Jernsaken
Jernsaken var en sentral politisk og næringspolitisk sak i Norge i årene under og etter den første verdenskrig. Jernsaken ble satt på dagsordenen da krigen presset opp prisene på verdensmarkedet. Målet var å sikre norsk næringsliv tilgang på stål produsert i Norge. Men bak lå det også en tanke om at den unge, selvstendige nasjonen ikke skulle være avhengig av slike kritiske leveranser fra fremmede makter.
Bakgrunnen for Jernsaken
[rediger | rediger kilde]Norges første jernverk ble bygget i nærheten av Christiania i 1540-årene i regi av den dansk-norske kongen. Det fikk malm fra gruver i nærområdene og ved fra skogene for fyring. Flere jernverk oppstod på denne tiden, de aller fleste i et sammenhengende område fra Eidsvoll til Arendal. Kompetansen og kapitalen bak verkene kom fra utlandet, mens norske bønder gjorde mye av det tunge arbeidet. Med unionen med Sverige i 1814 ble de norske jernverkene utsatt for stor konkurranse fra svensk jernproduksjon. Senere oppstod sterk konkurranse fra engelske jernprodusenter som brukte koks, mens de norske fortsatt brukte trekull. Trekull ga god kvalitet på stålet, men det engelske stålet ble produsert i svært store mengder, var billig og med stadig høyere kvalitet. Fra 1870 var det derfor praktisk talt slutt med norsk jernproduksjon,[1] samt jernmalutvinning.[2] Etter dette var det bare få og spredde forsøk på jernproduksjon i landet.[3]
Jernproduksjon ble i løpet av hundreårene en nasjonal industri og da denne virksomheten opphørte oppstod et prestisjetap, så vel som et teknisk og forretningsmessig brudd. Norsk jern var noe en var stolte av og som Henrik Wergeland sa da han holdt tale ved avdukingen av Krohgstøtten: «La oss være norske i malm og norske i støpning som denne støtten.» I 1870-årene hadde landet en kraftig voksende stål-, maskin- og verkstedindustri, og noen begynte å diskutere mulighetene for moderne jernproduksjon. Spesielt var det en krets av ingeniører og teknisk- og samfunnsinteresserte personer tilknyttet Polyteknisk forening i Oslo som var opptatt av spørsmålet. Den som først la frem konkrete planer for et nytt norsk jernverk var professor i geologi Johan Herman Lie Vogt. Han hold et foredrag i 1900 med tittelen Muligheten av en jernindustri i det nordlige Norge. Vogt foreslo å etabler en ny norsk jernindustri i tilknytning til de store jernforekomstene en hadde nordpå. Han foreslo dessuten import av kull fra Storbritannia fremfor bruk av trekull. Temaet om jernproduksjon i Norge ble kjent som jernsaken.[3]
Utover på 1900-tallet utviklet en i Norge en elektrokjemisk storindustri basert på elektrisk kraft fra vannkraft.[3] Spesielt viktig var Elkem og Norsk Hydro, stiftet i henholdsvis i 1904 og 1906.[4] Stortinget nedsatte en metallurgisk kommisjon ledet av Christian August Thorne, Peder Farup og Vogt, som skulle se på mulighetene for elektrisk jernsmelting. Kommisjonen studerte elektrisk jernproduksjon i andre land og disse erfaringene ble diskutert i Polyteknisk forening. Det ble satt opp to masovner for jernsmelting i Tyssedal der elektrisitet ble brukt for varmeutvikling og koks som reduksjonsmiddel. Produksjonen her ble en fiasko og verket ble nedlagt i 1913. En hadde større suksess med en elektrisk ovn i Tinnfoss Papirfabrikker ved Notodden, der ingeniøren Hans Bie Lorentzen stod bak en velfungerende ovn. Lignende ovner ble satt i drift ved Tinnfoss Jernverk, Ulefoss og Arendal Elektrosmelteverk. Disse jernverkene produserte på langt nær nok til å dekke behovet for stål i landet under første verdenskrig, da innførsel av jern og stål ble vanskelig.[3]
Tradisjonelt ble råjern fremstilt i masovener der jernmalmen ble smeltet med koks.[5] En elektrisk råjernsovn ble utviklet av de norske ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole. Denne ble kalt for Tysland-Hole-ovnen, [3][6][7] og var i mellomkrigstiden en av de mest avanserte metodene for jernsmelting. Ovnen ble videreutviklet og patentert av A/S Elektrokemisk (Elkem). Fordelen med Tysland-Hole-ovnen var at den sterkt reduserte forbruket av koks og kull, samt at elektrisitet var noe som kunne skaffes billig og i store mengder med vannkraftutbygging som kom i Norge.[5] En annen oppfinnelse som ble benyttet i Tysland-Hole-ovnen var söderbergelektroden, som norske ingeniører hadde utviklet noen år tidligere. Den muliggjorde at metall kunne smeltes kontinuerlig, det vil si uten at prosessen måtte stoppes helt for å skifte elektrode. Elektroden ble fremstilt fortløpende mens den ble forbrukt. I mellomkrigstiden ble elektroden tatt i bruk av aluminiumsindustrien overalt i verden.[8][7]
Hastverk og fiasko
[rediger | rediger kilde]Nå måtte Norge basere seg på kjøp fra utlandet. Det gikk greit nok - helt til den første verdenskrig endret betingelsene i markedet. Opprustning krevde stål, og økt etterspørsel betydde høyere priser. Brått sto Norge overfor et umulig valg: Enten måtte man kjøpe stål til fantasipriser, eller så måtte man klare å produsere det selv. «Jernsaken» ble satt på det politiske Norgeskartet.
