Hopp til innhold

Isle of May

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isle of May
skotsk-gælisk
Klippene på øya May med fyrtårnet på toppen
Geografi
PlasseringAtlanterhavet
Øygruppe / del avFirth of Forth
Areal 0,45 km² km²
Lengde 1,8 kilometer
Bredde 0,5 kilometer
Høyeste punkt50 moh.
Administrasjon
LandSkottlands flagg Skottland
RegionFife
Demografi
Befolkning0
Posisjon
Kart
Isle of May
56°11′15″N 2°33′24″V
Isle of May på Commons

Isle of May er en liten øy lokalisert ytterst i Firth of Forth, cirka åtte kilometer utenfor østkysten av Fife i Skottland. Øya er cirka 1,5 km lang og 0,5 km bred, og det høyeste punktet ligger cirka 50 moh. Landarealet utgjør cirka 57 hektar. Isle of May har status som naturreservat og eies og driftes av NatureScot, som er ansvarlige for Skottlands naturarv. Øya har ingen fast bosetning, men den er en viktig for seler og en viktig hekkeplass for sjøfugler. Det står også to nedlagte fyr på øya, hvorav det ene i dag brukes som fugleobservatorium. Under middelalderen var øya sete for St Adrians kloster.

De fleste som besøker øya er dagsreisende som tar båten fra Anstruther i Fife. Opp til seks personer kan overnatte i observatoriet.[1] Øya er lukket for publikum fra 1. oktober til 1. mai for å ikke uroe de mange selungene som blir født her. Scottish Seabird Centre i North Berwick har tre overvåkingskamera på øya, som kan styres fra Seabird Centre av de besøkende. Det er to fyrtårn på øya.

Fugleliv

[rediger | rediger kilde]

Av fugler som hekker der om våren og sommeren er lunde, teist, alke, toppskarv,[2], skarver og terner, samt de myke gråselungene om vinteren. Toppskarvkolonien der er én av seks lokasjoner som overvåkes med lysloggere (GLS) av SEATRACK. De andre er Látrabjarg lengst vest i Vestfirðir på Island, Jarsteinen rett utenfor Karmøy i Rogaland, Sklinna utenfor kysten nord i Trøndelag, Røst ytterst i Lofoten i Nordland, og Hornøya rett utenfor Vardø i Finnmark.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Øyas navn har en omstridt etymologi, men er muligens av norrøn opprinnelse, som betyr «måkeøya». Alternativt er det fra den skotsk-gæliske Magh som betyr en slette – de fleste av de andre øyene i Forth, som Inchmicery, Inchcolm og Craigleith, har gæliske etymologier. Det er absolutt navn på øya fra begge språk, inkludert «Tarbet» (tairbeart, en eide, landtange), «St Colme's Hole» (Colm Cille) og «Ardchattan» fra gælisk, og «Kirkhaven» som kan referere til en norrøn opprinnelse «Kirkehavn». Det antas også at navnet kan referere til bruken av øya av den forhistorieske folket maeatae som et kongelig gravsted.

Øya var stedet for en av de tidligste kristne kirkene i Skottland, grunnlagt på 800-tallet og bygget inn i en uvanlig massegravhaug som sannsynligvis stammer fra forhistorisk tid. Selv om radiokarbondatering av bein avslører at de stammer fra 600-tallet til 900-tallet, tyder rester av begravelsesurner fra bronsealderen på at haugen kan være eldre.

Det nåværende kapellet på stedet er viet til Sankt Adrian av May, som ble drept på øya av danske inntrengere i 875.[3]

Orknøyingenes saga, som ble skrevet på 1200-tallet, har nedtegnet et annet vikingangrep, da av Svein Åsleivsson (død 1171) og Margad Grimsson etter at de hadde blitt forvist fra Orknøyene av Ragnvald Orknøyjarl da de dro på herjingstokt på østkysten av Skottland;

Der møtte de noen menn på et lasteskip fra Orknøyene ; føreren for dem het Hallvard og en annen het Torkjel, de var ti i alt. Svein og Margad gikk ombord med dem, og de seilte så tolv sammen sørover langs Skottland og kom til Måøy [Isle of May] i Mørkvefjord [Firth of Forth], der var det et kloster. Abbeden som styrte klosteret, het Baldvin. Der lå Svein og de andre værfast i syv dager ; de sa at de var sendt med bud fra Ragnvald jarl til skottekongen. Munkene tvilte på at de sa sant, de mente at de var ransmenn, og sendte bud i land etter folk. Da Svein skjønte det, løp de ombord i skipet igjen, men først hadde de ranet en mengde gods fra klosteret. De seilte sin vei, innover Mørkvefjorden, og i Eidinaborg [Edinburgh] oppsøkte de skottekongen David. –Orknøyingenes saga, 83[4]

Isle of May sett fra nord.

