Karl Lennart Oesch

Karl Lennart Oesch
Født		8. aug. 1892 Otradnoje, Priozersk rajon
Død		28. mars 1978 (85 år) Helsingfors
Beskjeftigelse		Politiker, offiser
Utdannet ved		Helsingfors universitet
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Finland
Gravlagt		Sandudds begravningsplats
Medlem av		Jägarrörelsen
Utmerkelser		16 oppføringer 5. klasse av Trestjerneordenen Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden Mannerheim Cross 2nd Class (1944) Storkors av Ordenen Polonia Restituta Kommandør av 1. grad av Dannebrogordenen Kommandør av Æreslegionen Kommandør av 1. klasse av Finlands hvite roses orden Jernkorset av 1. klasse Jernkorset av 2. klasse Æreskorset Kommandørkors av Republikken Polens fortjenstorden Kommandør av 1. klasse av Nordstjerneordenen Sverdordenen 1. klasse av Ørnekorsets orden Fortjenstkorset i gull Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1945)
Karl Lennart Oesch på Commons

Karl Lennart Oesch (født 8. august 1892 i Pyhäjärvi på det karelske nes i Storhertugdømmet Finland i Keiserriket Russland, død 28. mars 1978 i Helsingfors i Finland) var en finsk offiser av sveitsisk avstamning. Oesch ble forfremmet til major i 1918, oberstløytnant i 1921, oberst i 1925, generalmajor i 1930 og generalløytnant i 1936. Han ble imidlertid ikke general. Han ble ridder av Mannerheimkorset i 1944.

Oesch hadde en rekke stabs- og sjefsstillinger, og ved slutten av Fortsettelseskrigen fra 1941 til 1944 var rundt to tredjedeler av de finske væpnede styrkene under hans ledelse. Oesch nøt et utmerket militært ry på grunn av sin evne til å håndtere de vanskeligste situasjonene. I flere kriser var han feltmarskalk Mannerheims siste trumfkort.

Liv og virke

Bakgrunn

Karl Lennart Oeschs foreldre Karl Christian og Anna Barbara Oesch-Stegmann immigrerte i 1880 fra Schwarzenegg (i kommunen Oberlangenegg nær Thun) i kanton Bern i Sveits, til kommunen Tohmajärvi i Viborgs län i Storhertugdømmet Finland. Faren gjorde det godt i meieriindustrien, spesielt innen osteproduksjon og handel. Karl Lennart var den yngste av seks sønner. Han gikk på skole i Sortavala, og studerte ved faktultetet for matematikk og fysikk ved Det keiserlige Aleksanderuniversitet i Finland (i Helsingfors) fra 1911 til 1915.

Militær løpebane

Karl Lennart Oesch ble med i den finske Jägarrörelsen, og dro til Tyskland i 1915. Denne bevegelsen ivret for at Finland skulle løsrive seg fra Tsar-Russland. Han gjennomgikk militærtrening forkledd som «feltmesteropplæring for speidere». De finske separatistiske soldatene ble til slutt til den finske jegerbataljonen (egentlig Königlich Preussisches Jägerbataillon Nr. 27), som fikk sin ilddåp i kamper i det baltiske område, langs elven Misa. De kjempet på tysk side på Østfronten hele perioden 1915–1917.

Han vendte tilbake til Finland i februar 191med størstedelen av de finske Jägare og deltok i borgerkrigen på de finske hvites side. Under borgerkrigen ledet han 8. Jägerbataljon i regionene Raasuli og Rautu.

Oeschs bataljon kjempet særlig i området rundt jernbanestasjonen i Rautu, som ble holdt av de finske røde som ble støttet av et armert tog. De røde trakk seg tilbake fra stasjonen etter flerer hvite angrepTsom inntok det armerte toget men ikke tok stasjonsområdet. Oesch meldte at retretten kostet mange tap, med 1200 røde drept, og 600-800 tatt til fange. 8. Jägerbataljons tap var 199 døde og 160 sårede, men de hvites samlede tap var på 670 mann.

Oesch giftet seg med Anna Aitanga Niskanen i 1919. Paret skulle få to barn: sønnen Karl Kristian (født 1921) og datteren Ann-Mari (født 1922).

Oesch var dobbelt statsborger, men i 1921 sa han fra seg sitt sveitsiske statsborgerskap da han begynte i den finske hæren som yrkessoldat med graden kaptein fordi man, som han sa, bare kan tjene ett land i krig.

