark-Norge, nektet Katarina og hennes tilhengere ham å komme inn i Russland før han ga sitt ord på at han ville abdisere fra tronen. Dette resulterte i et forholdsvis fredelig statskupp. Katarinas fortrolige, Jekaterina Dasjkova, bemerket at Peter virket nærmest glad for å bli kvitt tronen. Det eneste han krevde var en rolig eiendom og nok forsyninger av tobakk og burgunder til å drukne sine sorger i. Dette er sannsynligvis ganske overdrevet.
Katarina ble mor til tre barn, men det er tvilsomt om Peter var faren til noen av dem. Imidlertid erklærte han aldri Paul som uekte. Dette skulle komme til å bli særdeles viktig rent politisk i statskuppet som sikret Katarina tronen i 1762. Mange av de som støttet Katarina i maktovertakelsen, så for seg at Paul skulle utnevnes til keiser og at Russland skulle styres av adelige rundt hoffet. Katarina hadde imidlertid andre intensjoner, og sikret seg tronen selv. Hun var for øvrig klar over at to personer hadde vel så stor rett til tronen som henne selv. Det var sønnen Paul og Ivan VI som ble fengslet som lite barn av Elisabeth I ved hennes maktovertakelse med streng ordre om at han skulle ha forbud mot å lære å lese. Videre forelå det ordre fra keiserlig hold om at dersom noen gjorde forsøk på å frigi han, skulle han drepes umiddelbart. Dette ble til virkelighet da noen av tilhengerne hans prøvde nettopp å fri han fra fangenskap i 1762. Dermed var det bare Katarinas egen sønn som kunne sies å ha større legalitet til tronen enn henne selv.
Keiserinne
[rediger | rediger kilde]17. juli 1762 tok Katarina over tronen. Seks måneder senere ble Peter III drept. Aleksej Orlov (yngre bror av Gregorij Orlov, som var Katarinas elsker, og som støttet kuppet) var delaktig i å få Peter III drept, men man har aldri kunnet bekrefte at det var nettopp han som utførte handlingen. Selv om det lenge hadde vært gnisninger mellom Alekseij og Katarina var dette ikke nok til å forhindre spekulasjon om at hun hadde vært involvert i drapet, men mye av dette kom først fram etter hennes avgang.
Innenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]
Inspirert av bøkene til Beccaria og Montesquieu satte Katarina opp et dokument som skulle reformere lovverket. Det ble nedsatt en lovgivningskommisjon som skulle utforme lovdokumentet. Kommisjonen hadde representanter fra alle klasser bortsett fra leilendingene (husmennene). Men Katarina oppløste kommisjonen før den fikk gjort ferdig arbeidet, muligens fordi hun ble mer konservativ etter Pugatsjov-opprøret (et bondeopprør ledet av Jemeljan Pugatsjov i 1773–1774 og som truet Øst-Russland).
På grunn av bondeopprøret omorganiserte Katarina den russiske provinsadministrasjonen og ga dermed regjeringen større kontroll over de landlige distriktene. Denne reformprosessen var ferdig i 1775 og skapte provinser og distrikter som var enklere å håndtere for regjeringen. Katarina innførte flere drastiske reformer innen det russiske samfunnet. For det første etablerte hun det frie økonomiske samfunnet som oppfordret til modernisering av landbruk og industri. For det andre oppfordret hun til utenlandske investeringer i russiske økonomisk underutviklede områder. Hun løsnet også på sensurloven og oppfordret adelen og middelklassen til å ta utdanning. Et annet resultat av opprøret var imidlertid at Katarina og hoffet hennes ble mistenksomme og redde for bøndene og hva de kunne finne på om de fikk frihet og muligheter. Dette førte igjen til at mange av de lovene som bandt bøndene strammere til landet sitt ble innført under Katarinas styre.
I 1785 utstedte Katarina et privilegiedokument som tillot lavadelen å henvende seg direkte til tronen som juridisk enhet, gjorde adelstitler arvelige, fritok adelen fra statlige krav og skatter og ga dem full kontroll over sine leilendinger og landeiendommer. I tillegg ga Katarina landområder i Ukraina til utvalgte adelige og bevilget dem også leilendinger. Hun oppfordret også til kolonisering av Alaska og andre erobrede områder.
