Hopp til innhold

Jelly Roll Morton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jelly Roll Morton
FødtFerdinand Joseph LaMothe
20. okt. 1890[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New Orleans[5][6][7][8]
Død10. juli 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (50 år)
Los Angeles
BeskjeftigelseJazzpianist, orkesterleder, komponist, dirigent Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA[9]
GravlagtCalvary Cemetery (Los Angeles)[10]
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award (2005)
Rock and Roll Hall of Fame (1998)[11]
Musikalsk karriere
PseudonymJelly Roll Morton
SjangerJazz, ragtime
InstrumentPiano
Aktive år1900–
PlateselskapVocalion
InnflytelseScott Joplin
IMDbIMDb
Jelly Roll Morton på Commons

Ferdinand «Jelly Roll» Morton (født Ferdinand Joseph Lamothe 20. september 1885 eller 20. oktober 1890 i New Orleans, Louisiana i USA, død 10. juli 1941 ] i New Orleans) var en pianovirtuos, en orkesterleder og en komponist som noen kaller den første sanne jazzkomponist. Morton var en fargerik personlighet som likte å skape blest om seg ved å skryte av seg selv. Visittkortet hans refererte til ham som «The Originator of Jazz», og han var, og er, sett på som en kilde om sjelden informasjon om tidlig jazz, til tross for hans tilbøyelighet til å overdrive.

Fødsel

[rediger | rediger kilde]

Ferdinand Joseph Lamothe ble født inn i et kreolsk samfunn i bydelen Faubourg Marigny i sentrum av New Orleans omkring 1885 eller 1890. En dåpsattest utstedt i 1984 daterer hans fødsel som 20. oktober 1890; imidlertid påsto Morton selv og hans halvsøstre at 20. september 1885 er korrekt. Foreldrene hans var F.P. La Menthe og Louise Monette (skrevet som Lemott og Monett på dåpssattesten). Eulaley Haco (Eulalie Hécaud) var gudfaren. Eulalie hjalp ham med å bli døpt med navnet Ferdinand. Mortons foreldre var i et papirløst ekteskap og ikke legalt gift. Det er ennå ikke funnet noen fødselsattest. Han tok navnet Morton som en anglifisering av stefarens navn, Mouton.

New Orleans

[rediger | rediger kilde]

Han var (sammen med Tony Jackson) en av de best ansette pianistene i distriktet Storyville tidlig i det 20. århundre. Ved fjortenårsalderen begynte han å jobbe som pianist i et bordell. Mens han jobbet der bodde han sammen med sin religiøse kirkegående oldemor og overbeviste henne om at han jobbet i en tønnefabrikk. En dag så hans oldemor ham ha på seg en veldig kostbar skreddersydd dress. Da hun fant ut hvordan han kunne ha råd til den ble han kastet ut av huset hennes. Tony Jackson hadde stor innflytelse på musikken hans; ifølge Morton var Jackson den eneste pianisten som var bedre enn ham; han var også en pianist ved bordeller, i tillegg var han en dyktig gitarist.

Turnevirksomhet

[rediger | rediger kilde]

Omkring 1904 begynte Morton å reise rundt i de amerikanske sørstatene, der han jobbet med såkalte "minstrel shows" i tillegg til gambling og komponering. Verkene "Jelly Roll Blues, "New Orleans Blues", "Frog-I-More Rag", "Animule Dance" og "King Porter Stomp" ble komponert i løpet av denne perioden. Han kom til Chicago i 1910 og New York City i 1911 der de framtidige "stride"-pianistene James P. Johnson og Willie "The Lion" Smith så hans opptreden, mange år før bluesen ble utbredt i nordstatene. I 1912-1914 turnerte han med kjæresten Rosa Brown som en varieté-oppsetning før han slo seg til ro i Chicago i tre år. I 1914 startet han å skrive ned komposisjonene sine og i 1915 ble hans "Jelly Roll Blues" sannsynligvis den første jazzkomposisjonene som noensinne ble utgitt. I 1917 fulgte han orkesterlederen Bill Johnson og hans søster Anita Gonzalez til California der Mortons tango "The Crave" ble en sensasjon i det tidlige Hollywood.

