Ibisfamilien
| Ibisfamilien | |||
|---|---|---|---|
 Kongeskjestork, Platalea regia
| |||
| Nomenklatur | |||
| Threskiornithidae Poche, 1904 | |||
| Synonymi | |||
| Plataleiformes | |||
| Populærnavn | |||
| ibisfamilien,[1] ibiser og skjestorker, ibisfugler | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Pelikanfugler | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 35[2] | ||
| Habitat: | terrestrisk, våtmark | ||
| Utbredelse: | global, unntatt i arktiske soner | ||
| Inndelt i | |||
|
se tekst | |||
Ibisfamilien (Threskiornithidae) er en familie av store, langbeinte vadefugler med lang hals og lange, karakteristiske nebb. Artene er nært knyttet til våtmarksområder og er utbredt over det meste av verden, selv om mangfoldet er størst i tropiske strøk.
Taksonomi
[rediger | rediger kilde]
_(12471114643).jpg)
Ibiser og skjestorker har, sammen med mange andre våtmarksfugler med lange bein og langt nebb, tradisjonelt blitt regnet til storkefuglene (Ciconiiformes). Studier med DNA-sekvensering har imidlertid vist at disse fuglene ikke er spesielt nært beslektet, så ibisfamilien organiseres nå under pelikanfuglene (Pelecaniformes).[3] Hegrefamilien er trolig søstergruppen til ibisfamilien, og de to familiene plasseres av og til i egen orden; Ardeiformes.[4] Dette savner imidlertid generell støtte.
Det har vært vanlig å regne ibisene til underfamilien Threskiornithinae og skjestorkene til Plataleinae. Analyser av mitokondrielt DNA viser imidlertid at ibiser fra den gamle verden, spesielt de i slekten Threskiornis, er nærmere beslektet med skjestorker enn med ibiser i den nye verden, så Plataleinae er ikke lenger gyldig. Skjestorkene utgjør imidlertid en monofyletisk gruppe, men under Threskiornithinae (sammen med ibiser fra hele verden). Threskiornithinae kan imidlertid vise seg å være parafyletisk. Ibiser som er endemiske for den nye verden utgjør en tydelig klade, som klart skiller disse fuglene fra alle andre ibiser og skjestorker.[5] Disse er skilt ut i underfamilien Eudociminae i inndelingen av ibisfamilien (lenger ned på siden),[4] men underfamilien mangler generell aksept i øyeblikket.[6][4]
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Ibiser og skjestorker er mellomstore til store vadefugler, med svært lange ekstremiteter, lang hals og meget karakteristiske nebb, som enten krummer nedover (ibiser) eller er flattrykte og brede som ei skje mot tuppen (skjestorker). Fuglene har en avlang og robust kropp, måler omkring 46–110 cm, og kan veie mer enn 4 kg. Blant noen av artene er hannen litt større enn hunnen. Hunnene har dessuten ofte noe mindre og spinklere nebb enn hannene. Arter som lever i tørrere habitat (for eksempel Geronticus) har dessuten gjerne kortere nebb enn de som trives i mer fuktige omgivelser. Artene har kraftige føtter med fire tær, hvorav en som peker bakover. Vingene er lange og brede, mens stjerten er kort og V-formet eller svakt avrundet. Ibiser er hurtige flyvere som kan alternere mellom glideflukt og vingeslag, mens skjestorker er noe mer langsomme i sin flukt (men hurtigere enn hegrer), og også de kan alternere mellom glideflukt og vingeslag.[2]
Fjærdrakten er som oftest grunnleggende hvit, brun, grå eller svart, men arter med rød og rosa fjærdrakt finnes også. Innslag av grønt, bronsebrunt og purpurrødt i metalliske skinn forekommer hos enkelte arter. Noen arter, spesielt ibiser i slekten Threskiornis og skjestorker, får spesielle farger og fjær i forbindelse med hekketiden. Begge kjønn har som regel lik fjærdrakt. Alle arter har fjærløse hudflekker, typisk i ansiktet, hodet og halsen. Graden av bar hud varierer imidlertid mye mellom artene. Noen arter har også fjærløs hud andre steder på kroppen, som på brystet og opp under vingene. Artene myter to ganger om året.[2]
Atferd og utbredelse
[rediger | rediger kilde]Mange arter er selskapelige og både hekker, eter og flyr i flokk. Flokkflukt foregår gjerne i V-formasjon, og både vingeslag og glideflukt skjer gjerne ganske synkronisert. Artene lever som regel i nær tilknytning til våtmarksområder og eter blant annet insekter, frosker, krepsdyr og fisker. Arter i tørre habitat eter terrestriske insekter, som gresshopper, biller, skorpioner, snegler og lignende. Selv om alle arter er rovdyr, eter mange også plantemateriale, som vannplanter, skudd og bær.[2]
Utbredelsen er global og omfatter alle områder med fuktig og varmt klima, men mangfoldet er størst i tropisk klima.[7] Bronseibis og skjestork hekker i Sør- og Øst-Europa, og skjestorken har lenge hatt en nordlig utpost i Nederland, men hekker nå også i Storbritannia, Tyskland og Danmark. Skalletibis forsvant fra Europa for flere hundre år siden, men det gjøres forsøk på å gjeninnføre den. I så måte klarte 15 gjeninnførte par å fø opp 13 kyllinger i La Janda, Spania, i 2013. Det eksisterer dessuten et lignende prosjekt i Østerrike.[8]