Katarina fortsatte å «vestliggjøre» Russland. Men til forskjell fra Peter den store holdt hun seg for god til å bruke makt. Hun fokuserte heller på individuell innsats. For eksempel bestemte Katarina at Russland skulle være blant de første landene som vaksinerte befolkningen, da koppervaksinen ble oppfunnet. Bøndene, som var mistenksomme overfor alt nytt eller utenlandsk, var livredde for vaksinen. For å dempe frykten hos folket, lot Katarina seg vaksinere først av alle i hele Russland. Etter å ha ventet to uker på en eventuell reaksjon, viste Katarina ingen tegn til sykdom. Denne historien spredte seg rundt i landet, og fikk bøndene til å la seg vaksinere frivillig. Historien spredte seg også i Europa, noe som var med på å overbevise folk om at det var trygt å underkaste seg «den skrekkelige lansetten» (sprøyten).
Keiserinne Katarinas bestrebelser for å styrke utdannelsessystemet førte til at hennes religionspolitikk på en helt bakvendt måte kom på kant med pavedømmet. I 1773 hadde pave Klemens XIV etter betydelig press oppløst jesuittordenen, den katolske kirkes fremste presteorden blant annet på det akademiske området. Etter hvert som det pavelige oppløsningsdekretet høytidelig ble forkynt i de forskjellige landene, måtte jesuittene legge ned sin virksomhet og eksmedlemmene gå over i annen prestetjeneste. Men i Russland forhindret Katarina resolutt at dette skulle skje: Hun forbød de katolske biskopene å være tro mot paven på dette punktet. Tvert imot fikk hun biskopene til å beordre jesuittene til å bli på sine poster, og til å utvide sin virksomhet i landet.
Utenrikspolitikk
[rediger | rediger kilde]
Katarinas utenriksminister Nikita I. Panin hadde stor makt i begynnelsen av hennes regjeringstid. Han var en skarp statsmann, og han brukte mye energi og mange millioner av rubler på dannelsen av Den nordlige overenskomst mellom Russland, Preussen, Polen, Sverige og muligens Storbritannia. Hensikten med denne overenskomsten var å svekke makten til fyrstehusene Bourbon-Habsburg. Da det ble tydelig at denne planen ikke kunne lykkes, mistet Panin Katarinas gunst, og i 1781 fikk han avskjed som utenriksminister.
I 1764 satte Katarina Stanislaw Poniatowski, en tidligere elsker, på den polske trone. Polen ble etterhvert oppdelt mellom Russland, Preussen og Østerrike (1772, 1793 og 1795). Men selv om idéen kom fra den prøyssiske kongen, fikk Russland den største delen av landet. Russland kunne nå innlemme Hviterussland (Polotsk, Vitebsk, Orsha, Mogilev, Mstislavl og Gomel) med 1 600 000 innbyggere i sitt velde.
Katarina gjorde Russland til den dominerende makten i Midtøsten etter den russisk-tyrkiske krig 1768-1774 mot Det osmanske riket. Hun forsøkte å dele opp osmanenes europeiske landområder etter polsk eksempel, men dette lyktes ikke like godt. Hun annekterte Krim-khanatet i 1783, kun ni år etter at området hadde oppnådd uavhengighet fra osmanene. Det osmanske riket startet den russisk-tyrkiske krig 1787–1792 (1787–1792) mens Katarina regjerte. Denne krigen endte med Jassytraktaten, som legitimerte det russiske kravet på Krim.
I det politiske spillet i Europa hadde Katarina en viktig rolle. Hun opptrådte som megler i den bayerske tronfølgekrig (1778–1779) mellom Preussen og Østerrike. I 1780 etablerte hun en gruppe som skulle forsvare nøytral skipsfart mot Storbritannia under den amerikanske revolusjonen. I utenrikspolitiske saker var Katarina bevisst på sitt opphav, og hun ønsket å bli oppfattet som en opplyst hersker. Hun var en pionér som ga Russland rollen som internasjonal megler i tvister som kunne føre til, eller førte til, krig. Denne rollen overtok England senere, og beholdt den gjennom mesteparten av 1800-tallet og 1900-tallet.
Fra 1788 til 1790 deltok Russland i den russisk-svenske krigen, ledet av Katarinas fetter, svenskekongen Gustav III. Gustav startet krigen med krav på territoriene rundt Østersjøen som ble tapt til Russland i 1720. Svenskene forventet å seire over russerne, men oppnådde ikke annet enn store tap av land og menneskeliv. Etter at Danmark erklærte krig i 1789 så det mørkt ut for svenskene. I 1790 gikk de imidlertid til motangrep. Etter den russiske marines tap i slaget ved Svensksund ble det undertegnet en traktat (14. august 1790), som gikk ut på at alle landene skulle gi tilbake erobrede områder, og etter dette hersket det fred mellom landene i 20 år.
