Kvalifiseringen til ishockeyturneringen under vinter-OL 1998 i Nagano startet 26. januar1996 og ble avsluttet 11. februar1997. Kvalifiseringsprosessen ble bestemt av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) som brukte sluttresultatene ved Ishockey-VM 1995 til å avgjøre seeding og kvalifisering. De åtte beste lagene ved Ishockey-VM 1995, sammen med vertene Japan, var direkte kvalifisert til Vinter-OL 1998. Dermed skulle 25 nasjoner konkurrere om fem ledige plasser i OL-turneringen, fordelt over tre kvalifiseringsrunder.[1]
Fjorten lag var kvalifisert til ishockeyturneringen. De seks beste lagene var automatisk kvalifisert til OL-turneringens andre runde. Den innledende runden bestod av de direkte kvalifiserte lagene rangert som nummer 7 og 8, vertsnasjonen Japan samt fem andre land som hadde kvalifisert seg gjennom kvalifiseringsturneringer.[1]
For å kvalifisere seg direkte til OL skulle landet være rankert som en av de åtte beste landene i etterkant av ishockey-VM 1995. Canada, Finland, Russland, Sverige, Tsjekkia og USA var som de 6 beste lagene ved ishockey-VM 1995 automatisk kvalifisert til turneringen og samtidig direkte kvalifisert til første runde. Landene rangert som nummer 7 og 8 (henholdsvis Frankrike og Italia) og vertsnasjonen Japan (18. plass) var kvalifisert til den innledende runden.[1]
Ungarn (26), Jugoslavia (28), Kroatia (30), Israel (35) og Hellas spilte regionale førkvalifiseringskamper for retten til å spille i første runde av OL-kvalifiseringen.[1]
Til regional kvalifiseringsrunde gruppe B
Første kamp ble spilt i januar 1996 i forbindelse med VM-kvalifiseringen til D-VM 1996 i Metula. Hellas (38) slo Israel 10–2 men resultatet ble annullert og omgjort til en 5–0 seier til Israel på grunn av at Hellas hadde anvendt uberettigede spillere.[2]
I mars 1996 ble en kvalifiseringskamp mellom Israel og Jugoslavia spilt i forlengelse av D-VM 1996 i Kaunas. Jugoslavia vant kampen 5–3. Denne kampen ble også omgjort til en 5–0 seier til Jugoslavia siden Isræl hadde anvendt en uberettiget spiller av russisk herkomst, Ariel Ben-Qouri.[1][2]
Landene rankert fra 13. til 33. plass samt de to vinnerne av den regionale før-kvalifiseringsrunden skulle spille regionale kvalifiseringsturneringer i perioden oktober 1996 til desember 1996. Vinneren av hver gruppe gikk videre til den endelige kvalifiseringsrunden. Som vinneren av B-VM 1995 var Slovakia (13) kvalifisert direkte til den endelige kvalifiseringsrunden mens nylig nedrykkede Sveits (12) skulle spille i den regionale kvalifiserinsrunden.[1]
Sveits var favorittene til å gå videre til den endelige kvalifiseringsrunden og gikk ubeseiret gjennom turneringen. Den siste kampen mot Storbritannia i Sheffield foran 5278 tilskuere skulle vise seg å være avgjørende da britene hadde overrasket og ville kunne kvalifisere seg med en seier over sveitserne. Etter at sveitserne tok ledelsen to ganger i overtallsspill utlignet britene først gjennom et overtallsmål av Tim Cranston og tok deretter ledelsen etter et mål av Doug McEwen. Vjeran Ivankovićs mål ni minutter senere reddet sveitserne, som med uavgjort kvalifiserte seg til den endelige kvalifiseringsrunden. Kvalifiseringsturneringen, som mange hadde forventet at sveitserne ville dominere, hadde vist seg å være vanskeligere enn forventet.[2]
Dommere
IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene:[3]
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 36. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål.
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 36. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål. Noter:
Latvia, som hadde vunnet B-VM 1996 noen måneder tidligere, var favoritter til å vinne på hjemmebane. Belarus fikk derimot revansjert 1–4 tapet til latvierne i B-VM og avanserte dermed til den endelige kvalifiseringsrunden.[1][2]
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 36. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål.
Ishockeyturneringen under de Asiatiske vinterleker 1996 fungerte som den regionale kvalifiseringsturneringen for Asia. Turneringen ble arrangert i Harbin i Kina i perioden 5. til 8. februar 1996. Japan var som vertsnasjon direkte kvalifisert til OL-turneringen men deltok også i turneringen. Resultatene av Japans kamper talte derfor ikke med i statistikken for OL-kvalifiseringen.
