Junkers F13

Junkers F13
	Junkers F13 på museum
	Informasjon
Rolle	Passasjerfly
Produsent	Junkers Flugzeug und Motorenwerke
Designet av	Otto Reuter
Første flyvning	25. juni 1919
Introdusert	1920
Utfaset	1948 (Varig)
Status	Pensjonert
Brukt av	Junkers Luftverkehr; Dobrolet
Produsert	1918-1932
Antall produsert	327
Videreutviklet til	Junkers W 33

Junkers F13 var verdens første fly der hele flyet var av metall, av duraluminium.

Historie

Junkers startet rett etter den første verdenskrig med produksjon av verdens første helmetall fly. Flytypen het først Junkers Type F (J13) og ble i juli 1924 kjent som Junkers F 13. Produksjon av prototypen begynte 3. februar 1919 og 25. juni 1919 tok Emil Monz flyet på sin først ferd.

Det største problemet med flyet var å finne en god motor. De fleste motorene kom fra krigslageret og det var ikke før Junkers begynte å produsere sine egne motorer at antall ulykker sank. Særlig Junkers L2 og L5 viste seg å være gode motorer. Styrken til flyet var dets kabin. Den var bygd som en sikkerhetskøye i stål og beskyttet passasjerene meget bra under ulykker. Kabinen kunne ta fire personer: to på en benk og to i stoler. I førerhuset var det plass til to besetningsmedlemmer eller en passasjer og en pilot. Motorer som ble brukt: 160hk Mercedes D.III, 185 BMW IIIa, 180hk BMW IV, 265hk Junkers L2, 310hk Junkers L5 og en 240hk Armstrong Siddeley Puma.

Roald Amundsen og JL-6

Flyet ble en stor suksess. I 1920 ble et stort antall sendt til USA hvor flyet ble kjent som Junkers-Larsen JL-6. Roald Amundsen kjøpte i 1922 to slike fly. Han fløy sammen med Oskar Omdal med det første flyet fra New York til vestkysten. De kom ikke lenger enn til byen Marion i Franklin county i Pennsylvania.^[1] Roald Amundsen trodde motoren hadde kjørt seg varm og bestemte seg for å nødlande. Der brakk vingen av og flyet måtte avskrives. Et nytt flyet ble kjøpt hos Junkers-Larsen, og dette flyet ble sendt med jernbane til vestkysten av Amerika.^[1] Flyet ble fraktet til Wainwright (Alaska, USA) hvor det ble montert. Roald Amundsen ville bruke flyet for å fly fra Wainwright til Nordpolen og videre til Svalbard. Dessverre ble også dette flyet (som hadde navnet Elisabeth) ødelagt. Han hadde byttet til egenlagde ski (istedenfor hjul) og understellet viste seg å være for svakt. Etter å ha forsøkt å ta av, knakk understellet og flyet ble ødelagt. Roald Amundsen etterlot maskinen og oppga forsøket.

Tidlig utbredelse

I mellomtiden var Junkers F 13 begynt å bli en suksess. For å fremme salget av sine fly begynte Junkers Werke AG å danne flyselskap ut i Europa. To av disse finnes den dag i dag: AB Aerotransport i Sverige og Aero O/y (nå Finnair) i Finland. AB Aerotransport er nå en del av SAS.

I tillegg begynt Junkers Werke AG å sette opp såkalte «unioner» hvor flyselskap sammen var ansvarlig for en del av rutenettet. Eksempler er 'Skandinavische Union' som omfattet Aero O/y (Finland), AB Aerotransport (Sverige), A/S Norsk Aerotransport (Norge) og Dansk Lufttransport A/S. Disse selskap var ansvarlig for rutene Stockholm – Helsingfors, Malmö – København, København – Warnemünde og delvis København – Berlin. Andre eksempler er 'Nord-Europa Union' og 'Trans-Europa Union'. I mai 1925 ble alle unioner slått sammen til Europa Union KGA. Alle disse unioner brukte utelukkende Junkers F 13 som standardfly på sine ruter. I 1925 ble også Junkers G 24 introdusert. Dette var en tremotors versjon for 9 personer. Den 15. mai 1925 hadde AB Aerotransport æren å åpne den første flyrute med et tremotor fly: Malmö – Hamburg – Amsterdam.

Junkers Werke AG dannet i august 1924 sitt eget flyselskap: Junkers Luftverkehr AG, som høsten 1925 ble tvunget til å gå sammen med Deutscher Aero Lloyd AG. Deutsche Luft Hansa AG ble etterfølgeren. De fleste Junkers selskap ble da lagt ned eller måtte gå videre selvstendig.

Norden

I Norden ble flyet brukt i Finland, Sverige, Danmark, Island og Norge. I 1925 planla A/S Norsk Aerotransport å kjøpe to sjøfly av denne typen og ville bruke dem på en rute fra Oslo til Göteborg og København. I august og september 1926 charteret A/S Norsk Aerotransport en svensk Junkers F 13 (S-AAAB, som tilhørte AB Aerotransport) for rundflygninger i Oslo. Det ble en stor suksess. Kun ett fly ble registrert i Norge: Carl Julianus Holm kjøpte på vegne av Nordenfjeldske Luftruter AS, Trondheim en Junkers F 13 (sjøfly) og registrerte det i juni 1930 som N-44 (WNr 650 - WNr = Werknummer, flyets konstruksjonsnummer). I juni 1932 ble det registrert som LN-ABH og en måned senere solgt til Nord-Norge Aero A/S, et selskap som tilhørte Norges første kvinnelig direktør av et flyselskap, Gidsken Jakobsen. Sjøflyet ble juni 1934 delvis ødelagt og restene ble da solgt til Tyskland.

Ulike versjoner og total utbredelse

Junkers F 13 ble solgt i forskjellige versjoner. Originalen hadde hjul, senere fulgte en sjøflyversjon. Andre versjoner ble brukt som flygende ambulanse og flygende postkontor.

I alt ble Junkers F 13 produsert i rundt 332 stykker. Flyet fløy blant annet i Norge, Sverige, Finland, Island, Danmark, Estland, Latvia, Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Tyskland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, Spania, Portugal, Italia, Bulgaria, Romania, Ungarn, Sveits, Afghanistan, Persia (i dag Iran), Libya, Brasil, Japan, Bolivia, Peru, Canada (som Junkers-Larsen JL-6) og USA (som Junkers-Larsen JL-6). I 1949 ble det siste flyet tatt ut av tjeneste.

Spesifikasjoner (F 13)

Tekniske data^[2]
Mannskap	2
Lengde	9,60 m
Vingespenn	14,82 m
Høyde	3,50 m
Vingeareal	34,50 m²
Vekt (uten last)	951 kg
Vekt (maksimalt)	1 640 kg
Motor	1 × Mercedes D.IIIa (1 × 136 kW)
Ytelser
Maksimal hastighet	173 km/t
Rekkevidde	1 400 km
Marsjhøyde	5 000 m
Passasjerer	4

Referanser

^ ^a ^b Roald Amundsen (1925). Gjennem luften til 88° nord. Gyldendal. s. 15.
^ Němeček Václav, 1990, Atlas letadel 8, NADAS, Praha, CZ, ISBN 80-7030-106-6

Eksterne lenker

[Amundsen-1] Roald Amundsen (1925). Gjennem luften til 88° nord. Gyldendal. s. 15.

[2] Němeček Václav, 1990, Atlas letadel 8, NADAS, Praha, CZ, ISBN 80-7030-106-6

[1]

[2]