John Peel
| John Peel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | John Robert Parker Ravenscroft 30. aug. 1939[1][2][3][4]  Heswall | ||
| Død | 25. okt. 2004[1][2][5][3] (65 år) Cuzco | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, radioprogramleder, DJ, forfatter, plateprodusent, TV-programleder | ||
| Utdannet ved | Shrewsbury School[6] | ||
| Ektefelle | Sheila Ravenscroft (1974–) | ||
| Søsken | Alan Ravenscroft | ||
| Barn | Tom Ravenscroft | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Suffolk | ||
| Utmerkelser | Offiser av Den britiske imperieordenen (1998)[7] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | John Peel, Eddie Lee Beppeaux | ||
| Nettsted | http://www.bbc.co.uk/radio1/johnpeel/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
John Robert Parker Ravenscroft (født 30. august 1939, død 25. oktober 2004), kjent under artistnavnet John Peel, var en engelsk DJ, radiopersonlighet og journalist. Han jobbet for BBC Radio 1 fra 1967 til sin død i 2004, og var blant de første som spilte reggae og punk på britisk radio. Mest kjent er han kanskje for sine utallige peel sessions, opptak gjort i BBCs studio med mange av tidenes største band og artister, ofte før de ble allment kjent.
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Peel ble født i Heswall på Wirral-halvøya nær Liverpool, og vokste opp i landsbyen Burton, og som 13-åring ble han sendt til kostskolen Shrewsbury School. En lærer ved skolen, R.H.J. Brooke, husket Peel godt, spesielt hans sans for «bråkete musikk» og lange og vittige essays.[8] I selvbiografien, utgitt etter hans død, avslørte han at han hadde blitt seksuelt misbrukt av en eldre elev.[9]
Verneplikten utførte han fra 1957 til 1959 som radar-operatør, og jobbet etterpå i ei mølle i Rochdale.
USA-opphold
[rediger | rediger kilde]I 1960 dro han til USA for å jobbe for en bomullsprodusent som hadde forretninger med Peels far, en bomullshandler. Under påskudd av å ville finne ut mer om bomullsindustrien ble Peel et år i Dallas, og jobbet som forsikringsselger. Egentlig lå hans interesse i den nye musikkstilen rock'n'roll som var på frammarsj i USA.
Peel utnyttet The Beatles' populartitet i USA, og ved å legge om dialekten til en bredere Liverpool-dialekt fikk han innpass i flere radiokanaler som selverklært Beatles- og Liverpool-ekspert. Selv sa han senere at han ikke hadde vært i Liverpool på årevis og visste ingenting om the Beatles. Hans første betalte radiojobb var som fast DJ i Dallas' radiostasjon KLIF.
Etter John F Kennedys snikmord i 1963 poserte han som reporter for avisa Liverpool Echo og kom seg inn på pressekonferansen hvor Lee Harvey Oswald ble siktet for drapet.
Året etter flyttet Peel til Oklahoma City for å jobbe for radiostasjonen KOMA. Her giftet han seg også for første gang, med Shirley Anne Milburn. De ble skilt i 1971, og Peel snakket sjelden om dette ekteskapet.
I Dallas og Oklahoma City måtte han spille listemusikk for hylende Beatles-fans, og det var først da han flyttet til KMEN i San Bernardino i California han fikk frie tøyler, og kunne spille det han selv ville.
BBC Radio 1
[rediger | rediger kilde]Tilbake i England i 1967 begynte han i piratradio-stasjonen Radio London, og fikk sitt eget program fra midnatt til klokken to. Peel nektet å spille musikk fra hitlistene, og her introduserte han musikk han hadde oppdaget i USA til de britiske radiolytterne, slik som Captain Beefheart, The Doors, og Frank Zappa og The Mothers of Invention. Han gikk heller ikke av veien for å lese opp poesi og artikler fra radikale aviser, eller diskutere politikk.
