Hopp til innhold

Johannes Flintoe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johannes Flintoe
Portrett malt av Adolph Tidemand
Født1787[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
København[5]
Død27. jan. 1870[6][7][8]Rediger på Wikidata
København
BeskjeftigelseKunstmaler Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet Kongelige Danske Kunstakademi
NasjonalitetKongeriket Danmark
Norge
GravlagtAssistens Kirkegård[9]
Johannes Flintoe på Commons

Johannes Flintoe (født 29. juli 1787[10][11] i København død 27. januar 1870 i København) var en dansk maler som virket i Norge. Han er kjent for sine landskapsmalerier (særlig fra Telemark, Hardanger og Sogn), blant annet i Fugleværelset på Slottet (1839–41),[12] for sine draktstudier, og skildringer av gamle bygninger og folkeliv. Flintoe var observant og hans tegninger er av stor kulturhistorisk betydning. Han tegnet og malte flere stavkirker. Ål stavkirke beskrev han nøye i tegning blant annet hvilken himmelretning han betraktet bygget.[13]

Han studerte ved Kunstakademiet i København til 1802, og kom til Christiania (Oslo) i 1811 (der broren Jacob Edvard hadde etablert seg som murmester tidligere).[14] Flintoe kom i kontakt med kunstinteresserte offiserer ved Krigsskolen, spesielt med den yngre Gerhard Munthe fra Ytre Kroken i Sogn.[15] Johannes Flintoe var lærer ved Tegneskolen fra 1819 til 1851 og vendte deretter hjem til København.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Bjønnestigvarden (1820, gouache på papir), Aurlandsdalen. Bildet er brukt på omslaget til boken Historie lærebok for 8. klasse (av Erik Lund, 1997).[16]

Flintoes far Abraham Nielsen var født på Hurum (ca 1751).[17] Oldefaren Abraham Flinthoug (født omtrent 1681 på Anholt[18], død 1755 i Hurum[19]) kom i 1718 til Sande og ble kapellan der, deretter sogneprest i Hurum. Ifølge Hurums historie var presten Abraham Flinthoug (1681-1755) bestefar til Johannes Flintoe.[20]

Abraham Flinthoug slo seg ned i København, ble metallstøper, giftet seg dansk og kalte seg Flintoe. Omtrent 13 gammel ble Johannes Flintoe tatt inn i pleie hos malermester Pader Faxøe. Faxøe var dekorasjonsmaler og laget også portretter, og Flintoe begynte etter hvert i lære hos Faxøe. Flintoe var i læretiden særlig opptatt av landskapsmalerier og den tekniske utførelsen av disse. I 1802 begynte han som malerlærling ved Kunstakademiet i København. Han tok private timer ved siden av for å utdanne seg til teater- og dekorasjonsmaler. Læretiden var ferdig i 1805.[14]

Ifølge NBL var Abraham Pihl fetter av Flintoes far Abraham Flinthoug (født 1755), de hadde samme bestefar, Abraham Flinthoug (født 1681).[21]

Flintoes mor var Cecilie Marie Jensdatter Hvidberg (eller Wiberg), som ble gift med livvakt Abraham Nielsen 3. juli 1776 i Garnisonskirken i København.[22] Broren Jacob Edward Flintoe (født 1777) var arkitekt og murmester, og arbeidet i Christiania 1811-1825 og var deretter bygningsinspektør og byggmester i Bergen.[10]

Virke

[rediger | rediger kilde]
Johannes Flintoes dekorative naturmotiver i Fugleværelset på Slottet i Oslo ble malt i 1841 og er eksempel på samtidens illusjonsmaleri. Motivet er Myrhorn i Jostedalen, også avbildet av Joachim Frich i Norge fremstillet i Tegninger.
Den hellige bjerk ved gaarden Slinde (1820, gouache på papir), også fremstil av Thomas Fearnley og J.C. Dahl.[23]