Chicago

[rediger | rediger kilde]

Morton flyttet tilbake til Chicago i 1923 for å hevde opphavsrett for sin nylig utgitte rag "The Wolverines" som hadde blitt en hit som "Wolverine Blues" i Chicago. Mens han var der ga han ut den første av sine kommersielle innspillinger, først som pianoruller, deretter på plate, både som pianosolist og med ulike jazzband.

Victor Records

[rediger | rediger kilde]

I 1926 greide Morton å få en kontrakt for plateinnspillinger for Victor, USAs største og mest prestisjetunge plateselskap. Dette ga han en sjanse til å få sine arrangement spilt inn i Victors platestudio i Chicago. Disse innspillingene av Jelly Roll Morton & His Red Hot Peppers er regnet som klassikere i 1920-åras jazz. Orkesteret besto av jazz-personligheter som Kid Ory, Omer Simeon, George Mitchell, Barney Bigard, Johnny Dodds og Baby Dodds. Jelly Roll Morton & His Red Hot Peppers ble en av de første som ble booket til turnéer av MCA.

New York

[rediger | rediger kilde]

I november 1928 giftet Morton seg med sparkepiken Mabel Bertrand i Gary, Indiana og flyttet til New York City hvor han fortsatte sine innspillinger for Victor. Hans pianosoloer og trioinnspillinger er høyt ansett, men bandinnspillingene hans lider sammenlignet med opptakene fra Chicago der Morton kunne få tak i mange store musikere fra New Orleans som medspillere. Selv om han spilte inn plater med store musikere som klarinettistene Omer Simeon, George Baquet, Albert Nicholas, Wilton Crawley, Barney Bigard, Lorenzo Tio og Artie Shaw, trompetistene Bubber Miley, Johnny Dunn og Henry "Red" Allen, saksofonistene Sidney Bechet, Paul Barnes og Bud Freeman, bassisten Pops Foster og trommeslagerne Paul Barbarin, Cozy Cole og Zutty Singleton hadde Morton generelt problemer med å finne musikere som ville spille hans jazzstil og innspillingene fra New York lagde aldri noen hit. På grunn av den store depresjonen og nesten-kollapsen til fonografplateindustrien, ble ikke Mortons platekontrakt fornyet av Victor i 1931. Morton fortsatte å spille mindre fremgangsrikt i New York, og hadde en kort periode et radioprogram i 1934. Deretter ble han redusert til å dra på turné med et band i en omreisende varieté, mens komposisjonene hans ble spilt inn av Fletcher Henderson, Benny Goodman og andre, men han mottok aldri royalties fra disse innspillingene. Han endte opp i Washington D.C. der folkloristen Alan Lomax hørte han spille solopiano i en kneipe i et afro-amerikansk nabolag, denne skiftet navn ofte og hadde navn som "The Music Box", "Blue Moon Inn" og "Jungle Club". (Morton var også ansvarlig for seremonier, leder og bartender i denne klubben).

Intervjuene fra The Library of Congress

[rediger | rediger kilde]

I mai 1938 begynte Alan Lomax å ta opp intervjuer med Morton for the Library of Congress. Disse opptakene, som opprinnelig var tenkt som korte intervjuer med musikalske eksempler til bruk av musikkforskere på the Library of Congress, økte raskt til å inneholde åtte timer med Morton som snakket og spilte piano, i tillegg til lengre intervjuer som Lomax tok notater fra, men som han ikke tok opp. Til tross for den lave kvaliteten til disse ikke-kommersielle innspillingene har deres musikalske og historiske betydning tiltrukket jazzfans, og deler har gjentatte ganger blitt gitt ut kommersielt. Disse intervjuene bidro til å forsikre Mortons plass i jazzhistorien.

Lomax var veldig interessert i Mortons tid i Storyville og noen av de falmete sangene som ble spilt i Storyville. Morton var motvillig til å fortelle om og spille inn disse, men føyde Lomax etterhvert. Mortons kallenavn "Jelly roll" er en seksuell referanse og mange av tekstene fra tiden i Storyville var vulgære. Noen av innspillingene fra the Library of Congress har ikke vært utgitt før slutten av det 20. århundre på grunn av dette.

