Hopp til innhold

Indre og ytre soning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Indre og ytre soning er en ph.d.-avhandling avlagt i fagområdet «studier av profesjonspraksis» ved Nord universitet i 2020 av den drapsdømte filosofen Andreas Ribe-Nyhus. Han tematiserer sin egen soning av en dom på 14 års ubetinget fengsel som følge av et øksedrap han ble dømt for i 2010. Avhandlingen ble både bredt omtalt i media og gjenstand for betydelig faglig debatt, i lys av prosjektets orginalitet og særlig knyttet til forskningsetiske vurderinger av det.

Bakgrunn og innhold

[rediger | rediger kilde]

Andreas Ribe-Nyhus (opprinnelig Andreas Ribe), som tok hovedfag i filosofi i 1999 med hovedoppgaven Om ondskap, ble i 2010 dømt til 14 års ubetinget fengsel for øksedrap og ble i løpet av soningen tatt opp som ph.d.-kandidat ved Nord universitet.[1] Han ble løslatt i 2019 etter drøyt ni års soning og avla ph.d.-graden året etter ved Nord universitet.[2] Avhandlingen bygger på refleksiv praksisforskning og Ribe-Nyhus tematiserer fengselssystemet og sin egen soning, på bakgrunn av det han beskriver som en handling utført i nødverge der han «[tok] livet av en mann i en trusselsituasjon».[3] Ribe-Nyhus' versjon av hendelsesforløpet og hans påstand om en trusselsituasjon ble fullstendig avvist av retten, som la til grunn at «drapshandlingen langt på vei hadde karakter av en avretting».[4]

Mottakelsen av avhandlingen

[rediger | rediger kilde]

Avhandlingen ble gjenstand for stor debatt, særlig i et forskningsetisk lys, med bidrag fra en rekke forskere.[5][4][6][7] Forsker Ragnar Kristoffersen ved Institutt for kriminalomsorgsstudier uttalte at «Ribe har i alle år etter dommen flere ganger offentlig hevdet at han er uskyldig, noe som er fullstendig tilbakevist av domstolen etter 3 behandlinger. Til Khrono fortsetter imidlertid Ribe å omtale drapet som nødverge. Jeg kan ikke se at han har endret oppfatning etter å ha levert sin avhandling. Påstanden hans om nødverge fortsetter å krenke de etterlatte. Det må være berettiget å stille spørsmål ved hva en drapsmann kan lære som ikke innrømmer skyld».[3]

Anne Inger Helmen Borge uttalte at «det unike i denne saken – at en drapsdømt er sin egen kilde til forskningen, bare ti år etter dommen falt – er grunn nok i seg selv til å diskutere grundig om prosjektet er etisk forsvarlig».[5] Forskningsetisk utvalg ved Nord universitet konkluderte med at «det ikke finnes dokumentasjon på at forskingssetiske sider er vurdert» i prosjektet.[8]

Ribe-Nyhus mente kritikerne var preget av «fengselslogikk og hersketeknikker», og mente de heller burde fokusere på «innholdet i avhandlingen» enn forskningsetikk.[9] Professorene Heidi Østbø Haugen og May-Len Skilbrei fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora uttalte at «forskningens verdi kan ikke skilles fra måten den er produsert på» og at «Ribe-Nyhus beklager seg over at kollegaer og journalister diskuterer etikken i forskningsprosjektet hans framfor innholdet. Et slikt skille mellom forskningens kvalitet og forskningsetikk er uholdbart: Forskning som er produsert på en uetisk måte kan aldri bli god.» Haugen og Skilbrei konkluderte med at «debatten rundt Ribe-Nyhus' avhandling har vært verdifull fordi så mange aktører, ikke minst inkludert stipendiaten selv, presenterer sine perspektiver».[7] Ribe-Nyhus innvendte at han representerer en fengselskritisk tradisjon og «at jeg har sittet i fengsel, har åpenbart ikke gjort det lettere for meg i denne debatten».[10]

Debatten om avhandlingen ble også gjenstand for diskusjon, spesielt i Khrono. Ribe-Nyhus kritiserte Khrono for å fremheve at han var dømt for øksedrap, og skrev: «Er jeg ikke først og fremst filosof eller doktorand?».[9] Redaktør Tove Lie forsvarte Khronos dekning av avhandlingen og debatten om den.[11]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Andreas Ribe-Nyhus (2020). Indre og ytre soning. Nord universitet. Ph.d. i studier av profesjonspraksis.

Referanser

[rediger | rediger kilde]