Joseph Othmar von Rauscher
| Joseph Othmar von Rauscher | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. okt. 1797[1][2][3][4] Wien[2] | ||
| Død | 24. nov. 1875[1][3][4][5] (78 år) Wien | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1823–), politiker, erkebiskop, katolsk biskop (1849–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Akademisches Gymnasium | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Gravlagt | Stefansdomen | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Joseph Othmar von Rauscher (1797–1875) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Wien 1853–1875. Han ble kreert til kardinal i 1855 av pave Pius IX, med Santa Maria della Vittoria som tittelkirke. Det var det samme år som josefinismen ble helt avviklet i Østerrike ved et nytt konkordat.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Joseph Othmar von Rauscher fikk sin tidlige utdannelse ved gymnaset i Wien, og viet seg deretter hovedsakelig til studiet av rettsvitenskap; han ga også mye tid til studiet av poesi, og mange eksempler på hans diktning fra den tid har overlevd. Senere ble hans ønske om å gå inn i prestestanden motarbeidet av foreldrene, men han overvant til slutt deres innvendinger.
Prest
[rediger | rediger kilde]I 1825 ble von Rauscher professor i kirkehistorie og kirkerett ved lyceet i Salzburg. I 1833 ble han direktør for Det orientalske akademi i Wien og var lærer i filosofi for erkehertug Franz Karls sønner (det vil si også den senere keiser Franz Joseph).
Fyrstbiskop av Seckau
[rediger | rediger kilde]I 1849 ble Othmar von Rauscher utnevnt til fyrstbiskop av Seckau. Han ble ordinert til biskop av erkebiskop Friedrich zu Schwarzenberg i Salzburg den 15. april 1849. Medkonsekrerende var biskop Heinrich von Hofstätter av Passau, og biskop Anton Martin Slomšek av Lavant.
Fyrsterkebiskop av Wien
[rediger | rediger kilde]Den 26. mars 1853 ble han utnevnt til fyrsterkebiskop av erkebispedømmet Wien.
Den 24. april 1854 ekteviet han keiserparet Franz Joseph I og Elisabeth i Augustinerkirken i Wien.[6] Han holdt en «ekstremt blomstrende, springende tale», som sies å ha gitt ham kallenavnet «Erkebiskop Plauscher.»[7] (Rimer på hans navn, «plauschen» betyr pludring).
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Von Rauscher ledet forhandlingene for inngåelsen av konkordatet av 1855 og ble derfor kreert til som kardinal samme år.
Under Det første Vatikankonsil i 1870 var han mot at man skulle anbefale dogmet om ufeilbarlighet - han var en av de ledende såkalte «inopportunistene». Han forlot Roma før det ble proklamert, men hjalp deretter til med å forkynne dogmet i erkebispedømmet Wien.
Kardinal von Rauscher stod personlig svært nær keiser Franz Josef I. Han ble i 1860 kalt til medlem av Riksrådet og var fra 1861 medlem av det østerrikske Herrehuset. Hans polit iske innflytelse var ikke ubetydelig, blant annet for å fri den katolske kirke i Østerrike fra den josefinismens store verdslige innflytelse. Han spilte også en viktig rolle for tilkomsten av konstitusjonen av 1861, og fremmet den frisinnede sentralistiske politikk til Anton von Schmerlings ministerium.
Skrifter (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- Geschichte der christlichen Kirche. Seidl, Sulzbach 1829. – Volltext online: Band 1/2, Band 2/2.
- Hirtenbriefe, Predigten, Anreden. Manz, Wien 1858. – Volltext online
- Der Papst und Italien: ein Hirtenschreiben. Gerhard, Leipzig 1860. (Beigefügte Werke: Villemain: Frankreich, das Kaiserreich und das Papstthum, sowie Hippolyte Castille: Napoleon III. und der Klerus). – Volltext online
- Die weltliche Herrschaft des heiligen Stuhles. Rede, gehalten in der Versammlung der St. Michaels Bruderschaft am 25. Jänner 1863. Jacob & Holzhausen, Wien 1863. – .
