Hopp til innhold

James Klugmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
James Klugmann
Født27. februar 1912
Hampstead
Dødseptember 1977
London
BeskjeftigelseForfatter, politiker
Utdannet vedTrinity College
Gresham's School
Hall School
PartiDet britiske kommunistpartiet
NasjonalitetStorbritannias flagg Storbritannia
SpråkEngelsk

Norman John Klugmann (27. februar 1912 – september 1977), generelt kjent som James Klugmann,[1][2] var en ledende britisk kommunistisk skribent og intellektuell som ble den offisielle historikeren for det britiske kommunistpartiet. Han fungerte også som redaktør av partiets teoretiske tidsskrift Marxism Today fram til Martin Jacques omformet magasinet i 1977.[3] Han var bror til Kitty Cornforth, gift med den marxistiske filosofen Maurice Cornforth. Også søsteren var en intellektuell marxistisk forfatter.[4]

Bakgrunn og tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Han ble født som Norman John Klugmann i 1912. Hans far var av jødisk bakgrunn og forhandler av pipetobakk. Hans søster Kitty ble også en hengiven kommunist, senere gift med Maurice Cornforth. Han hadde også en eldre bror ved navn Frank.[4] De bodde i et viktoriansk hus i Haverstock Hill, Hampstead i London.

Han fikk sin utdannelse ved Gresham's School og deretter ved Trinity College ved University of Cambridge hvor han ble nær venn med den senere beryktede spionen Donald Maclean, og de ble sammen interessert i kommunistiske ideer.[3]

Han meldte seg inn i kommunistpartiet i 1933, mens han studerte på universitetet. Da han begynte på universitetet var det rundt 3 millioner arbeidsledige i Storbritannia, og trusselen om fascisme lå i luften. Sammen med John Cornford, en ung poet og aktivist som senere døde i Spania, overtok Klugmann lederskapet i universitetets kommunistiske studentforening.[3]

Klugmann sleit senere med å nekte for enhver forbindelse med spionasje resten av livet, og hadde en lang periode med overvåkning fra det britiske etterretningsvesenet uten noen opplagte bevis. Han hadde imidlertid vært ved utkanten av slik aktivitet som ga grunnlag for mistanke, blant annet hans vennskap med personer som ble involvert som spioner. Han ble anklaget for å ha rekruttert John Cairncross for KGB som ble det femte medlemmet av den beryktede spionsirkelen ved Cambridge. Det ble også lenge spekulert at Klugmann var homofil i hans universitetsdager, som flere av Cambridge-spionene, men uansett årsak synes han å ha levd i sølibat senere i livet.[4]

I 1935 oppga Klugmann en akademisk karriere for å bli sekretær ved Verdens studentorganisasjon som var basert i Paris, noe som ga ham mulighet til å reise rundt i verden. I denne stillingen, som blant annet besto i å bygge opp en folkelig front mot fascismen, fikk han oppmerksomheten til det britiske etterretningsvesenet, MI5, som opprettet en mappe på ham en gang rundt 1938, hvor det sto: «Høyde rundt 5'8 (172 cm), lett bygd, brede øyenbryn, smalt ansikt, uklart grått hår, benytter antagelig briller, ikke selvinnlysende jødisk, men heller av en utenlandsk framtoning...» [4]

Spesialoperasjoner i Jugoslavia

[rediger | rediger kilde]

Klugmann gikk inn den britiske hærens avdeling Service Corps som menig i 1940, men da han hadde en naturlig dyktighet i språk ble han snart overført Special Operations Executive, en hemmelig militærenhet som ble opprettet 19. juli samme år for å gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner bak fiendens linjer. Ledelsen hadde åpenbart oversett hans kommunistsympatier og det ble hevdet av den offisielle historikerne til militærenheten at Klugmann ble rekruttert av brigadegeneral Terence Airey. MI5 rapporterte at Klugmann ikke var kjent for dem, men de relevante papirer hadde blitt ødelagt av et tysk flyangrep.[5]

I februar 1942 ble Klugmann plassert i seksjon for operasjoner i Jugoslavia som etterretningsoffiser og koordinasjon, basert i Kairo i Egypt. Han ble kritisk til den serbiske rojalistlederen general Draza Mihailovic som var den fremste mottaker av britisk støtte til motstandsbevegelsen i Jugoslavia. Klugmanns rapporter påvirket oppfatningen til de britiske myndighetene og hans forfremmelser gikk raskt og han ble til sist major med ansvar for å orientere og rettelede agenter på oppdrag.

Klugmann mente at kommunistlederen Tito og hans partisaner var mer effektive enn Mihailovics tsjetniker, og Churchill ga sin støtte til Tito. Rundt åtte divisjoner fra Wehrmacht og bulgarske og kroatiske enheter var i virksomhet i Jugoslavia i løpet av 1943 og 1944 som kjempet mot partisanene. Jugoslavia var det eneste landet under den andre verdenskrig som frigjorde seg selv med liten militær støtte fra de allierte.