Katarina inntok en ledende rolle ved de siste oppdelingene av Polen i 1790-årene. Hun var redd for at Maikonstitusjonen i Polen skulle føre til en oppblomstring av samveldemakten, og at den voksende demokratiske bevegelsen i samveldet skulle bli en trussel for de europeiske monarkiene. Ved den tredje og siste delingen av Polen i 1795 fikk hun lagt Volhynia, Podolia, Lillerussland og de gjenstående delene av Litauen til sitt rike. Oppløsningen av Polen var med på å opprettholde de absolutte monarkiene og maktbalansen i 1700-tallets Øst-Europa i et århundre til.
Etter den franske revolusjonen gikk Katarina bort fra mange av opplysningsprinsippene som hun en gang hadde snakket varmt om, skjønt muligens med tomme ord. Med gru tenkte hun at hvis dette var sluttresultatet av disse idéene, var verden bedre tjent med velvillige autokrater som henne selv. Katarina utnyttet det polsk-litauiske samveldets impotente regjeringsmakt og støttet Targowicakonføderasjonen, før maikonstitusjonen kunne bli fullt implementert. Etter å ha beseiret polske lojaliststyrker i den polsk-russiske krig i 1792, delte Russland hele samveldeterritoriet med Preussen og Østerrike.
Det blir sagt at Katarina fikk lagt til rundt 518 000 km² til det russiske territorium, i tillegg til at hun formet Russland i et større omfang enn noen av lederne både før og etter henne, med mulig unntak av Lenin, Stalin og Peter den store.
Kunst og kultur
[rediger | rediger kilde]_-002.jpg)
Katarina var tilhenger av opplysningstiden og anså seg selv som «en filosof på tronen». Hun var veldig bevisst på hvordan hun ble oppfattet i utlandet, og ønsket å fremstå som en sivilisert og opplyst monark i Europa, selv om hun ofte ble sett på som en tyrann i Russland. Selv om hun erklærte sin kjærlighet til frihetsidealene, gjorde hun mer for å binde de russiske leilendingene til landet og herren sin enn noen annen hersker siden Ivan den grusomme. Like spissfindig som hun var mektig, fikk hun en av tidens største tenkerne på sin side, Voltaire. Hun korresponderte med ham i femten år, fra hennes tronbestigelse til hans død. Han hyllet henne med tilnavn, kalte henne «Nordstjernen» og «Russlands Semiramis», som refererte til den legendariske dronningen av Babylon. Selv om Katarina aldri møtte Voltaire ansikt til ansikt, sørget hun bittert over ham da han døde.
Katarina ble kjent som beskytter av kunst, litteratur og utdanning. Eremitasjen, muséet som i dag dekker hele det gamle Vinterpalasset, ble etablert med Katarinas private samling. Hun skrev en håndbok for barneoppdragelse inspirert av John Lockes tanker. Katarina grunnla også det kjente Smolnyinstituttet for adelige unge damer, en skole som siden ble en av de beste av sitt slag i Europa. Smolnyinstituttet lot etter hvert også døtre av rike handelsmenn få utdanning på lik linje med døtre til bojarene og adelen. Katarina skrev komedier, fiksjon og memoarer, mens hun dyrket Voltaire, Diderot og D'Alembert, alle franske encyklopedister som senere udødeliggjorde ryktet hennes i sine skrifter. Hun greide også å lokke matematikeren Leonhard Euler tilbake fra Berlin til St. Petersburg.
Måten Katarina beskyttet kunsten på, førte til en utvikling uten sidestykke av kunst i Russland. Under hennes styre ble den klassiske og europeiske innflytelsen som inspirerte til «Imitasjonstiden» importert og studert. Gavrila Derzjavin og andre forfattere i hennes epoke, la grunnlaget for de store forfatterne på 1800-tallet, spesielt den udødelige Pusjkin.
Katarinas styre var imidlertid også preget av en allestedsnærværende sensur og statlig kontroll av publikasjoner. Da Radisjtsjov publiserte sin Reisen fra Petersburg til Moskva (Путешествие из Петербурга в Москву) i 1790, der det i romans forkledning ble advart mot opprør på grunn av de elendige sosiale forholdene til bønder og leilendinger, forviste Katarina ham til Sibir.