Morton var klar over at på grunn av at han ble født i 1890 så var han litt for ung til å overbevise om at han var jazzens oppfinner, og presenterte derfor seg selv som fem år eldre. Forskning har vist at Morton plasserte datoene på noen av de tidligste hendelsene i livet sitt noen år for tidlig, og at uttalelsen hans om at Buddy Bolden spilte ragtime, men ikke jazz er benektet av andre samtidige fra New Orleans. Det er likevel mulig at disse motsetningene kan stamme fra ulike definisjoner på begrepene "ragtime" og "jazz". De fleste av de andre av Mortons erindringer, har likevel vist seg å være pålitelige.

Disse intervjuene, som har blitt utgitt i ulike former opp igjennom årene, ble utgitt på en 8-CD-boks i 2005, The Complete Library of Congress Recordings. Denne samlingen vant to Grammy-priser. Det samme året ble Morton hedret med Grammy Lifetime Achievment Award.

Mortons senere år

[rediger | rediger kilde]

I løpet av perioden da han spilte inn sine intervjuer, ble Morton alvorlig skadet av knivstikk da en slåsskamp brøt løs i kneipen i Washington, D.C. der han spilte. Rett ved lå det et sykehus som kun var åpent for hvite, men han måtte fraktes til et sykehus som både var lengre unna og som var dårligere på grunn av hans afroamerikanske hudfarge. Da han lå på sykehuset la legene is på sårene han i flere timer før de tok seg av hans omsider dødelige skader. Han kom seg aldri helt etter skadene og var i ettertid mye syk og fikk lett pusteproblemer. Morton gjorde en ny serie med kommersielle innspillinger i New York, flere fortellende låter fra sine tidligere år som han hadde snakket om i intervjuene fra the Library of Congress.

Død

[rediger | rediger kilde]

Han flyttet deretter til Los Angeles, California med en rekke manuskripter av nye låter og arrangementer med en plan om å lage et nytt band og få ny sving på karrieren sin. Han ble alvorlig syk etter sin ankomst og døde den 10. juli 1941, i en alder av 50 eller 55, etter et elleve dagers langt opphold ved Los Angeles County General Hospital.

Komposisjoner

[rediger | rediger kilde]

Morton skrev mange sanger, inkludert «Wolverine Blues», «The Pearls», «Mama Nita», «Froggie More», «Black Bottom Stomp», «London Blues», «Sweet Substitute», «Creepy Feeling», «Good Old New York», «Sidewalk Blues», «Tank Town Bump», «Kansas City Stop», «Freakish», «Shake It», «Dr. Jazz Stomp», «Burnin' The Iceberg», «Ganjam», «Pacific Rag», «My Home Is In A Southern Town», «Turtle Twist», «Why?», «New Orleans Bump», «Fickle Fay Creep», «Stratford Hunch», «Shreveport Stomp», «Milenberg Joys», «Red Hot Pepper», «Jungle Blues», «Mint Julep», «Pontchartrain», «Pep», «Someday Sweetheart», «The Finger Buster», «The Crave» og «Grandpa's Spells».

Flere av hans komposisjoner var musikalske hyllester til seg selv, dette inkluderer "Winin' Boy", "The Original Jelly-Roll Blues" og "Mister Jelly Lord". I storband-æraen ble "King Porter Stomp", som Morton hadde skrevet flere tiår tidligere, en stor hit for Fletcher Henderson og Benny Goodman, og den ble en standard som ble gjort av de fleste andre swingorkestre på den tiden. Morton hevdet også at han hadde skrevet noen låter som andre hadde rettighetene på, inkludert "Alabama Bound" og "Tiger Rag".

Morton kategoriserte sine komposisjoner i tre grupper som blues, "stomps" og "Spanish Tinge" for de med habanera-rytmer. [1]. Låter inkludert i gruppen "Spanish Tinge" var "New Orleans Blues", "La Paloma", "The Crave" og "The Spanish Tinge".

Arven etter Morton

[rediger | rediger kilde]

To show på Broadway har hatt med musikken hans; Jelly Roll og Jelly's Last Jam. Den første bygger tungt på Mortons egne ord og historier fra intervjuene fra the Library of Congress. Den siste forestillingen har laget store kontroverser med sitt eget og veldig oppdiktede og usympatiske portrett av Morton, og har forfatteren har blitt saksøkt av Mortons familie.

