Hopp til innhold

International Seamen’s Union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

International Seamen's Union (ISU) var en amerikansk maritim fagforening som opererte fra 1892 til 1937. I sine siste få år ble organisasjonen delt i National Maritime Union (NMU) og Seafarer's International Union (SIU).

De første årene

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig etablert som National Union of Seamen of America i 1892 i Chicago, Illinois,[1] organisasjonen var en føderasjon av uavhengige foreninger som Sailor's Union of the Pacific, Lake Seamen's Union, Atlantic Coast Seamen's Union, og Seamen's and Firemen's Union of the Gulf Coast.[1]

Dannet av maritime representanter fra USAs arbeidstakere på Stillehavet, Great Lakes og Gulfkysten regionene[1] I 1893 gikk ISU sammen med American Federation of Labor,[2] in 1893 og tok navnet International Seamen's Union of America i 1895.[2]

Unionen gjennomgikk en turbulent tid i amerikansk sjøfartsindustri. Unionene i ISU møtte "continual changeover in the makeup and leadership,"[1] og erfarte de historiske periodene for den store depresjonen og den første verdenskrig. Enkelte perioder var lønnsomme, slik som under første verdenskrig da en shippingboom og ISU's medlemstall omfattet mer enn 115 000 kontingent-betalende medlemmer.[1] Men da boomen var over, sank ISU's medlemstallet til 50 000.[1]

Andrew Furuseth (venstre) med Senator La Follette (midten), og muckraker Lincoln Steffens, omtrent 1915

I sin eksistensperiode hadde unionen en betydelig innvirkning på sjøfartsindustrien. Kanskje det mest bemerkelsesverdige var det politiske gjennomslag for Sjømannsloven av 1915. Loven forandret livet for den amerikanske sjømann fullstendig; bl.a.:

  1. Stanset praksisen med å fengsle sjømenn som gikk fra borde
  2. Reduserte straffen for ulydighet
  3. Regulerte sjømennenes arbeidstid både til sjøs og i havn
  4. Satte minstekrav for matkvalitet
  5. Regulerte hyren
  6. Innførte sikkerhetskrav, spesielt tilgang til livbåter
  7. Innførte krav til utdannelse for en viss andel av mannskapet
  8. Innførte krav om at minst 75 % av mannskapet skulle forstå offiserenes språk

En annen seier for ISU var streiken i 1919, som medførte hyrer som var "an all-time high for utenriks sjøfolk i fredstid."[1]

Men ISU hadde også saker der de ikke nådde fram eller gjorde feil. Etter en runde med misykkede kontraktsforhandlinger gikk ISU til streik den 1. mai 1921 som omfattet alle havner. Streiken varte bare i to måneder, men resulterte i hyrekutt på 25 prosent.[1] ISU, som med alle AFL-unionene, ble kritisert for å være for konservative. For eksempel refererte Industrial Workers of the World (I.W.W.) publikasjonen The Marine Worker i 1923 til ISU's "pie-cards" (betalte ledere) som "grafters and pimps."[3] Additionally, the union was weakened by the loss of the Sailors' Union of the Pacific in 1934. Furuseth charged that the SUP was being infiltrated by "radicals" from the I.W.W.,[1] and demanded the SUP cease activities with the Maritime Federation. The SUP refused and the ISU revoked their charter.[4]

ISU var involvert i West Coast havnearbeiderstreiken i 1934.[1] Etter 83 dager førte streiken til sammenslutning mellom alle West Coast havner i USA. San Francisco general strike, sammen med 1934 Toledo Auto-Lite Strike ledet av American Workers Party og Minneapolis Teamsters Strike of 1934, var viktige forløpere til industrial unionism i 1930-årene.

West Coast-seilere gikk i land fra skip i støtte til International Longshoremen's Association, slik at 50 skip ble ledige i San Francisco-havnen.[1] ISU støttet denne streiken motvillig. I sammenstøt med politiet mellom 3. juli og 5. juli 1934 ble tre streikende drept og "scores were injured."[1] Under forhandlinger for å stanse streiken mottok sjøfolkene tre-vakt-skift, høyere hyre, og bedre boforhold.