I norsk kunsthistorie representerer Flintoe overgangen fra 1700-tallets prospekter; de tidlige landskapsmaleriene, til nasjonalromantikken som kom til å blomstre mot slutten av hans karriere. Flintoe kom altså før den første norske maleren, nasjonalromantikeren I.C. Dahl. Sammen med Carpelan kan Flintoe regnes som en «førromantiker» med blikk for det pittoreske, men med vekt på realisme og tydelig registrering av landskapet.[24] Han var selv lærer for flere av de førende nasjonalromantikerne: Eckersberg, Hans Gude og Hans Hansen. Sammen med Munthe la Flintoe opp ruten for I.C. Dahls første og avgjørende reise i Norge i 1826.[17] Sammen med Adolph Tidemand illustrerte Flintoe Henrik Wergelands selvbiografiske Hassel-Nødder[25], Wergeland hadde vært Flintoes elev ved tegneskolen.[26]

Fra 1819 til 1825 reiste han over store deler av Norge, både i Sogn, Telemark (blant annet Rjukan), Hardanger, Valdres og Trøndelag. Spesielt viktig var den første reisen sommeren 1819 da både Flintoe og Carpelan gjorde sin først store oppdagelsesreise i høyfjellet.[15] Sammen med Munthe, som da arbeidet med nytt kart over Norge, og Munthes fetter Peder Pavels Aabel reiste Flintoe over Hallingdal og Aurland med Ytre Kroken som mål. Skisser til bilder fra Aurlandsdalen ble til på denne turene. Sommeren 1819 besøkte han flere steder rundt Sognefjorden blant annet Esefjorden og Hurrungane. På reisene malte han landskapsmalerier og flere draktstudier med høy kulturhistorisk verdi. Flintoes tegninger er en viktig kilde til folkedraktsforskningen. Sammen med Wilhelm Maximilian Carpelan laget Flintoe de første kjente avbildningene av de fjellene vi nå kaller Jotunheimen.[17][27] Flintoes «Bjønnestigvarden» gjorde Aurlandsdalen kjent for bypublikum[28] og fotturister i fjellet var noe nytt og uvant på den tiden.[23]

Av Carpelan lærte han også akvatintetsning og de to utveksler skisser og forelegg. Flintoe var dessuten geologipioneren Keilhaus tegnelærer og etset Keilhaus tegninger til ferdige plansjer.[29] I juni 1821 møtte Flintoe professor Christopher Hansteen ved Rjukanfossen og Flintoe laget der en av de tidligste avbildninger av fossen.[30]

Et portrett av Abraham Pihl henger i Vang kirke som Pihl fikk bygget. Slektsboken for Neumann oppgir bare at bildet er malt av «Flinthoug», Pihls mor hadde pikenavnet «Flinthoug»[31] mens Flintoes far var Abraham Flinthoug fra Hurum.[32] Ifølge Alsvik er portrettet av Pihl malt av Flintoe og Alsvik tror at bildet kan ha blitt malt i 1816 da Flintoe var på Romerike.[14]

Østby[33] beskriver Flintoe som en naturalist og forløper for 1800-tallets romantiske landskapskunst:

Hans landskapskunst, som er hans viktigste innsats, kan nok virke konvensjonell og tidsbundet; han er en ekte klassisist i sin sans for landskapets struktur, dets arkitektoniske oppbygning, som han gjengir nøkternt og undertiden temmelig tørt, med pirket detaljbehandling og hårdt lys. Hans store betydning ligger i at han som den første søker opp i selve fjellnaturen, som han på sine mange og lange reiser alltid opplevde på med nytt med undrende oppdagerglede. I slike motiver får komposisjonen makt og myndighet, bildet bygger sikkert opp fra forgrunnens løvverk og staffasjefigurer (som Dahl avbilder Flintoe helst folk som naturlig hører hjemme i landskapet, bønder på landeveien, folk som drar til fjells med kløv, lekende gutter). Og så i bakgrunnen, som motsetning til dette idylliske liv, det store utsyn: en dal stengt av svære blånende fjell i lysfylt fjernhet, glitrende elver og breer, fosser i kast og stup utover fjellsidene. I enkelte ting kan han til og med nå en fortettet romantisk stemning, som i et bilde av Vøringsfossen med en bitteliten menneskeskikkelse stående på en av de veldige kampesteiner nede i juvet, hvor lyset spiller i fosserøyken. Men helst skildrer han en riktig landsens bygdevei i bukt og kneik, i ydmyk underkastelse under terrengets luner. Han er «landeveiens romantiker» i norsk kunst.

