Jochum Johansen
| Jochum Johansen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. okt. 1823 Fredriksvern | ||
| Død | 28. jan. 1913 (89 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Offentlig tjenesteperson | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Jochum Nicolai Müller Johansen (født 12. oktober 1823 i Fredriksvern, død 28. januar 1913) var offentlig tjenestemann og pionér i blindesaken.
Han kan med rette kalles «blindesakens far»; han gjorde det til sin livsgjerning å legge grunnlaget for organisert blindesaksarbeid i Norge samt å sikre opprettelsen av landets første blindeskole.
Familie
[rediger | rediger kilde]Foreldrene var artilleriløytnant i marinen Paul Martin Johansen (1768–1848) og Marie Sophie, f. Hvoslef (1790–1848). Han var broren til Jacob Lerche Johansen.
Jochum Johansen giftet seg i Christiania 11. mai 1852 med Hanne Wilhelmine Cathrine Thrap (1827–1885).
Yrkeskarriere
[rediger | rediger kilde]Johansen ble 16 år gammel ansatt på kontoret hos sine senere svigerfar, byfogd Thrap i Christiania. Han avla norsk juridisk eksamen ved universitetet i 1843. Johansen var fra 1847 edsvoren fullmektig hos byfogden, og han var konstituert byfogd 1852–1852. Johansen ble i 1853 ansatt som inspektør ved Rikshospitalet og Fødselsstiftelsen i Christiania. Han avsluttet sin yrkeskarriere som fogd i Buskerud 1873–1896.
Blindesaken
[rediger | rediger kilde]Johansen ble «vekket» for blindesaken da han under et besøk i farens fødeby København så Henrik Hertz' skuespill Kong Renés datter på Det kongelige Theater. Den berømte skuespilleren Johanne Louise Heibergs fremstilling av den blinde kongsdatteren i tittelrollen gjorde et så sterkt inntrykk på ham at han der og da besluttet å starte en bevegelse til støtte for de blinde.
I Norge var det på 1800-tallet dårlige forhold for blinde og andre fysisk funksjonshemmede. Flesteparten av de blinde var tiggere, legdsfolk eller fattiglemmer. Til sammenligning hadde Danmark fått sin første blindeskole i 1811. Johansen gikk umiddelbart i gang med å skaffe seg nødvendige opplysninger gjennom litteratur og undersøkelser i Norge. Som inspektør ved Rikshospitalet fikk han i 1855 et reisestipend for å gjøre seg kjent med hospitaler i andre land. Dette gjorde det mulig for ham å besøke blindeskolene i Paris, Berlin, Dresden og Wien.
Johansens kongstanke var å få etablert en blindeskole i Norge. Han vant gjennom overbevisende artikler og engasjerte foredrag viktige personer for saken, slik som skolemannen Hartvig Nissen. Disse personene dannet i fellesskap en komité, som i 1858 sendte ut et opprop om opprettelse av en forening for blinde. Foreningen for Blinde (FFB) ble formelt grunnlagt 6. juli 1860. Johansen var formann fra starten og fram til 1910. Han ivret for å tegne medlemmer. Både massemedia og direkte påvirkning ble brukt. I Skillingsmagazinets utgave av 13. mars 1868 stod det at man i Norge hadde én blind per 640 mennesker, mens det i Danmark var én blind per 1515. Det ble oppfordret til å «udrette mere end hidtil er skeet til Lettelse af en ulykkelig Medborgerclasses Lod.»
Som «teknisk bevis» for at det var behov for å etablere enn blindeskole, hadde han gjennom Rikshospitalet satt opp et register som viste at det var 2759 blinde (derav 409 barn) i landet. Kort tid etter at Foreningen for Blinde ble stiftet, fikk Johansen gjennomslag for sin hjertesak, da det gjennom en kongelig resolusjon av 27. august 1860 ble åpnet opprettelsen av Christiania Blindeinstitut. For å sikre at instituttet kom lenger enn til planleggingsstadiet sørget Johansen i 1859 for at styremedlemmene i Foreningen for Blinde delte stortingsmennene mellom seg og kontaktet hver enkelt for å få støtte i saken. Johansen selv tok for seg bondeføreren og sparsomhetens fremste talsmann på Stortinget, Ole Gabriel Ueland. Han ville intet love og sa blant annet: «Vi har en blind Mand hjemme hos oss. Han har aldri gått på nogen Skole, men budene og bjergprekenen kan han så godt som noen prest eller skolelærer, og med det greier han seg langt.»
I 1861 kunne Christiania Blindeinstitut så smått ta til med sin virksomhet. Det ble drevet av Foreningen for Blinde med en viss statlig økonomisk støtte fram til staten tok over skolen i 1896. Foreningens hovedoppgave var å gi støtte til voksne blinde med tanke på sysselsetting og et uavhengig liv.
Johansen ble i 1887 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for sin innsats for blindesaken. I 1925 ble hans minne hedret av Norges Blindeforbunds landsmøte gjennom opprettelsen av Foged J. Johansens Minnefond.
Arne Husveg skrev følgende om ham i Norsk Biografisk Leksikon: «Jochum Johansen hadde en uslitelig tro på de blinde og deres evne til å føre sin egen kamp for bedre kår. Han var oppriktig glad da de blinde 1900 dannet De Blindes Selvhjælpsforening, som senere gjennom flere stadier har utviklet seg til dagens Norges Blindeforbund.»
Verker
[rediger | rediger kilde]- Om en Skole for Blinde, i Norsk Kirketidende nr. 38/1857
- Blindeinstitutet i Paris, i Skilling-Magazin nr. 11–12/1858
- Om blinde Børns Opdragelse, i Folkevennen 1858, s. 287–307
- Love, Resolutioner, Departementsskrivelser m.m. vedrørende Norges Medicinalvæsen for Aarene 1851–1862 (sm.m. F.H.G. Heuch), 1863
- Historisk Beretning om Rigshospitalet og Fødselsstiftelsen i Christiania, 1865
- Christiania Blindeinstitut, i Skilling-Magazin nr. 47/1867
- Love, Resolutioner, Departementsskrivelser m.m. vedrørende Norges Medicinalvæsen for Aarene 1863–1867, 1869
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Husveg, Arne. «Jochum Johansen». Norsk biografisk leksikon.
- Johansen, Otto (1978). «Øyelegekunstens historie i Norge». Universitetsforlaget.
- Jochum Johansen i Historisk befolkningsregister
.