I april 1935[5] på en konferanse for maritime fagforeninger i Seattle, ble det etablert en paraplyforening for å representere medlemskapet i ISU ved siden av maritime offiserer og longshoremen. Kallt Maritime Federation, Harry Lundeberg ble valgt til første president.[5]

Etablering av NMU

[rediger | rediger kilde]

I 1936 fikk en ISU boatswain med navnet Joseph Curran oppmerksomhet. Fra 1. mars til 4. mars ledet Curran en streik ombord på S.S. California, som da lå i dokk i San Pedro, Los Angeles, California.[6][7][8][9] Sjøfolk på østkysten av USA kom til for å beskytte mannskapet på S.S. California's. Curran ble leder for den 10 uker lange streiken og dannet etterhvert en støtteorganisasjon som er kjent som Seamen's Defense Committee. I oktober 1936 varslet Curran en ny streik, delvis for å bedre arbeidsforhold og delvis for å overraske ISU. Den fire måneder lange streiken rammet 50 000 sjøfolk og 300 skip langs Atlanterhavs- og Gulfkysten.[7][9][10]

Curran fant tiden inne til å forlate den konservative ISU og begynte å rekruttere medlemmer til en ny rivaliserende fagforening. Organisasjonsiveren var så intens at hundrevis av skip forsinket sin avgang fordi sjøfolkene lyttet til organisasjonsledere og signerte fagforeningspapirer.[11] The ISU's official publication, The Seamen's Journal, suggested Curran's "sudden disenchantment" with the ISU was odd, since he'd only been a "member of the union for one year during his seafaring career."[1]

I mai 1937 rekonstituerte Curran og andre ledere av Seamen's Defense Committee gruppen og kalte seg National Maritime Union. Første konstituerende møte ble holdt i juli, og ca. 30 000 sjøfolk endret sitt medlemskap fra ISU til NMU og Curran ble valgt til president av den nye organisasjonen.[6][7][9] Within a year, the NMU had more than 50,000 members and most American shippers were under contract.[9][11]

Reorganisert som SIU

[rediger | rediger kilde]

I august 1937 tok William Green, president for American Federation of Labor, kontroll over ISU for å legge det under AFL. Lundeberg, som også var leder for Sailor's Union of the Pacific.[12] Den 15. oktober 1938 overrakte Green Seafarer's International Union charter til Lundeberg ved en AFL sammenkomst i Houston, Texas. Den nye unionen representerte 7,000 medlemmer på Øst- og Gulf-kystene. Sytti år etterpå holder SIU charters til både NMU og SUP.[1]

Presidenter

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Mal:Nautical portal Mal:Organized labour portal

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p «SIU & Maritime History». seafarers.org. Arkivert fra originalen 24. februar 2007. Besøkt 22. mars 2007. 
  2. ^ a b c «Glossary». The Samuel Gompers Papers. Arkivert fra originalen 14. februar 2007. Besøkt 24. mars 2007. 
  3. ^ «Wobbly Protest». Time magazine. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 24. mars 2007. 
  4. ^ «Harry Bridges: Rank-and-File Leader». The Nation. Besøkt 24. mars 2007. 
  5. ^ a b «Chapter VIII: Twilight of Freedom» (PDF). Sailor's Union of the Pacific History. Arkivert fra originalen (PDF) 2. januar 2007. Besøkt 17. mars 2007. 
  6. ^ a b Barbanel, "Joseph Curran, 75, Founder of National Maritime Union," The New York Times, August 15, 1981.
  7. ^ a b c Kempton, Part of Our Time: Some Monuments and Ruins of the Thirties, 1998 (1955).
  8. ^ "Retired Union Boss Joseph Curran Dies," Associated Press, August 14, 1981.
  9. ^ a b c d Schwartz, Brotherhood of the Sea: The Sailors' Union of the Pacific, 1885-1985, 1986.
  10. ^ "Politics and Pork Chops," Time, June 17, 1946.
  11. ^ a b "C.I.O. Goes to Sea," Time, July 19, 1937.
  12. ^ «SIU & Maritime History». SIU History. Arkivert fra originalen 24. februar 2007. Besøkt 17. mars 2007. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=International_Seamen’s_Union&oldid=22791791»