Imidlertid er ingen abbed med navnet Baldwin registrert. Det kan være en viss sammenblanding med St Baldred, som er knyttet til den nærliggende Bass Rock, og St Baldred's Boat utenfor Dunbar. En annen mulig omtale av øya er under navnet «Måøy». Dette kan være en sammenblanding med Mousa (egentlig Mosey) på Hebridene, siden det kommer nær en omtale av «Moseyjarborg» (Broch of Mousa), eller en feiltranskripsjon av «Maey» i det gamle manuset.

Den opprinnelige kirken ble utvidet i løpet av 1100-tallet av David I av Skottland, under ledelse av Reading Abbey i England som ble etablert av hans svoger, Henrik I av England, og dermed ble et benediktinersamfunn etablert. Munkene ble enige om å ha ni prester på øya for å be for sjelene til skottenes konger.

Øya, med de antatte relikviene fra Ethernan, en skotsk martyr og helgen, som døde der en gang rundt 669,[5] var et populært reisemål for pilegrimer i senere middelalder. Faktiske bevis på at stedet allerede var et viktig sted for pilegrimsreise på 1100-tallet er restene av et ti-seters felles toalett, langt større enn nødvendig for et kloster med bare ni eller ti munker. Biskop Wishart av St. Andrews kjøpte klosteret på midten av 1200-tallet, selv om det var et forsøk på å omgjøre dette, buldret striden i rundt femti år. Klosteret ble til slutt overført til kannik i St Andrews i 1318, og ble flyttet til landsbyen Pittenweem i Fife og augustinerklosteret der, Pittenweem Priory.

Den skotske dronning Mary av Gueldres, gift med Jakob II, besøkte øya og helligdommen St. Adrian i juni 1449, ifølge den franske kronikøren Mathieu d'Escouchy.[6][7] Jakob IV besøkte øya den 10. mai 1506, iført nye gule ridebukser og på nytt i september, seilte inn på det skotske krigsskipet «Lion». Han ga en belønning til en eremitt på øya.[8] Han kom tilbake i en robåt i juni 1508 for å skyte sjøfugler med serpentin (en slags håndholdt liten kanon).[9] Den 24. august 1539 kom Mary av Gueldres tilbake til øya, da sammen med sin ektemann Jakob V, på pilegrimsreise.[10] De reiste med hele tre skip, «Unicorn», «Little Unicorn» og «Mary Willoughby». Det er antatt at et besøk til helligdommen kunne hjelpe en kvinne å bli gravid.[11]

Prioren (klosterforstanderen) av Pittenweem ga øya til Patrick Learmonth fra Dairsie, domprost av St Andrews i 1549. Han solgte den til Balfour av Monquhany i 1551, som igjen ga den videre til Forret av Fyngask syv år senere, og som på sin side solgte den til Allan Lamont, som igjen solgte den til John Cunningham (eller Cunynghame) fra Barnes (i Fife) som var ansvarlig for det første fyrtårnet på øya.

På 1500-tallet ble mannskapene på et skip mistenkt for å ha pest ombord. De beordret til å seile til øya og forbli der til de ble erklært friske.[12]

Minnesmerke for ulykken i Anstruther

Øya May har lenge vært et samlingspunkt for de fiskesamfunnene i nærheten. Årlig ble konene og barna i den lille landsbyen Cellardyke tatt med til øya for en piknik av fiskerne. Den 1. juli 1837 ble en slik tur til tragedie da en av de små robåtene som ble brukt til å frakte dem til Kirkhaven (havn) veltet, noe som førte til tap av 13 menneskeliv.

Den såkalte slaget ved Isle of May fant sted i nærheten natt til 31. januar 1918. En sekvens av tilfeldige kollisjoner mellom Royal Navy krigsskip skjedde i løpet av litt mer enn en time som så to ubåter senket med store tap av menneskeliv, ytterligere fire skadet sammen med en lett cruiser.

The so-called "Battle" of May Island took place nearby on the night of 31 January 1918. A sequence of accidental collisions between Royal Navy warships occurred over little more than an hour which saw two submarines sunk with heavy loss of life, another four damaged along with a light cruiser.

Slaget ved Isle of May er et tradisjonelt navn som egentlig ikke handler om et slag, men om en rekke ulykker under militærøvelse om natten til 31. januar 1918 under den første verdenskrig. Flere krigsskip og ubåter fra Royal Navy kolliderte under mindre en time, og totalt døde 104 mennesker.[13]

Royal Navy opprettholdt et kontrollsenter på øya for indikatorsløyfer og seks ASDIC-enheter lagt på havbunnen for å oppdage ubåter og fiendtlige overflatefartøyer som forsøkte å gå inn i Forth fra kort tid før den andre verdenskrig og fram til 1946.

Siden 1956 har øya vært dedikert som et nasjonalt naturreservat[14] og administrert av Nature Conservancy Council, nå NatureScot, selv om øya frem til 1989 faktisk var eid av Northern Lighthouse Board.