Det var i Radio London han begynte å bruke navnet John Peel, et navn han fortsatte å bruke også da han byttet til nystartede BBC Radio 1 samme året, etter at Radio London ble stengt av.
Peels kontrakt med BBC krevde at hvert program skulle ha to eller tre artister tatt opp i BBCs opptaksstudio, senere kjent som «Peel sessions». Peel sessions har gitt flere tusen band gratis opptakstid og garantert radiospilling.
Verken sjefer i Radio 1 eller deler av lytterne var like entusiastiske som Peel i valget av musikk, og det hendte seg han fikk klager. Peel var i stor grad ansvarlig for å ha introdusert BBC-lytterne til musikk som punk rock, reggae, hiphop og elektronisk musikk. I 1973 spilte han Mike Oldfields album Tubular Bells i sin helhet, et album som senere fikk stor suksess og hjalp Richard Bransons nystartede plateselskap Virgin med å etablere seg.
I januar 1968 fikk Peel også ansvaret for enda et program, Night Ride på onsdager fra midnatt til klokken ett. Night Ride var totalt ulikt andre radioprogrammer på denne tiden. John Lennon og Yoko Ono spilte et opptak av deres ufødte barns hjerteslag, og Peel fikk mye mediaomtale etter han i en debatt gledelig innrømte at han hadde hatt en kjønnssykdom, og at mer burde bli gjort for å lære opp ungdom om risikoen for å få kjønnssykdommer.
I 1969 startet han opp sitt eget plateselskap, Dandelion, og knyttet til seg en rekke ikke-kommersielle band. Han hadde også en idé om å starte et band kalt 101 Sharons, hvor intensjonen var å finne 101 sangerinner med navnet Sharon. Han skal visstnok ha gitt opp prosjektet da han kom til 40.[10] Dandelions manglende inntekter førte til at det opphørte i 1972, etter 27 albumutgivelser.
Punkrockens introduksjon i 1976 delte Peels lyttere, og han fikk til og med trusselbrev. Han fortsatte likevel å spille den musikken han selv følte var interessant, og var først ute med å spille Sex Pistols' God Save the Queen. Radio 1s stasjonssjef Derek Chinnery, innbitt motstander av punk, kontaktet i 1977 Peels produsent John Walters og ville ha forsikringer om at det ikke ble spilt punk i Peels sendetid. Chinnery ble mildt sagt overrasket da Walters kunne fortelle at de hadde spilt lite annet.[11]
I de senere årene sendte Peel ofte fra sitt hjem «Peel Acres» i Suffolk. I tillegg til fortsatt å spille ny musikk, spilte han også flere gamle, obskure låter, bl.a spilte han ofte en sang valgt av kona Sheila.
Peels program var det eneste på BBC Radio 1 hvor lytterne kunne høre det siste innen elektronisk musikk før det ble populært, slik som house, techno og hardcore. John Peel fikk til og med en hardcore-sang oppkalt etter seg, John Peel is Not Enough av CLSM. Peel var forkjemper for en rekke nye musikkstiler, alt fra reggae til death metal, selv om hans musikksmak også hadde noen begrensninger. Han spilte sjelden industrial, frijazz eller improvisasjon.
Mange band og artister kan takke John Peel for å ha startet deres karrierer, slik som Led Zeppelin, David Bowie, Trumans Water, The Faces, Sex Pistols, Siouxsie and the Banshees, Pink Floyd, The Clash, Napalm Death, Buzzcocks, Gary Numan, The Cure, Joy Division, Def Leppard, The Orb, Pulp, Ash, Orbital, The Smiths, The White Stripes, The Delgados og PJ Harvey.
