Kaféteater

Kaféteater, fransk café-théâtre, har ikke én presis definisjon. Begrepet brukes både om et teater der det er mulig å innta mat eller drikke, og om en kafé eller et annet serveringssted der det oppføres forestillinger som ikke krever mye teknisk utstyr eller et stort ensemble. Det inntas ikke nødvendigvis mat eller drikke under selve forestillingen.^[1] Pierre Merle skriver i sin bok Le café-théâtre at kaféteater defineres helt forskjellig avhengig av hvem du spør: Teater på sidelinjen; ukonvensjonelt eller antikonvensjonelt teater; «venne-teater»; uttestingssted for nye skuespillere; et teater som ikke har vokst – eller rett og slett en annen måte å spille teater på.^[2]

Det første kaféteatret som ble registrert med dette som del av navnet, var Le Royal i Paris, som ble åpnet av Bernard da Costa i 1966. Fem år tidligere hadde M. Alezra åpnet La Vieille Grille, også i Paris. Dette var en kafé som presenterte poesi og sang, men Alezra brukte ikke begrepet kaféteater om sitt etablissement. Da Costa understreker i sin bok Histoire du café-théâtre at Le Royal var først ute, og viser til offisielle kilder for å bevise dette.^[3]

Etter at Le Royal åpnet, fulgte andre etter, i Paris, ellers i Frankrike og i andre land. Ofte var det eksisterende kaféer som la forholdene til rette for enkle forestillinger eller monologer. Per 1999 var det rundt 30 kaféteatre i Paris, og 80 totalt i Frankrike.^[1]

Opptredener i kaféer og andre bevertningssteder har eksistert i flere hundre år, på middelalderens vertshus, i filosofenes kaféer på 1700-tallet og i kroene på 1800-tallet. Paul Fournel, som har forsket på Guignol-teater, mener at både konseptet og begrepet café-théâtre oppsto i Lyon da det første permanente Guignol-teatret åpnet der i Café du Caveau i 1836.^[4]

Det nye med 1900-tallets kaféteatre, var at de ble steder der ukjente dramatikere fikk oppført sine stykker; steder for skuespillere som ville utfordre institusjonsteatrene, og en scene for moderne teater.^[1]

Kaféteater er ikke en ny dramatisk sjanger og det brukes ikke ny og original sceneteknikk eller spesielle lokaler. Scenene i kaféene er som oftest små, og begrenser antall skuespillere. Kafélokalene, med plass til kanskje 50–100 tilskuere gir en svært nær kontakt mellom publikum og skuespillerne. Den mest slående dramatiske nyvinningen er komiske eller absurde monologer.^[1]

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Pavis, Patrice (1999). Dictionary of the Theatre: Terms, Concepts and Analysis (på engelsk). University of Toronto Press. s. 42–43. ISBN 978-0802081636.
^ Merle (1985), s. 3
^ da Costa (1978), s. 7
^ Fournel, Paul (1975). L'histoire veritable de Guignol. Lyon: Fédérop. s. 31–32.

Litteratur

Costa, Bernard da (1978). Histoire du café-théâtre (på fransk). Paris: Buchet/Chastel.
Merle, Pierre (1985). Le café-théâtre (på fransk). Paris: Presses Universitaires de France.

[:0-1] Pavis, Patrice (1999). Dictionary of the Theatre: Terms, Concepts and Analysis (på engelsk). University of Toronto Press. s. 42–43. ISBN 978-0802081636.

[2] Merle (1985), s. 3

[3] Costa (1978), s. 7

[4] Fournel, Paul (1975). L'histoire veritable de Guignol. Lyon: Fédérop. s. 31–32.

[1]

[2]

[3]

[4]