K-278 «Komsomolets»
| K-278 «Komsomolets» К-278 «Комсомолец» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Karriere | |||
| Skipstype | Angrepsubåt, atomubåt | ||
| Oppkalt etter | Komsomol | ||
| Bygget | ved Sevmash | ||
| Kjølstrekking | 22. april 1978 | ||
| Tekniske data | |||
| Lengde | 117,5 m[trenger referanse] | ||
| Bredde | 12,3 meter | ||
| Dypgående | 9,5 meter | ||
| Mannskap | 30 offiserer, 22 befal, 12 matroser | ||
K-278 «Komsomolets» (på russisk К-278 «Комсомолец») var en undervannsbåt som ble tatt i bruk av Den sovjetiske marine i 1984. 7. april 1989 sank den 110 meter lange atomdrevne angrepsubåten i internasjonalt farvann i Norskehavet sørvest for Bjørnøya som følge av brann.[1] 42 av de 69 personene ombord, omkom. Vraket ligger i dag på 1700 meters dyp.[2]
«Komsomolets» var den eneste ubåten som kom ut av det sovjetiske Prosjekt 685 for å bygge atomdrevne angrepsundervannsbåter. Prosjektet, som på russisk ble kalt Плавник (Plavnik, som betyr «finne») og fikk NATO-kallenavnet «Mike–klassen», gikk ut på å utvikle en avansert undervannsbåt som skulle kunne bringe med seg en kombinasjon av torpedoer og kryssermissiler med konvensjonelle eller atomære stridshoder. De første tegningene ble utviklet i 1960-årene, men noen konstruksjon ble det ikke før den første (og eneste) kjølen ble strukket den 22. april 1978 i Severodvinsk. «K-278» ble sjøsatt den 9. mai 1983 og satt i tjeneste sent i 1984.
«K-278» hadde dobbelt skrog, det indre av titan. Det gav den muligheten til å dykke mye dypere enn datidens beste amerikanske undervannsbåter. En rømningskapsel ble også bygd inn.
De første vestlige etterretingsestimater av «K-278»s topphastighet var betydelig høyere enn det som virkelig var tilfellet, noe man etterhvert ble klar over.
I oktober 1988 oppnådde «K-278» den sjeldne ære innen Sovjetflåten å få tildelt sitt eget ekte navn: Комсомолец (Komsomolets), som betyr «medlem av ungkommunistforbundet Komsomol». Samtidig ble kommandørkaptein Jevgenij Demitrjevitsj Tsjernov gjort til Helt av Sovjetunionen for å ha ført ubåten til et rekorddykk på 1027 meters dybde i 1985.
Skjebne
[rediger | rediger kilde]Den 7. april 1989, mens kaptein Tsjernov førte undervannsbåten i neddykket tilstand omtrent 180 kilometer (100 nautiske mil) sørvest for Bjørnøya, brøt det ut brann i aktre avdeling, og selv om de vanntette dørene ble stengt, spredte brannen seg langs kabelpassasjene til andre deler av farkosten. Reaktoren brøt sammen og fremdriften gikk tapt. Elektriske problemer spredte seg etterhvert som kablene ble gjennomsvidd, og kontroll over ubåten ble truet. En nødballasttank ble blåst ut, og ubåten kom opp til overflaten elleve minutter etter at nødssituasjonen hadde inntrådt. Det ble sendt ut nødsignaler, og nesten hele besetningen gikk fra borde.
Brannen fortsette å herje, og flere timer senere sank ubåten til bunns på 1700 meters dybde. Kommandanten og fire andre som fremdeles hadde vært ombord tok seg inn i nødkapselen og løste den ut, men den ble delvis fylt med vann og giftige gasser. Bare én av de fem overlevde oppstigningen til havoverflaten.
Redningsfly kom raskt frem og slapp ned små redningsbåter, men mange mann hadde allerede dødd i det 2° C kalde Barentshavet. Skipet «Aleksandr Khlobystsov» ankom 81 minutter etter at «K-278» sank, og tok ombord 25 overlevende og fem døde. I alt mistet 42 mann livet.
I tillegg til åtte standardtorpedoer hadde «K-278» to torpedoer med atomstridshoder. Ulykkesstedet er i et av verdens rikeste fiskeriområder, og en lekkasje av plutonium fra stridshodene eller anriket uran og fisjonsprodukter fra reaktoren kunne ødelegge fisket i området, med enorme inntektsbortfall i årevis. Etter norsk påtrykk benyttet Sovjetunionen dykkerfarkoster fra det oceanografiske redningsskipet «Akademik Mstislav Keldysh» i søk etter «K-278». I juni 1989, to måneder etter forliset, ble vraket lokalisert. Sovjetiske myndigheter rapporterte at mulige lekkasjer ville være ubetydelige og ikke utgjøre noen trussel mot miljøet.
Konsekvenser
[rediger | rediger kilde]Undersøkelser i mai 1992 viste sprekker langs hele titanskroget, noen av dem 30–40 cm brede, og avdekket også mulige brudd i kjølevæskerør. En oceanografisk undersøkelse i området i august 1993 gav grunn til å anta at det ikke var noen vertikal utveksling mellom vannskikt der, og at det dermed ikke ville komme til noen rask forurensning. Men undersøkelsen avdekket også et hull på over seks meters bredde i det fremre torpedorom.
En ekspedisjon sommeren 1994 oppdaget noe plutoniumlekkasje fra en av de to atomtorpedoene. Ekspedisjonen klarte å forsegle noen av hullene i skroget.
Den 24. juni 1995 begynte en annen ekspedisjon å tette resten av skrogsprekkene, og i juli 1996 var jobben utført. Den russiske regjering uttalte at risikoen for radioaktiv forurensning av havmiljøet ville være ubetydelig frem til mellom 2015 og 2025.
I 1993 grunnla pensjonert viseadmiral Tsjernov et karitativt fond for å støtte de omkomnes enker og barn. Dette «Minneselskapet for undervannsbåten K-278 «Komsomolets»» har senere utvidet sitt virkefelt til alle etterlatte etter sovjetiske eller russiske undermannsmannskaper som har mistet livet til sjøs.
I 2019 undersøkte Havforskningsinstituttet[3] vraket med en ROV. Vannprøver som ble tatt inne i et ventilasjonsrør hadde nivåer av det radioaktive stoffet cesium-137 opp til 800 000 ganger høyere enn det vi vanligvis finner i sjøvann i Norskehavet.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ NRK.no 7. april 2019: Dødsmaskinen som ble en dødsfelle, om ubåtforliset 30 år etter
- ^ Norsk havforskningsinstitutts film av vraket 7. juli 2019
- ^ «Forskerne avdekket lekkasje fra Komsomolets». Havforskningsinstituttet. Besøkt 30. juli 2019.
- ^ «Norway finds big radiation leak from Russian sub» (på engelsk). 11. juli 2019. Besøkt 30. juli 2019.