Privatliv
[rediger | rediger kilde]
Katarina hadde mange elskere i løpet av sin tid som herskerinne. Hun ga dem ofte gode stillinger i samfunnet så lenge de hadde hennes gunst, for så å pensjonere dem med store landeiendommer og leilendinger når hun gikk lei av dem. Da ektemannen Peter tok seg en elskerinne, svarte Katarina med samme mynt, og i 1752 hadde hun et forhold til grev Sergej Vasiljevitsj Soltikov (også skrevet Saltikov). Katarinas første sønn, storfyrst Paul, som ble født i 1754, ble sett som et resultat av dette forholdet. Kort tid etterpå forsvant Soltikov fra hoffet. Noen år senere ble den vakre og verdensvante polakken Stanislaw Poniatowski Katarinas elsker, og hun begynte å ta aktiv del i det politiske intrigespillet.
Etter at Peter besteg tronen i 1762, var Grigorij Grigorjevitsj Orlov Katarinas elsker. Han og broren Aleksej ga henne en mengde eventyrlystne tilhengere. På en hoffest i juni 1762 forulempet Peter sin kone offentlig, og det begynte å gå rykter om at han ville skille sed fra henne og i stedet gifte seg med sin elskerinne. Etter dette forsvant all tvil hos Katarina, og brødrene Orlov spilte en viktig rolle i hennes statskupp mot Peter. Etter at Katarina tok over tronen, gikk det rykter om at hun tenkte å gifte seg med Orlov, noe hun tilbakeviste strengt.
I 1774 tok Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin over som Katarinas elsker, og avløste den etterhvert så besværlige Orlov og hans etterfølger, den ubetydelige Aleksander Vasiltsjikov. Potemkin hadde sterk innflytelse på Katarinas orientalske politikk. Han hadde forstand til å beholde en god del av sin makt, selv etter at han måtte gi plass til de yngre offiserene som etter hvert ble Katarinas «generaladjutanter». Etter at forholdet til Katarina tok slutt, plukket han selv ut en kandidat som hadde både den fysiske skjønnhet og de mentale egenskapene han visste at Katarina likte. Generaladjutantene var så å si hennes offisielle erkjente elskere. Blant de mest kjente elskerne er Sergej Saltykov, Lanskoj, Mamonov og den siste i den lange rekken, Platon Zubov. Mange av disse mennene elsket henne, hun var ansett som ganske vakker etter den tids mål og var veldig generøs mot sine elskere – også etter at forholdene var avsluttet.
Død
[rediger | rediger kilde]Katarina hadde et slag den 5. november 1796 og hun døde senere av dette uten å ha kommet til bevissthet. Hun ble begravd på St. Peter og St. Paulus-fortet i St. Petersburg. Hun ble etterfulgt av sin sønn, Paul I av Russland. Han var sønn av en av Katarinas elskere – sannsynligvis Sergej Soltikov, og var ikke hennes favorittsønn. Det gikk rykter om at hun ifølge Peter den stores erklæring om at tsaren selv kunne utrope sin arving ville gi tronen til Pauls sønn Aleksander, men hun gjorde det aldri – kanskje fordi hun fryktet at Aleksander da ville lede et opprør mot henne.
Det finnes mange historier om omstendighetene rundt hennes død som fikk henne til å framstå i et dårlig lys, og det antas at det verste og mest seksuelle ble satt ut i det franske aristokrati for å skade hennes ettermæle. Sannheten er et helt «kjedelig» slagtilfelle.
Katarina etterlot seg to sønner, Paul I av Russland (1754–1801), trolig sønn av Katarinas elsker Sergej Saltykov, og Aleksej Gregorevitsj Bobrinskij, født 11. april 1762 (med Grigorij Orlov).
Annet
[rediger | rediger kilde]
- Det russiske slangordet for penger, babki (gamle kvinner) har sin bakgrunn i portrettet av Katarina den store som var trykket på 100-rubelseddelen før revolusjonen.
Stamtavle
[rediger | rediger kilde]| Katarina II av Russland – stamtavle i tre generasjoner | |||
|---|---|---|---|
| Katarina II av Russland | Far: Christian August av Anhalt-Zerbst |
Farfar: Johan Ludvig I av Anhalt-Dornburg |
Farfars far: Johan VI av Anhalt-Zerbst |
| Farfars mor: Sophia Augusta av Holstein-Gottorp | |||
| Farmor: Christine Eleonore av Zeutsch |
Farmors far: Georg av Zeutsch | ||
| Farmors mor: Kristina Weissenbach | |||
| Mor: Johanna Elisabeth av Holstein-Gottorp |
Morfar: Christian August av Holstein-Gottorp |
Morfars far: Christian Albrecht av Holstein-Gottorp | |
| Morfars mor: Frederikke Amalie av Danmark og Norge | |||
| Mormor: Albertina Fredrika av Baden-Durlach |
Mormors far: Fredrik VII av Baden-Durlach | ||
| Mormors mor: Augusta Maria av Holstein-Gottorp | |||
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John R. Alexander: Catherine the Great: Life and Legend. New York: Oxford University Press (USA), 1988 (hardcover, ISBN 0-19-505236-6); 1989 (paperback, ISBN 0-19-506162-4).
