Johannes Stark
| Johannes Stark | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Johannes Nikolaus Stark 15. apr. 1874[1][2][3][4]  Freihung, Det tyske keiserrike | ||
| Død | 21. juni 1957[1][2][3][4] (83 år) Traunstein, Vest-Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | Ludwig-Maximilians-Universität München | ||
| Doktorgrads- veileder | Eugen von Lommel | ||
| Ektefelle | Luise Uepler | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Accademia Nazionale dei Lincei | ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysikk (1919) | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Göttingen Technische Hochschule, Hannover RWTH Aachen Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald Universitetet i Würzburg | ||
| Fagfelt | Fysikk | ||
| Doktorgrads- veileder | Eugen von Lommel | ||
| Kjent for | Stark-effekt | ||
|
| Nobelprisen i fysikk 1919 |
Johannes Stark (født 15. april 1874 i Weiler Schickenhof i den daværende kommune Thansüß og nå ortsteil i Freihung i Det tyske keiserrike, død 21. juni 1957 i Traunstein) var en tysk fysiker. I 1913 oppdaget han Stark-effekten, dvs. forskyvning og oppsplitting av atomers og molekylers spektrallinjer i et elektrisk felt.
Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1919.
Senere ble han kjent som en argumentleverandør for den nazistiske raselære.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Johannes Stark var bondesønn[5], og gikk først på Gymnasium Christian-Ernestinum[6] i Bayreuth, så Altea Gymnasium (i dag Albertus-Magnus-Gymnasium) i Regensburg.
Fysiker
[rediger | rediger kilde]Etter en sterk abitur[7] studerte han fysikk, matematikk, kjemi og krystallografi ved Ludwig-Maximilians Universität i München. Der tok han doktorgrad i 1897 under Eugen von Lommel med en dissertasjon med tittel Untersuchungen ueber einige physikalische, vorzüglich optische Eigenschaften des Russes og fortsatte deretter som von Lommels assistent i München.
Etter å først ha utført noen mindre undersøkelser i andre deler av fysikken, viet Stark seg fra 1898 helt til elektrisitetslæren og særskilt til elektriske utladninger i gasser, og læren om elektroner. Sine undersøkelsert på dette område sammenførte han i monografien Die Elektricität in Gasen (1902). Han fortsatte senere dette arbeide og utførte undersøkrlser av anodestråler og deres hastighet, sammenfattet i Die atomionen chemischer Elemente und ihre Kanalstrahlenspektra (1913).
Fra 1913 arbeidet Stark og hans studenter med iakttagelser angående et elektrisk felts innvirkning på spektrallinjer (i flere avhandlinger med tittelen Beobachtungen über den Effekt des elektrischen Feldes auf Spektrallinien, 1914). Han oppdaget derved samtidig med italieneren Antonino Lo Surdo den såkalte Starkeffekten, en elektrisk analogi til Zeemaneffekten, som var av stor teoretisk interesse.
Johannes Stark kom vedsin forskning også inn på valenslæren, dissosiasjonens og fluorescensens fenomen. Hit hører monografiene Die Dissociierung und Umwandlung chemischer Atome (1903), Die elementare Strahlung (1911) og Folgerungen aus einer Valenzhypothese (fire avhandlinger 1912–13) og Die Spektralanalyse der chemischen Atome (1914). Nær dette står Die Prinzipien der Atomdynamik (I, 1910; II, 1911; III, 1915; omarbeidet opplag av del I 1922). Årene 1904–20 utgav han Jahrbuch der Radioaktivität und Elektronik hvori han skrev sammenfattende artikler om de kjemiske elementers jonisering og spektra. Stark fikk i 1919 Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av Dopplereffekten i kanalstråler og Starkeffekten.
Kort etter Hitlers maktovertagelse i 1933 tok han selv over som president for Physikalisch-Technische Reichsanstalt (PTR) etter Friedrich Paschen.
Etter andre verdenskrig ble han idømt fire års fengsel for sin aktive innsats for en «arisk» fysikk i motsetning til den «jødiske» fysikken til Albert Einstein og Werner Heisenberg. Grunntanken, som en annen Nobelprisvinner, Philipp Lenard, utviklet i sitt firebindsverk Deutsche Physik fra 1935, var at alt menneskeverk, inkludert vitenskap, avspeiler skaperens rase, slik at tysk fysikk var mer eksperimentell og samfunnsnyttig enn den «jødiske», som ble fremstilt som spekulativ og abstrakt, fordi en «arier» angivelig trakk slutninger fra observasjoner av naturen, mens en jøde nøyde seg med matematiske formler.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johannes-Stark, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118798499, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001131, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 57852[Hentet fra Wikidata]
- ^ Der heikle Umgang mit dem NS-Erbe Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Projektgruppe „Zwangsarbeit“, Projektgruppe „Zwangsarbeit“ e. V., Berlin . 3. Juli 2010.
- ^ Bernd Mayer: „Albert Einstein: Das Genie mit dem immer lachenden Mund“ im Heimatkurier des Nordbayerischen Kuriers, 1/2005, S. 6
- ^ Benker 1981, S. 383.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Nobelprisen i fysikk 1919 hos Nobelprize.org
- (en) Johannes Stark hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1919