Kalkfuruskog
Kalkfuruskog er en vegetasjonstype (biotop) som er knyttet til kalkgrunn, ofte på grunnlendt og tørr mark. Lettvitrende bergarter frigir rikelig med mineraler til de nedre lag i jordsmonnet, mens det øverste laget er påvirket av surt strøfall. Resultatet er en vegetasjon der nøysomme furuskogarter vokser sammen med kravfulle arter fra tørrenger og kalkbakker.
Kalkfuruskogen er en vegetasjonstype med stort artsmangfold. Mange sjeldne orkidéarter vokser i tilknytning til kalkfuruskog, for eksempel flueblom, fruesko og rød skogfrue med flere.[1]
Kalkfuruskog er sjelden i Norge, men finnes på noen av øyene i Indre Oslofjord, som Ulvøya og Malmøya. Her er den vernet blant annet i Malmøya og Malmøykalven naturreservat.[2] Kalkfuruskog finner man også i et lite område ved Kongsvinger festning,[3]Madsøya i Åfjord kommune Trøndelag, samt noen steder på Ringerike, blant annet i Ultvedt landskapsvernområde (Ringerike kommune) og Hurum-/Burudåsen naturreservat (Hole og Ringerike kommuner). På Ringerike er kalkfuruskogen typisk for det meget sjeldne og svært karakteristiske kalkåslandskapet (cuestaåser) på noen øyer i og landskapet rundt (vest og nord for) Steinsfjorden. En av Nordens største kalkfuruskoger finner en i Skibotndalen (Storfjord kommune - Troms fylke). Her finner en mye kalkspatmarmor, glimmerskifer og amfibolitt. En av grunnene til at en finner furu på denne rimelig gode jord er at en har svært lite nedbør her i regnskyggen av Lyngsalpene. I området finner en 16 ulike orkidearter. Her hadde en også Nordens største forekomst av marisko,men på grunn av vernet har skogen grodd igjen og mariskoen er skygget ut. I dag finner en bare en brøkdel av antall marisko igjen. Vern er ikke alltid det beste for alle arter. Mange tjæremiltufter og gammetufter vitner om tidligere tiders aktivitet i dette området.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Fremstad, Eli. 1997: Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12, Norsk institutt for naturforskning. ISBN 82-426-0784-2. 279 sider.
- ^ Direktoratet for naturforvaltning, Faktaark
- ^ Biologisk mangfold Kongsvinger befestning, s. 17.