Et uvanlig musikkdokument er The Piano Rolls fra 1997, der et utvalg av Mortons pianoruller fra 1923/24 ble innspilt på et elektronisk styrt piano ved hjelp av computerteknikk.

Jelly Roll Morton er også portrettert i Giuseppe Tornatores film The Legend of 1900 av skuespilleren Clarence Williams III. I denne fiktive episoden er han skildret som en gretten og uforskammet vidunderbarn i en pianokonkurranse mot filmens hovedperson.

Merknader vedr. fødselsdag

[rediger | rediger kilde]

Hans dødsattest fra California oppgir hans fødselsdag til å være 20. september 1889, og angir hans mors pikenavn som Monette.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  • "Ferdinand J. "Jelly Roll" Morton", A Dictionary of Louisiana Biography (1988), s. 586-587
  • Time magazine; 11. mars 1940; Jelly
  • Ward, Geoffrey C., og Kenneth Burns. Jazz, a History of America's Music 1st Ed. Random House Inc.
  • Invisible Man av Ralph Ellison; side 486.
  • Dapogny, James. "Ferdinand 'Jelly Roll' Morton: The Collected Piano Music." Washington, D.C., Smithsonian Institution Press, 1982.

Les mer

[rediger | rediger kilde]
  • Mister Jelly Roll av Alan Lomax (1950, 1973, 2001 U. of California Press, ISBN 0-520-22530-9). Var i flere tiår den eneste viktige boken om Morton. Inneholder en biografi basert på Mortons intervjuer fra the Library of Congress nøstet sammen med intervju fra andre samtidige musikere. Utgaven fra 2001 har et etterord av Lawrence Gushee som fokuserer for det meste på Mortons slekt og andre historiske spørsmål som ikke er helt utforsket av Lomax.
  • Mr. Jelly Lord av Laurie Wright (1980 Storyville Publications). For det meste en detaljert diskografi, som fokuserer på Mortons innspillinger.
  • Oh Mister Jelly! A Jelly Roll Morton Scrapbook av William Russell (1999 Jazz Media ApS, København). Jazzhistorikeren William Russell arbeidet i over 40 år med denne boken som inneholder intervjuer med musikere, slektninger og andre som kjente og arbeidet med Morton, i tillegg til Mortons egne skriverier og brev. Et kompendium av kildemateriale uten å prøve å flette det sammen til en enkel fortelling.
  • Dead Man Blues: Jelly Roll Morton Way Out West av Phil Pastras (2001 University of California Press). Fokuserer på Mortons tidligere forsømte år i California og hans forhold til Anita Gonzales.
  • Jelly's Blues: The Life, Music, and Redemption of Jelly Roll Morton av Howard Reich & William Gaines (2003 Da Capo Press). Godt organisert og velformulert biografi ødelagt av mange faktiske feil. Gjør en stor sak av at Morton hadde rett da han påsto at han hadde blitt lurt av over en million dollar i royalties for hans komposisjoner. Et revisjonistisk oppgjør over Mortons liv delvis basert på nylige anskaffede historiske kilder. Denne boken gir innsikt i Mortons senere år som gir detaljer ved begivenhetene som førte til hans nedgang, hans kamp for populær forsoning og hans død. Reich og Gaines er sympatiske i forhold til Mortons tilstand og prøver å oppdatere vanlige forestillinger om den arrogante, selv-bevarende og målbevisste utøveren med historier om en kunstner, optimist og dypt kompleks mann som, senere i livet, ble offer for rasisme og omstendigheter.
  • Ferdinand "Jelly Roll" Morton: The Collected Piano Music av James Dapogny (Smithsonian Institution Press, 1982). En bemerkelsesverdig vitenskapelig foretakende av en jazzmusikers verker. Dette verket inneholder transkripsjoner av Mortons solo piano forestillinger av 40 av hans komposisjoner (alt av den originale musikken som han enten spilte eller tok opphavsrett på for solo piano). Boken inneholder også detaljerte analyser av hver komposisjon og essayer om Mortons liv, komponeringsstil og solo pianostil.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0044523[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Morton,_Jelly_Roll, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.biography.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 2. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 2691[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID jelly-roll-morton[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jelly_Roll_Morton&oldid=21237212»