Hyrdediktning

Ludwig Richters Frühlingsabend («Vårkveld») (Pastoral), 1844.

«Hyrde fra Arcadia», nyklassisistisk stilverk av Cesare Saccaggi.

Hyrdediktning, også kalt «pastoral diktning» eller «bukolisk diktning», er en betegnelse for litterære sjangre i bunden eller ubunden form, det være seg poesi, epikk eller drama, som har som felles tema hyrdelivet, det idylliske landlivet, fred og gleder, gjete sauer i henhold til sesongene, enkle menneskers idealiserte gjøremål i landlige omgivelser.

Etymologi

Hyrdediktningen betegnes med flere synonyme begreper: «bukolisk» eller «pastoral», fra henholdsvis det greske og den latinske ordet for «hyrde», bukolos og pastor. «Pastoral» kommer fra latin pāstōrālis, igjen avledet fra gresk pāstor = «hyrde». Ordet går igjen i den kristne betegnelsen «pastor» som er den som gjeter menigheten, og er således også synonym til «den eldste» eller «presten». At hyrdedikt også kalles «ekloger», som betyr «utvalgte dikt», skyldes at Vergils hyrdedikt gikk under dette navnet. Tilsvarende ble Theokrits dikt kalt for «idyller», fra gresk eidyllion, «lite bilde», det vil si «sjangerbilde»r. Med det siste var den opprinnelige betydningen «et lite dikt» og ikke et dikt om idyllisk liv, skjønt i moderne tid har den siste betydningen gjort seg gjeldende.

Pastoral litteratur

Christopher Marlowe, maleri, i dag i Cambridge, Corpus Christi College.

«Pastoral» betegner i litteraturen en beskrivesel av livet på landet og i bygdene, og livet blant gjetere og sauer og en romantisert oppfatning av gårdsarbeidet. Her blir hyrdene diktere og sangere. En typisk stemning er gitt av den engelske poeten og dramatikeren Christopher Marlowe i noen kjente linjer fra The Passionate Shepherd to His Love («Den lidenskapelige hyrde til sin elskede»):

Come live with me and be my Love,

And we will all the pleasures prove

That hills and valleys, dale and field,

And all the craggy mountains yield.

There will we sit upon the rocks

And see the shepherds feed their flocks,

By shallow rivers, to whose falls

Melodious birds sing madrigals.

Paul Peels Den lille hyrdinne, 1892.

Pastorale gjetere og gjeterpiker har vanligvis greske navn som «Corydon» eller «Philomela», noe som er en refleksjon av sjangerens opprinnelse. Pastorale dikt er plassert i vakre, stemningsfulle landskap, det litterære begrepet er locus amoenus, latin for «sjarmerende sted», som Arkadia, et landskap midt på Peloponnes i Hellas, kjent som hjemsted for guden Pan. Poetene beskrev Arkadia som et paradis, der sauegjeting og andre landsens aktiviteter fremstilles som lite krevende og rene kulisser. Livet blant hyrdinner og deres beilere er en tilstand i perfekt tidsfordriv, en vedvarende erotisk fantasi. Gjeterne tilbringer sin tid med å jakte på vakre piker, og stundom, som i den greske og romerske versjonen, også vakre gutter. Erotikken i Vergils andre eklog, Formosum pastor Corydon ardebat Alexin («Gjeteren Corydon brant av lidenskap for den vakre Alexis») er åpenbart ikke heterofil.

Felles emner innenfor hyrdediktningen er kjærlighet og forførelse, poesiens verdi, død og sorg, byens elendighet i motsetningen til landets «renhet». Et poetisk tema i hyrdediktningen er eklog (dialog mellom to gjetere), eksempelvis mellom en hyrde og den hyrdinnen han elsker eller forsøker å forføre; en «sangkonkurranse» for å avgjøre hvilken hyrde som er den beste poeten; eller en sofistikert disputt mellom to hyrder om en kvinne, hjorden deres, eller en samtidig hendelse, en sørgesang for en død venn (elegi), eller lovprisning av en høytstående person.

Viktig var den pastorale sørgesang som uttrykte tapet av en tapt venn, hvor gjerne musen ble påkalt, uttrykk for poetens sorg, lovprisning av den døde, forbannelse av døden, og til slutt poetens erkjennelse av dødens uunngåelighet. De pastorale sørgesanger eller elegier ble fortsatt praktisert på 1800-tallet av romantiske og viktorianske poeter, eksempelvis Percy Bysshe Shelleys Adonais (1821) som ble skrevet ved John Keats' død.

Antikk opprinnelse

Theodulus, Ecloga, trykket av Konrad Kachelofen i Leipzig i 1492.