Klugmanns framgang var hovedsakelig basert på hans dyktighet og var i utgangspunktet ikke mulig med henvisning til hans bakgrunn.[4] Men deretter kom det stadig spenninger mellom hans overordnede i spesialavdelingen som karakteriserte ham som «hardtarbeidende, pålitelig og lojal» og personer i MI5 som advarte mot ham som en sikkerhetsrisiko.[4] Han ble stadig mistenkt for å være en agent for NKVD, Sovjetunionens hemmelige politi, sammen med Guy Burgess, Donald Maclean og Anthony Blunt, som alle var hans venner fra Cambridge, og en av dem, Maclean, hadde han også blitt med venn ved Gresham. Det ble derimot aldri bevist.

Karriere etter krigen

[rediger | rediger kilde]

Klugmann forble en inderlig kommunist hele livet og spilte en betydelig rolle i det britiske kommunistpartiet med særlig ansvar for utdannelse og informasjon. Etter hans krigstjeneste ble han medlem av partiets sentralstyre og redaktør av teoritidsskriftet Marxism Today. Michael Straight, en amerikansk redaktør og eier av magasinet The New Republic og formann i National Endowment for the Arts (NEA)[6] i årene 1969 til 1977, hadde også studert ved Trinity College. Der hadde han blitt venner med Blunt, Kim Philby, Donald Maclean og Guy Burgess. Straight beskrev Klugmann kuriøst og treffende som en «hjertevarm og omsorgsfull intellektuell viss engasjement for kommunismen ga ham ingen tid for mindre distraksjoner som å bade eller rense neglene...»[7]

Klugmanns ekspertise utenrikssaker førte til at han ble tett overvåket av etterretningen. Han ble en av de mest aktive og åpenlyse britiske kommunister av sin generasjon, og mens andre falt fra særlig etter den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956, rundt en fjerdedel av partiets medlemmer falt fra,[3] holdt han fast på sin overbevisning. Han ble innflytelsesrik journalist på venstresiden etter krigen og skrev de første to bindene på partiets historieverk, History of the Communist Party of Great Britain, som dekket perioden fram til 1927, og som ble videreført av Noreen Branson. Han skrev også den kontroversielle From Trotsky to Tito for å rettferdiggjøre for britiske kommunister partiets politikk og holdning mot Titos Jugoslavia.

Han ble også interessert i en dialog med kristne i løpet av 1960-tallet og var taler ved en rekke teologiske sesjoner for studenter og andre. Sammen med Paul Oestreicher var han en nøkkelfigur i store samlinger med kommunister og kristne som diskuterte poesi og humanitære saker. Hans egne humanistiske tanker ble utviklet i en liten bok kalt The Future of Man som påvirket kanskje særlig unge mennesker som ble medlem av partiet på 1960-tallet.[3]

Han var en ivrig bokelsker og dukket ned i antikvariater og bruktbokhandlere på sine reiser over hele landet som taler, og samlet på bøker og tegneserier. Hans hjem var neddynget med bøker på hver eneste vegg, og da han døde i september 1977 ble hans samling av radikale bøker og annen litteratur donert til Marx Memorial Library.[4]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • The History of the Communist Party of Great Britain: Formative and Early Years 1919-1924 (Bind 1) ISBN 0-85315-372-8
  • The History of the Communist Party of Great Britain: The General Strike 1925-26 (Bind. 2) ISBN 0-85315-374-4
  • Wall Street's Drive to War (Communist Party of Great Britain, 1950)
  • From Trotsky to Tito (Lawrence & Wishart, 1951) ASIN B0006DBG3G
  • The Peaceful Co-existence of Capitalism and Socialism (People's Publishing House 1952) ASIN B0007K14QM
  • Dialogue of Christianity and Marxism (Lawrence & Wishart, 1967) ASIN B000G9OYD4
  • What Kind of Revolution?: A Christian-Communist Dialogue (Panther, 1968) ISBN 0-586-02580-4
  • The Future of Man (Communist Party of Great Britain, 1971) ISBN 0-900302-20-8
  • Marxism Today: Theoretical and Discussion Journal of the Communist Party (Communist Party of Great Britain, 1975) ASIN B0006DLHUI

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Andrews, Geoff (27. februar 2012): «James Klugmann, a complex communist» Arkivert 13. juli 2014 hos Wayback Machine., Open Democrazy: Hans fødenavn var til forveksling lik en britisk etterretningsoffiser i MI6
  2. ^ James Klugmann: Han begynte å bruke James fra tidlig av og sluttet gradvis å bruke «nn» i etternavnet
  3. ^ a b c d e Andrews, Geoff (27. februar 2012): «James Klugmann, a complex communist» Arkivert 13. juli 2014 hos Wayback Machine., Open Democrazy
  4. ^ a b c d e f g Stevenson, Graham: James Klugmann
  5. ^ Foot, M.R.D. (1999): The Special Operations Executive 1940–1946. Pimlico. ISBN 0-7126-6585-4. s. 46–47.
  6. ^ National Endowment for the Arts Arkivert 6. november 2008 hos Wayback Machine., , et uavhengig kontor under den amerikanske regjering som tilbød støtte og finansiering av kunstprosjekter,
  7. ^ Clive, Robert: «The Web of Disinformation: Churchill's Yugoslav Blunder», Institute for Historical Review