Den akutte jernkrisen utløste stor aktivitet på det politiske plan, med kommisjoner og komiteer. Vi fikk Krigsforsyningskommissionen av august 1915, Jern-, staal og valseverkskommissionen av oktober 1916 og Valseverkskomiteen av november 1917. Polyteknisk Forening og Den Norske Ingeniørforening nedsatte en komite for å utrede metoder og påvise gunstige prosjekter.
Det vrimlet snart av prosjekter, men av disse krigsprosjektene var det bare tre nye verk som ble realisert: Hamar Staalverk, Kristiania Staalverk og Norsk Valseverk ved Bergen. De to første måtte snart gi opp, mens Norsk Valseverk senere gikk inn i Christiania Spigerverk.
Når denne første, tilsynelatende energiske satsingen på jernsaken ikke ble noen suksess har det flere årsaker.
For det første var det teknologisk og faglig en utfordring å lage stål. Det krevde bygging av store, komplekse anlegg. Det krevde kompetente faglige miljøer, både når det gjaldt ledelse og arbeidsfolk. Slikt måtte ta tid. Stålproduksjon var særs lite egnet for hastverksarbeid. For det andre sluttet verdenskrigen, slik at etterspørselen – og prisene – stupte igjen.
Samtidig befant bransjen seg fortsatt i jern-kull-alderen. Ennå mestret man ikke å produsere jern basert på smelting ved bruk av elektrisk kraft.
Tollvern og elektrostål
[rediger | rediger kilde]Christiania Spigerverk var en sentral bedrift under hele jernsaken. To store smelteovner ble bygget ved verket i krigsårene. Disse nye anleggene ble først ferdig omtrent da krigen sluttet, og ble aldri noen suksess. Da stålprisene stupte var det rett og slett ikke lønnsomt å drive dem. I de første fem årene etter krigen sto de stort sett ubrukt. Først i 1923 ble det en viss drift igjen. Men gjennom hele 1920-tallet ble underskudd fulgt av underskudd, og bedriften levde på bankens nåde.
Mens jernsaken begynte som en akutt strid for å skaffe jern, ble den nå et spørsmål om å bli kvitt det jernet man faktisk kunne produsere. Derfor ble spørsmålet om å beskytte jernindustrien ved toll satt på den politiske dagsordenen. I 1927 vedtok Stortinget til slutt den såkalte «jerntollen».
Den endelige løsningen på jernsaken var det imidlertid teknologien og konjunkturene som brakte. Mot slutten av 1920-tallet klarte man å produsere stål basert på elektrisk kraft. Fossefall og el-kraft var det mulig å bygge ut i Norge, så nå fikk man endelig en konkurransefordel. Ut over 1930-tallet ble det også slutt på «nødsårene» i bransjen, med priser og etterspørsel som gjorde det regningssvarende å produsere norsk stål.
Senere kom imidlertid en ny «jernsak» opp i norsk politikk, da den andre verdenskrig på nytt satte behovet for selvforsyning og stålproduksjon på dagsordenen. Denne gangen ble saken opptakt til dannelsen av Norsk Jernverk i Mo i Rana.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Brochmann 1947, s. 3–8.
- ^ Grønlie 1973, s. 14.
- ^ a b c d e Brochmann 1947, s. 8–21.
- ^ Gøthe 1994, s. 11.
- ^ a b Lindberg 1993, s. 9–11.
- ^ Grønlie 1973, s. 14–11.
- ^ a b Lindberg 1993, s. 16–18.
- ^ Rinde, Harald (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. Bind 3: Etter 1900 – Det moderne fylket. Fagbokforlaget. s. 227–230. ISBN 978-82-450-1832-5.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Edgar B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853 – 1961. Grøndahl & Søn Boktrykkeri. Oslo 1961
- Brochmann, Georg (1947). Vi bygger et jernverk. Oslo: Opplysningskomiteen for gjenreisningsarbeidet.
- Gøthe, Odd Chr. (1994). Norsk jernverk 1946–1988 – Fra tro til fall. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1544-5.
- Grønlie, Tore (1973). Jern og politikk – 1945–1955 A.S Norsk Jernverk – beslutningsprosessen fra plan til produksjon. Bergen: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-04770-9.
- Lindberg, Steinar (1993). Stål, drøm og Virkelighet – Fra nasjonalt symbol til underskuddsbedrift – A/S Norsk Jernverk 1946–1966. Trondheim: Universitetet i Trondheim.