Kasakhstan, som ved C1-VM 1995 så vidt gikk glipp av opprykk til B-VM for 1996, beseiret Kina og Sør-Korea med en målforskjell på 29–1 og avanserte dermed til den endelige kvalifiseringsrunden.[1][2]
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 189. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål. (H) Vert
Tabell for kampene som talte i OL-kvalifiseringen:
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 36. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål. (H) Vert
Den endelige olympiske kvalifiseringsrunden ble arrangert fra 6. til 9. februar1997 for lagene seedet mellom 9. og 13. plass samt fire kvalifiserte lag fra før-kvalifiseringsrunden. Åtte lag inndelt i to grupper med fire lag i hver skulle spille en round robin om hvem som kvalifiserte seg til OL. De to beste lagene i hver gruppe kvalifiserte seg til OL mens de to lagene som endte som nummer tre i gruppe skulle spille en playoff-kamp om den siste plassen.
Tyskland og Slovakia kvalifiserte seg til OL-turneringen. Kampen om tredjeplassen i gruppen og muligheten til å spille playoff-kamp om den siste OL-plassen skulle vise seg å bli et tett oppgjør. Etter at Viktor Gontsjarenko bragte Ukraina i ledelsen etter bare to minutter var sveitserne praktisk talt slått ut for det meste av kampen, men en utligning av Gian-Marco Crameri i starten av tredje periode og et mål av Marcel Jenni åtte minutter før slutt sikret sveitsisk seier. Sveitserne skulle spille playoff-kamp mot nummer tre i den andre gruppen (Østerrike).[1][2]
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 37. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål. (H) Vert Noter:
Den første kampen mellom Norge og Kasakhstan endte uavgjort 3−3 etter en ujevn norsk prestasjon. Norge tok ledelsen halvveis inn i første periode, men Kasakhstan tok etterfølgende ledelsen to ganger. Norge utlignet til 3−3 etter en scoring av Erik Tveten tidlig i tredje periode og det norske laget trodde de ville hale i land seieren. Men den norske stjernespilleren Espen «Shampo» Knutsen pådro seg en lyskeskade ble skadet like før slutt, hvilket ville få betydning for Norges spill i resten av turneringen.[4][5] I dagens andre kamp vant Belarus 6−2 over vertsnasjonen Østerrike.
På turneringens andre kampdag skulle Belarus spille mot Norge, som måtte spille uten deres skadede, hjemsendte stjerne Knutsen. I en kamp som Norge kontrollerte sikret Ole Eskild Dahlstrøm og Morten Finstad en norsk ledelse, men kort før slutt klarte det norske laget ikke å klarere målgården etter at Robert Schistad hadde reddet et skudd. Andrej Rasolka straffet Norge og utlignet for Belarus. Kampen endte 2−2 og Norge var nå avhengig av seier over Østerrike for å kvalifisere seg til OL. For å gjøre situasjonen verre slo stjernebacken Petter Salsten også opp sin kneskade i løpet av kampen.[6][7] Vertene slet også på turneringens andre dag; de frustrerte østerrikerne ble udisiplinerte i løpet av kampen og tapte til sist 1–4 til Kasakhstan.
9. februar 1997 ble beskrevet som «Hockey-Norges svarteste dag». Kampen mellom de tidligere sovjetrepublikkene Belarus og Kasakhstan endte uavgjort 4−4 etter en kamp som ble beskrevet som en «planlagt parodi» og som ble kritisert av både østerrikerne og nordmennene. Med sluttresultatet 4−4 ville begge være OL-klare uansett resultatet av Norges kamp mot Østerrike. Norge startet kampen uforberedt og lå under allerede etter tre minutter etter et mål av Simon Wheeldon. Dieter Kalt doblet ledelsen i slutningen av perioden og Mario Schaden økte til 3−0 halvveis inn i midtperioden. Ole Eskild Dahlstrøm reduserte til 3−1 halvveis i tredje periode men kampen ble punktert da Richard Nasheim satte 4-1 i tomt mål.[8][8][9][10] Østerrike endte på 3. plass i gruppen og skulle dermed spille en playoff-kamp mot nummer tre i den andre gruppen (Sveits). Norge endte sist i gruppen og var dermed for første gang siden 1976 ikke med i den olympiske ishockeyturneringen.
Kilde: Müller, Stephan (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia 1904–2005. s. 36. Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell; 4) antall scorede mål. (H) Vert Noter:
Nummer tre i hver gruppe (Sveits og Østerrike) skulle spille en playoff-kamp om den siste OL-plassen. Østerrike slo Sveits 2–0 og kvalifiserte seg dermed til OL.