- Vincent Cronin: Catherine, Empress of All the Russias. London: Collins, 1978 (hardcover, ISBN 0-00-216119-2); 1996 (paperback, ISBN 1-86046-091-7).
- Simon Dixon: Catherine the Great (Profiles in Power). Harlow, UK: Longman, 2001 (paperback, ISBN 0-582-09803-3).
- Vsjevolod Nikanorvitsj Ivanov: Императрица Фике
- Konstantin Jireček: Poselství republiky Dubrovnické k císařovně Kateřině v roce 1771, 1893
- Isabel de Madariaga: Catherine the Great: A Short History. New Haven, CT: Yale University Press, 1990 (hardcover, ISBN 0-300-04845-9); 2002 (paperback, ISBN 0-300-09722-0).
- Reinhold Neumann-Hoditz: Katharina II. die Große. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten., Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek, ISBN 3-499-50392-1
- The Memoirs of Catherine the Great, Markus Cruse og Hilde Hoogenboom (oversettere). New York: Modern Library, 2005 (hardcover, ISBN 0-679-64299-4); 2006 (paperback, ISBN 0-8129-6987-1).
- Simon Sebag Montefiore: Potemkin: Catherine the Great's Imperial Partner. New York: Vintage, 2005 (paperback, ISBN 1-4000-7717-6).
- Valentin Savvitsj Pikol: Фаворит
- Valentin Savvitsj Pikol: Пером и шпагой
- Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin: Капитанская дочка
- Władysław Andrzej Serczyk: Katarzyna II carowa Rosji, Wrocław 1989.
- Virginia Rounding; Catherine the Great: Love, Sex and Power. London: Hutchinson, 2006 (ISBN 0-09-179992-9).
- Douglas Smith (red., oversetter): Love and Conquest: Personal Correspondence of Catherine the Great and Prince Grigory Potemkin. DeKalb, IL: Northern Illinois UP, 2004 (hardcover, ISBN 0-87580-324-5); 2005 (paperback ISBN 0-87580-607-4).
- Marie Tetzlaff: Katarina den Store, G.E.C. Gads Forlag, København 1998 ISBN 87-12-03068-6
- Henri Troyat: Catherine the Great. New York: Dorset Press, 1991 (hardcover, ISBN 0-88029-688-7); London: Orion, 2000 (paperback, ISBN 1-84212-029-8).
- Henri Troyat: Terrible Tsarinas. New York: Algora, 2001 (ISBN 1-892941-54-6).
- Dieter Wunderlich: Vernetzte Karrieren. Friedrich der Große, Maria Theresia, Katharina die Große, Verlag Friedrich Pustet, Regensburg 2000, ISBN 3-7917-1720-0
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Katarina II», Biografisk leksikon for Finland ID 4094-1416928956700[Hentet fra Wikidata]
- ^ Slovar russkikh pisatelej XVIII veka. Vypusk 1: A—I[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunstarkivet, abART person-ID 122064, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Chuvash encyclopedia[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store russiske encyklopedi[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.musicweb-international.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ journals.cambridge.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10195.htm#i101941, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.tandfonline.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Memoiren der Kaiserin Katharina II. Von ihr selbst geschrieben. 1859. 322 Seiten
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Catherine II of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Екатерина II Алексеевна – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Noen av lovdokumentene som er nevnt i artikkelen, i tillegg til mer info. Arkivert 26. september 2011 hos Wayback Machine.
- Manifest fra Keiserinne Katarina der hun inviterer til utenlandsk immigrasjon.
- Om Slaget ved Svenskund og krigen
- Berömda svenska slag, 1700-tal
- Historiske myter: Katarina den stores død Arkivert 27. september 2011 hos Wayback Machine.
- Katarina den store av Russland Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
- Om Katarinas liv – skrevet i forbindelse med 200-års dagen for hennes død i 1996
- Filmografi: The Scarlet Empress (1934) Film regissert av Josef von Sternberg, med Marlene Dietrich som Katarina II av Russland.