Mange uten platekontrakter sendte demoer i håp om å få spilletid. En gang etter en treukers ferie kom han hjem til 173 LP-er, 91 12-tommere og 179 7-tommere. I 1983 møtte en håpefull Billy Bragg opp i Radio 1s studio med en porsjon sopp-biryani og en demotape etter at han hørte Peel nevne på lufta at han var sulten.[12]
Peel jobbet for Radio 1 i 37 år, fram til sin død i 2004. Totalt ble det tatt opp over 4000 Peel sessions, med over 2000 artister.[13]
BBC fjernsyn
[rediger | rediger kilde]Peel var også flere ganger innom Top of the Pops som programleder. Her var han, ulikt de andre programlederne, kjent for sine sarkastiske bemerkninger om artistene, som etter å ha hørt George Michael og Aretha Franklins I Knew You Were Waiting For Me:
You know, Aretha Franklin can make any old rubbish sound good, and I think she just has.
I 1971 ble han spurt av Rod Stewart om være med på The Faces' utførelse av sangen Maggie May på det samme programmet. Peel kan bli sett i bakgrunnen, sittende på en stol med en mandolin han prøver å «spille» på.
I Noel Edmonds' The Late, Late Breakfast Show i 1982 hadde han en lite morsom monolog i hans sedvanlige tørre stil. Meningen var at Peel skulle være et fast innslag, men det ble med den ene gangen.
I 1996 var en episode av Her er ditt liv viet Peel.
Til tross for TV-opptredene likte Peel aldri seg på TV-skjermen.[14]
Privat
[rediger | rediger kilde]Peel giftet seg med Sheila Gilhooly 31. august 1974, med Rod Stewart som forlover. Peel var kledd i Liverpool FCs farger, og You'll Never Walk Alone ble spilt mens han gikk opp til alteret. Hans fire barns navn har alle tilknytning til fotballklubben: William Robert Anfield, Alexandra Mary Anfield, Thomas James Dalglish og Florence Victoria Shankly.
Priser og titler
[rediger | rediger kilde]Peel ble elleve ganger Melody Makers årets DJ, Sony Broadcaster of the Year i 1993, NMEs Godlike Genius Award i 1994 og Sony Gold Award-vinner i 2002 og er med i Radio Academys Hall of Fame. I 2005 ble han på NMEs årlige prisutdeling posthumt utnevnt til Hero of the Year og fikk også en spesiell pris for sin livslange tjeneste innen musikk.
Han ble også utnevnt til æresdoktor ved flere universitet, og ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 1998. I 2002 kom han på 43.-plass av 100 i BBCs avstemning over de «100 største britene noensinne».
Senere år
[rediger | rediger kilde]Peel fikk diagnosen diabetes i 2001. To uker før sin død fortalte han sin venn og kollega Andy Kershaw at flyttingen av programmet hans fra kl 22 til 23 forårsaket ham mye stress, og han følte seg lite verdsatt.
Peel døde plutselig av et hjerteinfarkt på ferie i Cuzco, Peru, 25. oktober 2004.
Begravelsen 12. november 2004 i Bury St. Edmunds ble bivånet av over 1 000 personer, inkludert mange av artistene han hadde hjulpet godt på vei med karrierene. Begravelsen ble avsluttet med klipp av Peel som snakket om livet sitt, og kisten ble båret ut til hans favorittsang Teenage Kicks av The Undertones. En privat seremoni ble senere holdt for familien.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Peel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 64672, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Discogs, oppført som Eddie Lee Beppeaux, Discogs artist-ID 513279, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 14634077x[Hentet fra Wikidata]
- ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 94387[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who, Who's Who UK-ID U31943[Hentet fra Wikidata]
- ^ BBC John Peel biography
- ^ The Guardian - Peel's child rape revelation praised by campaigners
- ^ The Times obituary
- ^ «John Peel unplugged» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. juni 2008. Besøkt 22. juni 2008.
- ^ Andrew Collins: Still Suitable for Miners ISBN 0753506912
- ^ BBC Peel sessions
- ^ The Guardian – Dear John
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John Peel & Sheila Ravenscroft: Margrave of the Marshes, Bantam Press, 2005. ISBN 0-593-05252-8