Innvandringen til Indre Troms

Innvandringen til Indre Troms er den eneste organiserte befolking (landnåm) av udyrket land i Norge. Bakgrunnen var den største naturkatastrofen i historisk tid i Norge, Storofsen, som i hovedsak rammet i øvre deler av Gudbrandsdalen og Østerdalen på Østlandet i 1789. Etter flommens herjingen lå mange gårdsbruk øde, og ettersom mange hadde mistet både hus og jord, ble det et kjærkomment tilbud å flytte til udyrket land i Tromsø amt.

Fogden i Senjen og Tromsø fogderi, Jens Holmboe, kontaktet umiddelbart Kongen i København og ba om økonomiske midler til å hjelpe den flomrammede befolkningen. Da arbeidet tok tid, brukte Holmboe hele sin personlige formue for å hjelpe befolkningen med å bosette seg i Bardu og Målselv. Han søkte også råd hos sin fetter, Bernt Anker, som straks sendte sin mest erfarne skogsinspektør for å bistå Holmboe med råd.^{[trenger referanse]}

I 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder fra Østerdalen og Gudbrandsdalen til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen til det nordligste stiftet i løpet av 1700-tallet er beregnet til 18 000–19 000.^{[trenger referanse]}

Bardu kirke fra 1829 ble bygget etter mønster av Tynset kirke. Størstedelen av befolkningen i Bardu på den tiden hadde bakgrunn fra Tynset og Alvdal, og beholdt kontakten sørover.

Litteratur

• Steimoeggen, Einar (1966). Alvdal: ei bygdebok. Alvdal: [s.n].