Ildebrando Antoniutti
| Ildebrando Antoniutti | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. aug. 1898[1] Nimis | ||
| Død | 1. aug. 1974[1] (75 år) Bologna | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1920–), katolsk biskop (1936–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Det pavelige lateranuniversitet Pontifical Roman Seminary | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1974) Kongedømmet Italia (1898–1946) | ||
| Utmerkelser | Storkorset av Isabella den katolskes orden (1938)[2] Storkorset av Karl IIIs orden (1947)[3] Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1962)[4] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ildebrando Antoniutti (født 3. august 1898 i Nimis nær Udine i Italia, død 1. august 1974 i en bilulykke nær Bologna) var en av den katolske kirkes kardinaler, og tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie. Han var tilknyttet nuntiaturene i Kina og Portugal før han ble apostolisk delegat i Albania 1936–1937, spesiell pavelig utsending til Spania under den spanske borgerkrig 1937, apostolisk delegat i Canada og Newfoundland 1938–1953, og nuntius Spania 1953–1962. Han var prefekt for Kongregasjonen for ordensfolket 1963–1973.
Han ble kreert til kardinal i 1962 av pave Johannes XXIII. Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ildebrando Antoniutti var den sjette av syv barn til Giuseppe og Anna (født Comelli) Antoniutti. Han studerte ved presteseminarene i Cividale og Udine, og ledsaget erkebiskop Archbishop Antonio Anastasio Rossi av Udine under Første verdenskrig på Rossis hyppige besøk til militærlasaretter og menigheter i områder som var blitt okkupert av østerriksk-ungarske styrker.
I november 1917 dro Antoniutti til Roma og studerte ved det pavelige romerske seminar og Lateranuniversitetet (hvorfra han fikk doktorater i filosofi, teologi og kirkerett i juli 1920.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet av erkebiskop Rossi den 5. desember 1920, og underviste så ved seminaret i Udine fra 1921 til 1927, samtidig som han var erkebiskopens persolige assistent.
Det pavelige diplomati
[rediger | rediger kilde]I 1927 ble Antoniutti gjort til sekretær ved den apostoliske delegasjon til Kina, under erkebiskop Celso Costantini, ble auditor i 1930 og senere chargé d'affaires ad interim i 1933. Han ble gjort til monsignore den 24. september 1931, og utnevnt til auditor til nuntiaturet i Portugal i 1934.
Erkebiskop
[rediger | rediger kilde]Den 19. mai 1936 ble Antoniutti utnevnt til apostolisk delegat til Albania og titularerkebiskop av Synnada in Phrygia av pave Pius XI. Han ble bispeviet den påfølgende 29. juni av kardinal Pietro Fumasoni Biondi, med erkebiskop Rossi (som nå var latinsk patriark av Konstantinopel) og Costantini som medkonsekratorer, i Roma. Han forble i Albania til august 1936.
Antoniutti ble pavelig sendemann til Spania under den spanske borgerkrig den 25. juli 1937, med særlig oppgave å få i stand utveksling av krigsfanger og for å gi assistanse til prester som var flyktet fra kommunistiske områder. Han ble den 21. Ssptember chargé d'affaires til den nasjonalistiske regjering.
Erkebiskop Antoniutti ble så apostolisk delegat til Canada den 14. juli 1938.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Antoniutti ble nuntius til Spania den 21. oktober 1953, og kreert til kardinalprest av S. Sebastiano alle Catacombe av pave Johannes XXIII den 19. mars 1962. Fra 1962 til 1965 deltok han på det annet vatikankonsil. Han var en av de kardinaler som deltok i konklavet som valgte den nye pave Paul VI.
Den 26. juli 1963 utnevnte den nyvalgte pave Antoniutti til prefekt for kongregasjonen for ordenslivet. Han tjente i dette embedet i ti år.
Han ble kardinalbiskop av Velletri-Segni den 13. september 1973, og camerlengo for kardinalskollegiet det neste år.
Han døde brått i en bilulykke da hans bil frontkolliderte nær Bologna.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
- Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
- Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916
- Kardinal Ildebrando Antoniutti (1898-1974) *1936[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009809, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1938-8168[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1947-7561[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1962-6820[Hentet fra Wikidata]
- ^ banton, lest 9. desember 2020