Fyrtårn

[rediger | rediger kilde]
Tegning av det første fyrtårnet.
Det nedlagte fyret Low Light på Isle of May brukes nå som fugleobservatorium.
Fyret til Robert Stevenson på Isle of May.

Et kullfyrt fyrtårn ble etablert i 1635[15] (eller 1636)[16] av James Maxwell fra Innerwick, og John og Alexander Cunningham, som belastet frakten med en tonnasjebasert avgift.

Fyret var det første permanent bemannede i Skottland og på den tiden ansett for å være et av de beste som eksisterer, brukte rundt 400 tonn kull per år, noe som krevde tre mann for å passe på det.

En av de trefyrvokterne, George Anderson, og hans kone Elisabeth, sammen med fem av deres seks barn ble kvalt av røyk i januar 1791. Deres elleve måneder gamle datter Lucy ble oppdaget i live tre dager senere. Aske og slagg hadde hopet seg opp ved siden av det 12 meter høye fyrtårnet i løpet av de siste ti årene og hadde nådd vinduet til vokterrommet, og begynte å ulme fra kull som hadde falt fra fyret.

Lyset var noen ganger vanskelig å gjenkjenne, for eksempel HMS «Nymphe», et krigsskip med 36 kanoner erobret fra franskmennene i 1780, og HMS «Pallas», ble vraket nær Dunbar natten til 19. desember 1810 fordi navigatørene deres hadde tatt feil av en kalkovn på fastlandskysten med fyrtårnet.

Northern Lighthouse Board kjøpte øya i 1814 av hertugen og hertuginnen av Portland for 60 000 pund, da var fyrtårnet det siste gjenværende private fyrtårnet i Skottland. Et skikkelig fyrtårn ble bygget på øya i 1816 av ingeniøren Robert Stevenson. og er et utsmykket gotisk tårn på en bygning i stein formgitt for å ligne på et slott. Det er 24 meter (79 fot) høyt og med overnatting for tre fyrvoktere og deres familier, sammen med ekstra plass for besøkende tjenestemenn. Det nye fyret ble tatt i bruk den 1. september 1816, og er nå en fredet bygning.

De høye kostnadene for kullet, rundt 150 tonn per år, sammen med forbedringer i oljelys førte til at lyset ble erstattet med en glødekappe i 1924.

Et annet mindre fyr, Low Light, ble konstruert noen hundre meter fra hovedlyset i 1843 for å gi (med hovedfyret) et par lys som ville bli justert for å hjelpe skip å unngå sandrevet North Carr Rock 11 kilometer nord for øya utenfor Fife Ness. Den ble først brukt i april 1844, men brukes ikke lenger, etter å ha blitt overflødig ved etableringen av North Carr Lightship i 1887, og bygningen brukes nå til fugletitting.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Isle of mai» Arkivert 25. oktober 2009 hos Wayback Machine., Adrian Winter.
  2. ^ Red. (2020): «Isle of May National Nature Reserve», NatureScot
  3. ^ «Saint Adrian of May», CatholicSaints.Info
  4. ^ Orknøyingenes saga, Olhov.net
  5. ^ Yeoman, Peter (1998): «Pilgrims to St Ethernan: the Archaeology of an Early Saint of the Picts and Scots» i: Crawford, Barbara E. (red.): Conversion and Christianity in the North Sea World. St Andrews. s. 75–91.
  6. ^ McGladdery, Christine (1990): James II, John Donald: Edinburgh, s. 45.
  7. ^ Beaucourt, G. Du Fresne de (1863): Chronique de Mathieu d'Escouchy: 1444-1452, bind 1, Paris, s. 177-178
  8. ^ Paul, James Balfour (1901): Accounts of the Treasurer of Scotland: 1506-1507, bind 3, Edinburgh, s. 202-204, 245, 342, 412.
  9. ^ Paul, James Balfour (1901): Accounts of the Treasurer, s. 130.
  10. ^ Ellis, Henry (1829): «Household Book of James the Fifth», Archaeologia, 22, London, s. 9.
  11. ^ Wood, Marguerite (1923): Foreign Correspondence of Marie of Lorraine: Balcarres Papers, bind 1, Edinburgh, s. 79.
  12. ^ Register of the Privy Council of Scotland, vol. 3 (Edinburgh, 1880), s. 330.
  13. ^ «HM Submarine K4 & HM Submarine K17 "Battle" Of May Island», Imperial War Museum
  14. ^ «Scotland's National Nature Reserves». Arkivert fra originalen den 7. oktober 2007.
  15. ^ «Isle of May Lighthouse», Northern Lighthouse Board. Arkivert fra originalen den 15. september 2008.
  16. ^ «Overview of Isle of May», Gazetteer for Scotland.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isle_of_May&oldid=24107436»