Østby Norges kunsthistorie (s.113)[33]
«Nigardsbreen», fra 1834, gouache på papir.

Heddal stavkirke var den første stavkirke som ble beskrevet i en publikasjon da Flintoe skrev et kort kapittel til Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (Christiania, 1834). Kirken ble der kalt «Hitterdals Kirke». Boken gjenga Flintoes tegning av kirkens fasade mot sør samt tegning av 1. etasje og grunnplan, trolig den aller første arkitektoniske tegning av en stavkirke. Tegningene viser «første Stokverk uden Svalgang» med skisse av de utskårne portalene.[34][35]

I 1830- og 1840-årene arrangerte Flintoe kosmorama-utstillinger i Christiania. Publikum kom inn i et mørkt rom hvor man på en vegg kunne se små kikkhull det lyste fra. Kikkhullene var forsynt med forstørrelsesglass og når man så inn, kunne man se et tredimensjonalt bilde av for eksempel et fjellandskap.

Til kosmoramaene brukte Flintoe det han selv omtalte som «prospecter». Dette var tegninger utført i gouache og som ikke var ment for salg.[36] Flere er i Nasjonalmuseets eie, for eksempel «Bjønnestigvarden, Aurland» og «Nigardsbreen».

Fugleværelset

[rediger | rediger kilde]

Flintoe dekorerte «fugleværelset» i det nybygde slottet i Christiania. Fugleværelset er et mindre rom der personer til audiens venter. Veggene er dekket av landskapsbilder mens taket forestiller en åpen himmel. Stenderverket er i stavkirkestil og illuderer en paviljong med fri utsikt til naturen.[37]

Ett av motivene er Vedalsfossen i Hardanger.[37] Myrhorn i Jostedalen, Gausta, Feigumfossen i Sogn og Vøringsfossen i Hardanger er blant de kjente motivene og sammenstilt i et enhetlig preg i rommet. I taket svever en fiskeørn med lysekronen i nebbet.[12]