Allerede i antikken ble sjangeren dyrket, da kalt for bukolisk diktning, fra greske βουκóλος i betydningen «gjeter», noe som reflekterer den greske opprinnelsen til pastoral diktning. Diktningen begynte med poesien til den hellenistiske Theokrit (Theokritos), en greskspråklig poet fra Sirakusa (Syrakus) på 200-tallet f.Kr. som beskrev landskapet på østkysten av Sicilia for den urbane befolkningen i Alexandria.

Flere av hans idyller er plassert på landet, kanskje for også å beskrive landskapet på øya Kos i Egeerhavet hvor han også hadde bodd. Diktenes innhold handlet om gjeternes samtaler. «Pastoralt» defineres ofte som «romantisk» i motsetning til «realistisk», men Theokrits diktning var ektefølt og konkret, og ikke preget av den kunstige overfladiskhet som preger senere hyrdediktning. Hyrdene er ekte gjetere, og språket stundom saftig. Antagelig kan Theokrit ha vært inspirert og hentet materiale fra de sicilianske gjeterne folkelige overleveringer. Han skrev på dorisk dialekt, men versemålet han valgte, var daktylisk heksameter assosiert med den mest prestisjetunge formen for gresk poesi, epikken. Denne blandingen av enkelhet og raffinement ville komme til å spille en betydelig rolle i den senere hyrdediktningen.

Ludwig Richter, Auf Bergeshöhe («På fjellhøyden»), tegning ca. 1840.

Theokrit ble etterlignet av de greske poetene Bion fra Smyrna og Moskhus. Den romerske poeten Vergil tilpasset sjangeren til latin med hans meget innflytelsesrike Bucolica eller Eclogae, som består av ti hyrdedikt. Vergil presenterte en mer idealisert visjon av landets liv enn Theokrit, og var den første å plassere sine dikt i Arkadia, og som siden ble et favorittsted for senere pastoral diktning. Han inkluderte også elementer av politisk allegori.

I prosa er Dafnis og Chloë, skrevet av Longos, antagelig på 200-tallet e.Kr, et utmerket eksempel på en tidlig hyrderoman. Det er også det eneste kjente verk som etterlatt etter Longos, som har handling fra øya Lesbos som man antar også var dikterens hjem. Stilen er både retorisk som pastoralsk, dens hyrder og hyrderinner er konvensjonelle, men forfatteren bibringer menneskelig interesse til den idealiserte verden. Dafnis og Chloë er mer lik en moderne roman enn samtidens øvrige erotiske romanseverker.

Italienske poeter gjenopplivet den pastorale diktningen på 1300-tallet og framover, først på latin, blant annet av Petrarca, Jovianus Pontanus og Baptista Mantuanus, og deretter på italiensk ved blant annet Matteo Maria Boiardo. Moten med hyrdediktningen spredde seg gjennom hele renessansens Europa. Ledende franske pastorale diktere var blant annet Clément Marot og Pierre de Ronsard.

I Spania var Garcilaso de la Vega (1503-36) en viktig foregangsdikter, oversatt til norsk av Kari Näumann:

Mens ennå rosen rød og liljen skjær

gir farge til din munn og dine kinn,

og blikk som røper ildfullt, ærbart sinn,

kan tenne hjertet, tøyle dets begjær.

De første engelske pastoraler var Eclogues (ca. 1515) av Alexander Barclay som var sterkt påvirket av poeten Baptista Mantuanus. En milepæl i engelsk hyrdediktning var Edmund Spensers Shepheardes Calender («Hyrdens kalender»), først utgitt i 1579. Spensers verk består av tolv ekloger, en for hver måned i året, og skrevet på dialekt. Den består av elegier, fabler og en diskusjon om poesiens rolle i samtidens England. Spenser og hans venner framsto under ulike dekknavn, Spenser selv er Colin Clout/«Kalle Klut». Spensers eksempel ble etterlignet av andre poeter som Michael Drayton (Idea, The Shepherd's Garland) og William Browne (Britannia's Pastorals).

Det mest berømte pastorale elegi på engelsk er John Miltons Lycidas (1637), skrevet ved Edward Kings død, en medstudent ved Cambridge-universitetet. Milton brukte diktformen både til å utforske sin egen profesjon som dikter og til å angripe det han så på som kirkens misligheter. Det formelle engelske, pastorale dikt døde ut på 1700-tallet, ett av de siste kjente eksempler er Alexander Popes Pastorals (1709). Formen ble deretter parodiert av forfattere som John Gay i sin Shepherd's Week, kritisert for sin kunstferdighet av Samuel Johnson og angrepet for sin manglende realisme av George Crabbe, som selv forsøkte å gi et sannferdig bilde av livet på landet i sitt dikt The Village («Landsbyen», 1783).