- Der Staat ohne Gott. Hirtenschreiben an die Erzdiöcese Wien, erlassen am 25. Jänner 1865. Mayer, Wien 1865. – Volltext online
- Ansprache Sr. Eminenz des hochwürdigsten Herrn Kardinales Fürst-Erzbischofes von Wien, gehalten bei der Eidesleistung der freiwilligen Tiroler Scharfschützen in der Metropolitankirche bei St. Stephan am 12. Junius 1866, sowie Zweites Hirtenschreiben (…). Carl Sartori, Wien 1866. .
- Gefahr und Rettung. Hirtenschreiben seiner Eminenz (…). (Zweite Auflage). Carl Sartori, Wien 1866. – .
- Die Ehe und das zweite Hauptstück des bürgerlichen Gesetzbuches. (Zweite Auflage). Braumüller, Wien 1868. – Volltext online
- Das allgemeine Concil von Vatican. Zwei Hirtenschreiben. Braumüller, Wien 1870. – Volltext online
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1943
- Kardinal Giovanni Battista Caprara Montecuccoli (1733-1810) *1766
- Biskop Dionys von Rost (1716-1793) *1777
- Biskop Karl Franz von Lodron (1878-1828) *1792
- Biskop Bernhard Galura (1764-1856) *1820
- Biskop Johann Nepomuk von Tschiderer zu Gleitheim (1777-1860) *1832
- Kardinal Friedrich Johann Joseph Cölestin von Schwarzenberg (1809-1885) *1836
- Kardinal Joseph Othmar von Rauscher (1809-1885) *1836[8]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Constantin von Wurzbach: «Rauscher, Joseph Othmar Ritter von.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 25. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1868, s. 51–57 (Innscanning).
- Georg Heller: Joseph Othmar Kardinal Rauscher, Fürst-Erzbischof von Wien. Woerl, Würzburg 1876.
- (de) Johann Friedrich von Schulte: «Rauscher, Joseph Othmar von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 27, Duncker & Humblot, Leipzig 1888, s. 449–457.
- Cölestin Wolfsgruber: Joseph Othmar Cardinal Rauscher, Fürsterzbischof von Wien. Sein Leben und sein Wirken. Herder, Freiburg im Breisgau 1888.
- Ernst Tomek: Kirchengeschichte Österreichs. Band 3: Das Zeitalter der Aufklärung und des Absolutismus. Tyrolia, Innsbruck/Wien 1959, OBV.
- Josef Wodka: Kirche in Österreich. Wegweiser durch ihre Geschichte. Herder, Wien 1959, OBV.
- K(urt) Adel, F(ranz) Loidl: «Rauscher, Josef Othmar von». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 8, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1983, ISBN 3-7001-0187-2, s. 442 f. (Direkte lenker: s. 442, s. 443)
- Franz Loidl: Geschichte des Erzbistums Wien. Herold, Wien 1983, ISBN 3-7008-0223-4.
- (de) Karl Hausberger: «Joseph Othmar von Rauscher» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 7, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-048-4, sp. 1411–1415.
- (de) Johann Weißensteiner: «Rauscher, Joseph Othmar von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 210 f. (digitalisering).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Othmar-von-Rauscher, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Rauscher, Joseph Othmar Ritter von (BLKÖ)[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rauscher-joseph-othmar-von, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 8558030, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Joseph Othmar Rauscher, SNAC Ark-ID w6282fkz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Die Feierlichkeiten bei der Vermählung (…)». I: Morgen-Post, Nr. 98/1854 (IV. Jahrgang), 25. april 1854, s. 1 f.
- ^ Maria Schad: Elisabeth von Österreich. dtv, München 1998, ISBN 3-423-31079-0, s. 13.
- ^ catholic-hierarchy.org raus, lest 10. januar 2022