Systematikk
[rediger | rediger kilde]Skyggefuglens plassering i systematikken har vært usikker, og den har vanligvis hatt sin egen familie, men AOU mente den var en del av pelikanfamilien. HBW Alive plasserer den imidlertid i sin egen familie, noe kladogrammet nedenfor også reflekter.[9]
| Aequornithes |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Ibisfamilien teller 35 arter, som fordeles i 14 slekter og to underfamilier. Inndelingen under følger HBW Alive,[2] en inndeling som med unntak av andesibis (Threskiornis branickii) også støttes av IOC World Bird List, ver. 3.4[10] og Taxonomy in Flux, ver. 2.70.[4] Andesibisen blir av de to sistnevnte regnet som en underart av patagoniaibis (T. melanopis). Den utdødde eremittfuglen (T. solitarius), som ble omklassifisert etter 2013 og flyttet til en basal posisjon i Threskiornis, er utelatt fra inndelingen. Kjempeibis (Thaumatibis gigantea) plasseres av og til i slekten Pseudibis, men dette mangler generell aksept. I HBW Alive regnes arten som monotypisk i slekten Thaumatibis.[8]
Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1]
- Threskiornithidae, ibisfamilien
- Eudociminae, ibiser endemiske for den nye verden[11]
- Eudocimus
- Cercibis
- C. oxycerca, langhaleibis
- Mesembrinibis
- M. cayennensis, grønnakkeibis
- Phimosus
- P. infuscatus, rødmaskeibis
- Theristicus
- T. caerulescens, gråibis
- T. caudatus, gulhalsibis
- T. branickii, andesibis
- T. melanopis, patagoniaibis
- Threskiornithinae, resten av ibisene i verden, inkludert skjestorkene
- Plegadis
- P. falcinellus, bronseibis
- P. chihi, hvitgrimeibis
- P. ridgwayi, punaibis
- Nipponia
- N. nippon, japanibis
- Lophotibis
- L. cristata, madagaskaribis
- Geronticus
- G. eremita, skalletibis
- G. calvus, rødkroneibis
- Bostrychia
- B. olivacea, olivenibis
- B. bocagei, (mangler navn)
- B. rara, flekkibis
- B. hagedash, hadadaibis
- B. carunculata, flikibis
- Platalea, skjestorker (synonym med den tidligere underfamilien Plataleinae)
- P. ajaja, rosenskjestork
- P. flavipes, gulnebbskjestork
- P. alba, afrikaskjestork
- P. leucorodia, skjestork
- P. minor, kinaskjestork
- P. regia, kongeskjestork
- Pseudibis
- P. papillosa, rødvorteibis
- P. davisoni, blånakkeibis
- Thaumatibis
- T. gigantea, kjempeibis
- Threskiornis
- T. aethiopicus, helligibis
- T. bernieri, madagaskaribis
- T. melanocephalus, orientibis
- T. moluccus, australibis
- T. spinicollis, stråibis
- Plegadis
- Eudociminae, ibiser endemiske for den nye verden[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ a b c d e Matheu, E. & del Hoyo, J. (2016). Ibises, Spoonbills (Threskiornithidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Chesser RT, Banks RC, Barker FK, Cicero C, et al. (2010a). Fifty-first supplement to the American Ornithologists’ Union Check-list of North American Birds. Auk 127: 726-744.
- ^ a b c d Boyd III, John H. (10. juli 2016). «Taxonomy in Flux: Version 3.04». Besøkt 6. august 2016.
- ^ Ramirez, J. L., Miyaki, C. Y., & Del Lama, S. N. (2013). Molecular phylogeny of Threskiornithidae (Aves: Pelecaniformes) based on nuclear and mitochondrial DNA. Genetics and Molecular Research, 12(3), 2740-2750.
- ^ R.T. Chesser; m.fl. (2010b). «Molecular phylogeny of the spoonbills (Aves: Threskiornithidae) based on mitochondrial DNA» (PDF). Zootaxa (2603): 53–60. ISSN 1175-5334.
- ^ A. Semb-Johansson (red.); R. Frislid (oversetter) (1986). Fugler I, bind 7 i serien Verdens dyr. Cappelen. ISBN 82-525-1910-5. [originalens tittel Birds i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1985]
- ^ a b Matheu, E., del Hoyo, J., Kirwan, G.M., Garcia, E.F.J. & Sharpe, C.J. (2016). Giant Ibis (Thaumatibis gigantea) . In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Elliott, A., Garcia, E.F.J. & Boesman, P. (2016). Hamerkop (Scopus umbretta) . In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ F. Gill og D. Donsker (red.) (2013). «IOC World Bird List (v 3.4)». Besøkt 18. august 2013.
- ^ Krattinger, F. (2010), Molecular Phylogeny of Threskiornithidae, Masters thesis, University of Fribourg.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) ibisfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) ibisfamilien i Encyclopedia of Life
- (en) ibisfamilien i Global Biodiversity Information Facility
- (no) ibisfamilien hos Artsdatabanken
- (sv) ibisfamilien hos Dyntaxa
- (en) ibisfamilien hos Fauna Europaea
- (en) ibisfamilien hos Fossilworks
- (en) ibisfamilien hos ITIS
- (en) ibisfamilien hos NCBI
- (en) Kategori:Threskiornithidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Threskiornithidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- ITIS – Threskiornithidae TSN 174922