Hyrdediktningen overlevde uansett mer som en stemning enn som en sjanger, noe som kan bli sett i verker som Matthew Arnolds Thyrsis (1867), en sørgesang over dødsfallet til hans medpoet Arthur Hugh Clough.

Pastorale romanser

William Bouguereau, Pastourelle («Hyrdinne»), oljemaleri, 1889

Italienske forfattere oppfant en helt ny sjangre, den pastorale romanse som blandet hyrdediktet med en fiktiv fortelling i prosa. Selv om det ikke eksisterte en klassisk forløper til formen trakk den en del inspirasjon fra antikkens greske romaner hvor handlingen var plassert på landet, eksempelvis som ved Longos’ Dafnis og Chloë. Den mest innflytelsesrike italienske eksempelet var Jacopo Sannazaros Arcadia (1504). Den pastorale romansen spredte seg over hele Europa og skapte viktige verker som Jorge de Montemayors Diana (1559) i Spania, Philip Sidneys Arcadia (1590) i England, og Honoré d'Urfés L'Astrée (Astreas historie, utgitt i årene 1607–27) i Frankrike.

Pastorale skuespill

Det pastorale drama vokste også fra i løpet av renessansens Italia. Igjen var det få klassiske forløpere, med det mulige unntak i de greske satyrspill. Angelo Polizianos Orfeo (1480) viste begynnelsen på den nye formen, men den nådde sitt høydepunkt på slutten av 1500-tallet med Torquato Tassos Aminta (1573) og Giovanni Battista Guarinis Il pastor fido (1590).

John Lylys Endimion (1579) brakte den italiensk-inspirerte pastorale stilen til England. John Fletchers The Faithful Shepherdess («Den trofaste hyrdinne») og Ben Jonsons The Sad Shepherd («Den sørgmodige hyrde») er sene eksempler. Noen av William Shakespeares skuespill inneholdt pastorale elementer, mest merkbart i «Som dere vil ha det», 1599 (As You Like It), hvor handlingen var tatt fra Thomas Lodges pastorale romanse «Rosalynde», og «Vintereventyret», 1611 (The Winter's Tale) hvor akt 4, scene 4 er en lengre pastoral digresjon.

Hyrdediktning i norsk litteratur

Antikkens Roma (i dag ved Crypta Balbi museum: sovende hyrde.

Det første norske hyrdediktet tilskrives Hallvard Gunnarssøn (død 1608) som skrev Akrostichis på latin.

Edvard Storm, som ble født i Vågå i Gudbrandsdalen i 1749, og døde i København i 1794, er heller ikke blant de mest sentrale norske forfattere, men mye av det han skrev, representerte interessante brytninger i samtiden, mellom norsk og dansk identitet, mellom hjemlige og fremmede impulser.

Kristian Elster mente at da Storm skrev sine Gudbrandsdalsdikt på lokal norsk dialekt, vågåmål, ble hans lyriske beskrivelser sanne og realistiske, men hadde han gjort det samme på dansk, noe han oftest gjorde, «skulde det ha blit hyrdepoesi av dem». Storm var belest i antikkens poeter, spesielt Horats som han gjorde flere frie gjendiktninger av i Samlede Digte.

Pastorale stemninger finnes også i Maurits Hansens noveller. Det samme hos Bjørnstjerne Bjørnson, kanskje spesielt i hans tidligste bondefortellinger, men mest i stemningen, ikke nødvendigvis som et bevisst sjangertrekk. Grunnen til at man ikke finner sjangeren mer dyrket i Norge, kan være at den kulturelle eliten lenge orienterte seg mot Danmark og kontinentet, og når de først begynte å se på det norske samfunnet, ble de mer opptatt av en realistisk fremstilling av det norske bondesamfunnet. Pastoraldiktning ligger likevel i en form for romantisering av bondelivet, skjønt ofte med realismens skjær over det hele, selv i romantikkens storhetstid.

Se også

• Pastoral musikk
• Arkadia, Et in Arcadia ego
• Salme 23

Eksterne lenker

• Apollon: Arkadia – lykkens land
• Idylls, to idyller av Theokrit (engelsk)
• Eclogues av Virgil
• De komplette verkene til Christopher Marlowe
• Shepheardes Calendar av Edmund Spenser
• La Castità Conquistata: The Function of the Satyr in Pastoral Drama, Funksjonen av satyr i det pastorale drama, av Meredith Kennedy Ray (University of Chicago)