Galleri

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ lokalhistoriewiki.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ nkl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, snl.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 22. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Johannes_Flintoe, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ KulturNav, KulturNav-ID 90bb623e-62d4-476c-b096-8c0cbee09f85, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ RKDartists, rkd.nl, besøkt 26. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Kunstindeks Danmark[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. [Oslo]: Universitetsforl. 1982. ISBN 8200056899. 
  11. ^ «Garnisons Sogn Enesteministerialbog 1691-1835». 
  12. ^ a b Simonnæs, Per (1977). Norsk kunst i bilder. Naturen gjennom kunstnerøyne. Oslo: Grøndahl. s. 23. ISBN 8250403169. 
  13. ^ Østby, Leif (1963). Norsk tegnekunst i Nasjonalgalleriet. Oslo: Dreyer/Nasjonalgalleriet. 
  14. ^ a b c Alsvik, Henning: Johannes Flintoe. Oslo: Gyldendal, 1940.
  15. ^ a b Messel, Nils (2008): Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet.
  16. ^ Lund, Erik (1997). Historie. no: Aschehoug. ISBN 8203302033. 
  17. ^ a b c «Johannes Flintoe – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 2. desember 2015. 
  18. ^ Lund, Kjell (1997). Han far. Vang i Valdres: Valdres historielag. ISBN 8299451000. 
  19. ^ Digitalarkivet. «Abraham Flinthough - Ministerialbok for Hurum prestegjeld 1733-1757 (0628P) - Digitalarkivet - Arkivverket». digitalarkivet.arkivverket.no. Besøkt 20. april 2016. 
  20. ^ Eier, Sigfred L. (1963). Hurums historie. Hurum: Hurum bygdeboknemnd. 
  21. ^ Jan Wiig. «Abraham Pihl: utdypning. I Norsk biografisk leksikon». Besøkt 25. november 2013. 
  22. ^ «Garnisons Sogn Enesteministerialbog 1691-1835». 
  23. ^ a b Simonnæs, Per (1977). Norsk kunst i bilder. Naturen gjennom kunstnerøyne. Oslo: Grøndahl. s. 33. ISBN 8250403169. 
  24. ^ Danbolt, Ingrid Fuglerud (2009): En offiser og kunstner i de norske fjell. Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, Humanistisk fakultet, s.28.
  25. ^ Wergeland, Henrik (1845): Hassel-Nødder, med og uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede af min henvisnede Livs-Busk. Christiania: Chr. Tønsbergs forl.
  26. ^ Norsk biografisk leksikon Henrik Wergeland
  27. ^ Haugen, Bjørn S. H.: Den fyrste kunstreisa. Klassekampen, 8. mai 2019, s. 20.
  28. ^ Tron Bach og Johannes Gjerdåker (1994): Aurlandsdalen - ei kulturhistorisk vandring frå fjell til fjære. Oslo: Cappelen.
  29. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. januar 2014. Besøkt 29. juni 2012.  lest 29. juni 2012
  30. ^ Slagstad, Rune (2008): Da fjellet ble dannet. I Messel, Nils (red): Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet.
  31. ^ Neumann, H.H.: Familien Neumann. Kristiania: Aschehoug, 1903.
  32. ^ «Johannes Flintoe – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 20. april 2016. 
  33. ^ a b Østby, Leif (1962): Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal.
  34. ^ Bugge, Anders (1954). Heddal stavkirke. Oslo: Grøndahl. 
  35. ^ Årbok. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 1993. 
  36. ^ Messel, Nils (2008). Oppdagelsen av fjellet. Oslo: Nasjonalmuseet. s. 167. ISBN 978-82-8154-028-6. 
  37. ^ a b Vestrheim, Gjert (4. september 2015). «Venterommet». Dag og Tid. s. 28-299. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Flintoe, J. Scener af Reiselivet i Norge. Facsimileforlaget, 1960. (Opprinnelig utgitt H. C. Winthers forlag, 1840)
  • Flintoe, Johannes. «En gammel malers tilbakeblikk: et selvbiografisk brev fra Flintoe». Ved Arne Nygård-Nilssen. I: Kunst og kultur, 1937
  • Alsvik, Henning. Johannes Flintoe. Gyldendal, 1940
  • Engen, Arnfinn. «Johannes Flintoe i Gudbrandsdalen : kunst fortel historie» I: Årbok for Gudbrandsdalen, 2002
  • Heitkøtter, Olaf. «Johannes Flintoe : en stifinner til fjellet» I: Årbok / Den norske turistforening, 1988
  • Johannes Flintoe : fra våre samlinger. Nasjonalgalleriet, 1993
  • Moody, Kristine. «Johannes Flintoe: Reisende i fossefall». I: Kapital, nr 21 (2000)
  • Noss, Aagot. Johannes Flintoes draktakvarellar. Samlaget, 1970
  • Schnitler, Carl Wille. «Johan Flintoe og norsk romantik». I: Samtiden, 1914
  • Lystad, Ingrid Lydersen: Johannes Flintoe og fugleværelset. En reise i norsk natur, historie og egenart. Dreyers forlag, 2015

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johannes_Flintoe&oldid=23942078»