Han gikk på fransk militærakademi i perioden 1924–1926, skjønt hadde samtidig en rekke høye forpliktelser i hjemlandet. Så snart han var tilbake i Finland med grad av oberst, ledet commanded det nylig dannede generalstabsakademiet Sotakorkeakoulu. En kort tid hadde kan kommandoen over Finlands 1. divisjon fra 1929 til 1930, ahvorpå han ble generalmajor og utnevnt til generalstabssjef. I årene som fulgte forestod han viktige reformer av de væpnede styrker, noe som (ifølge følge Mikko Uola) «muliggjorde den finske hærs suksesser under Vinterkrigen». Han var og en kort stund assisterende innenriksminister fra 3. til 14. mars 1932, under krisen utløst av Mäntsäläopprøret. Han ble generalløytnant i 1936.

Vinterkrigen

Da den sovjetiske invasjonen av Finland startet Vinterkrigen den 30. november 1939, fortsatte Oesch som sjef for generalstaben ved det finske øverste hovedkvarteret under den finske øverstkommanderende, marskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim.

Tidlig i mars 1940, like før slutten av Vinterkrigen, fikk Oesch kommandoen over ,ilitærets kystgruppe, hvis sektor langs Viborgbukten var blitt kritisk kampområde. Karl Lennart Oesch erstattet generalmajor Kurt Martti Wallenius, som hadde tatt kommandoen bare tre dager før. I følge Robert Edwards hadde Wallenius «trukket seg tilbake til kommandoposten og blitt veldig beruset» etter intensiteten i kampene hadde ført ham til nervesammen brudd. Slaget ved Viborgbukten gav begge sider betydelige tap, men på kvelden den 5. mars hadde den sovjetiske 173. motorrifledivisjon etablert et brohode over bukten. Ytterligere sovjetiske styrker forsterket brohodet innen den 10. mars, men undertegnelsen av fredsavtalen i Moskva den 12. mars førte til at fiendtlighetene ble avsluttet kl. 11.00 den 13. mars.

Etter krigens slutt vendte Oesch først tilbake til sin forrige stilling som sjef for generalstaben i noen uker, før han tok kommandoen over II korps.

Fortsettelseskrigen

Som sjef for styrkene på der karelske nes foretok han rekke disposisjoner for å stagge den sovjetiske fremrykking. Han ledet slaget ved Tali-Ihantala fra den 25. juni til 9. juni 1944. Oesch ble tildelt Mannerheimkorset den 26. juni 1944.

Den personen som gjorde størst innsats under de siste kampene på det karelske neset skal nettopp ha vært generalløytnant K. L. Oesch, som gjennom en omorganisering av forsvaret økte konsentrasjonen om hovedmålet, smidige troppeforsterkninger og vektlegging av gruppering i dybden. Selv la han alltid vekt på innsatsen til den enkelte soldat som gjorde det mulig å få en midlertidig stans av angrepene.

Etter stabiliseringen av situasjonen ble sovjetiske styrker fra den finske front omdirigert til andre fronter, og den 27. juli indikerte sovjeterne at de ville være åpne for en forhandlet fred som muliggjorde et uavhengig Finland. Det finske parlamentet godtok de sovjetiske kravene den 2. september. Som avtalt under forhandlingene begynte finske styrker å holde våpenhvile kl. 07.00 den 4. september. Sovjetiske styrker fulgte etter omtrent 25 timer senere, klokken 08.00 den 5. september.

Rettssak

Oech ble arrestert for krigsforbrytelser i 1945. I 1946 ble han dømt til 12 års fengsel på anklager om ufrivillig drap for å ha oppmuntret til drap på 17 sovjetiske krigsfanger. Straffen ble senere redusert til tre år av Finlands høyesterett.

Rettssaken og dommen stammet fra hendelser i november 1941, da Oesch hadde gitt ordre om å skyte politiske kommissærer og andre krigsfanger som nektet å arbeide eller følge ordre. Eventuelle papirer knyttet til slike henrettelser ville ikke bli riktig fylt ut, og de henrettede ble oppført som «fjernet» (finsk: poistettu) I tillegg hadde Oesch høsten 1944 beordret ødeleggelse av dokumenter relatert til skutte krigsfanger. Omstendighetene er faktisk ikke helt klare, men tilsynelatende anvendte noen skyteglade finske fangevoktere sin egen tolkning av ordren. Etter at krigen tok slutt, søkte Sovjetunionen hans arrestasjon som krigsforbryter anklaget for henrettelse av 17 krigsfanger.

På eget initiativ gikk Oesch av i september 1945, og vurderte da å flykte til Sverige. Han bestemte seg imidlertid for å bli i Finland, og ble arrestert senere samme måned. En finsk militærdomstol dømte ham til tolv års fengsel, en straffeutmaling som ble endret til tre år av Høyesterett. Etter å ha sonet straffen i 1948, var hans militære karriere over.

Senere livsfase

Etter løslatelsen i 1948 viet Oesch seg til militærhistorie. Han forsket og skrev mye om Finlands opplevelser under andre verdenskrig. Hans bok om kampene sommeren 1944 gav verdifulle innsikter om emnet. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Åbo i 1960.

Han besøkte Sveits flere ganger, hvor han var kjent og skattet - hans minne forble verdsatt lenge etter hans bortgang. Han var tydelig om sin sveitsiske forbindelse: «Selv om jeg ble født i Finland, er jeg entydig sveitsisk av opprinnelse.»

Noe som spesielt plaget ham var at han ikke hadde blitt forfremmet til general.Oesch hadde falt i unåde hos Mannerheim, selv om Oeschs egenrådighet som som kompenserte for visse av Mannerheims feilavgjørelser, også kan ha spilt en rolle. Marskalk Mannerheim ble president. og han ble etterfulgt av Juho Kusti Paasikivi. Urho Kekkonen ble så valgt til Finlands president i februar 1956 og fornyet i embedet i 1962 og 1968. Kekkonen fremstilte opprettelsen av Finland som en storsinnet gest fra den sovjetiske staten, og ble dermed opphavsmannen til begrepet «Finlandisering», så noen grad av rehabilitering av Oechs laa ikke i kortene. Som justisminister i sin tid var det Kekkonen som hadde forordnet arrestasjonen av Oesch. Og han sluttet også med å invitere ham til uavhengighetsdagen.

Død

Karl Lennart Oesch døde den 28. mars 1978 i Helsingfors, og ble gravlagt på Sandudd gravplass i Helsingfors.

Selv da han døde i 1978, kom det fra statens side noen form for erkjentlighet. I motsetning til Risto Ryti, fikk han ingen statlig hederbevisning.

Det var først i begynnelsen av november 2008 at en vitenskapelig konferanse om Karl Lennart Oeschs person og skjebne fant sted i Helsingfors. Denne anledningen representerte en forsinket æresbevisning for den mann som mange samtidsvitner så på som Finlands sanne redningsmann i forsvarskrigen mot Sovjetunionen i 1944. I 2014 hedret foreldrenes hjemkommune i Sveits ham med en minnestein.

Bibliografi (utvalg)

• Suomen kohtalon ratkaisu Kannaksella kesällä 1944, Helsingfors 1957.

Litteratur

• Edwards, Robert (2006). White Death: Russia's War on Finland 1939–40. London: Weidenfel & Nicolson. ISBN 0-297-84630-2. 
• Helsingin seurakuntayhtymä. «Hietaniemen hautausmaa – merkittäviä vainajia» (PDF) (på finsk). 
• Jaakkonen, Pasi (6. juli 2016). «"Kannaksella on asiat päin helvettiä" – Näin kenraali Oesch ja 100 000 miestä pelastivat Suomen kesällä 1944». Iltasanomat (på finsk). 
• Kujala, Antti (2009). «Illegal Killing of Soviet Prisoners of War by Finns during the Finno-Soviet Continuation War of 1941-44». The Slavonic and East European Review. Modern Humanities Research Association and University College London, School of Slavonic and East European Studies. 87 (3): 429–451. JSTOR 40650407. doi:10.1353/see.2009.0040. 
• Jatkosodan pikkujättiläinen (på finsk). Helsinki: Werner Söderström Osakeyhtiö. 2005. ISBN 951-0-28690-7. 
• Määttä, Vesa (2015). K. L. Oesch : ylivoimaa vastassa (på finsk). Gummerus. ISBN 9789512092611. 
• Nenye, Vesa; Munter, Peter; Wirtanen, Toni; Birks, Chris (2016). Finland at War: The Continuation and Lapland Wars 1941–45 (Kindle Edition) (1 utg.). Osprey Publishing. ASIN B01C7LYSZM. 
• Sotatieteen laitos, red. (1988). Jatkosodan historia 1. Sotatieteen laitoksen julkaisuja XXV (på finsk). 1. Porvoo: Werner Söderström Osakeyhtiö. ISBN 951-0-15327-3. 
• Uola, Mikko (2001). «Oesch, Karl Lennart (1892–1978)». Kansallisbiografia. Studia Biographica (på Finnish). 4. Finnish Literature Society. ISSN 1799-4349. 
• Universitetet i Turku. «Kunniatohtorit» (på finsk). Besøkt 23. juni 2022. 
• Westerlund, Lars (2009). Sotavankien ja siviili-internoitujen sodanaikainen kuolleisuus: Muonahuolto, tautisuus ja Punaisen Ristin toimettomuus 1939–44. Historiallisia Tutkimuksia (på finsk). 244. Finnish Literature Society. ISBN 978-952-222-094-3.