Hopp til innhold

Hylleslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Hyllebær»)
Hylleslekta
Rødhyll i blomst
Nomenklatur
Sambucus
L., 1753
Populærnavn
hylleslekta
Klassifikasjon
Rikeplanteriket
Divisjondekkfrøede planter
Klassetofrøbladete planter
Ordenkardeborreordenen
Familiemoskusurtfamilien
Økologi
Antall arter: 31 allment aksepterte arter[1]
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: stort sett tempererte områder på den nordlige halvkule, to arter på den sydlige halvkule
Inndelt i

Hylleslekta er en slekt med forskjellige stauder, busker og små trær.

Hylleslekta i Norge

[rediger | rediger kilde]

Ingen arter av hylleslekta forekommer naturlig i Norge, men flere er innført som hageplanter. Rødhyll (Sambucus racemosa subsp. racemosa) og svarthyll (Sambucus nigra) har naturalisert seg i Norge i ganske stor grad. Rødhyll har status SE (svært høy risiko) i den norske Fremmedartslista, og svarthyll hadde hatt status HI (høy risiko), hvis svarthyll hadde vært innført til Norge etter år 1800. Både rødhyll og svarthyll ansees som høyst problematiske for norsk natur, og rødhyll har status som det største problemet av de to.[2][3]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

«Sambucus» har sitt opphav fra latin, der Columella og Plinius brukte dette på hyll i år 70 e.kr.[4] De to betegnelsene «racemosus» (hannkjønn), «racemosa» (hunnkjønn) og «racemosum» (intetkjønn) betyr klaseformet, og «nigrus» (hannkjønn), «nigra» (hunnkjønn) og «nigrum» (intetkjønn) betyr svart.[4] De sistnevnte er adjektiver, mens «Sambucus» er et substantiv.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

De ulike hylleartene kan være små trær, busker eller sjeldnere flerårige buskaktige urter.[5]

Bladene er sammensatt og kan være både likefinnet eller ulikefinnet.[5] Vanligvis er småbladene sagtannet.[5] Noen arter i slekten har øreblad, men mange er helt uten. Når de finnes kan de være svært små eller vise seg i redusert form som klynger av skaftede kjertler ved bladfestet. De kan også være iøyenfallende.[5]

Blomstene er små og ensymmetriske. Kronbladene er hvite til gulaktige. De har 5 pollenbærere med slanke pollenstrenger som bærer pollenknapper vendt utover.[5] I fruktknuten finnes 3 til 5 åpne rom som hver for seg inneholder ett enkelt hengende frøemne.[5] Arret er inndelt i tre til fem deler og direkte forbundet med fruktknuten uten en mellomsittende griffel.[5]

Blomstene sitter mange sammen i en sammensatt blomsterstand som vanligvis avslutter grenens vekst.[5] Blomsterstanden kan utvikles som en tett eller åpen kvast kvast, slik den forgrener seg hos buskhyll eller i en sammensatt skjermkvast med flere hovedgrener som hver for seg bærer nye kvaster slik den gjør hos svarthyll.[5]

Fruktene kalles «hyllebær», men er botanisk sett bærlignende steinfrukter, med 3–5 steiner som hver for seg inneholder ett enkelt frø.[5]

Galleri

[rediger | rediger kilde]

Bruk

[rediger | rediger kilde]

Hyllebærsaft kan lages av bærene av både rødhyll og svarthyll, men svarthyll er vanligst i bruk. Men en kan også lage saft fra blomstene til svarthyll. Saft av hylleblomst er lys, mens saften av bærene blir mørk rød. Saften fra hyllebær kan gjøres om til vin, og den kan også brukes som basis for hyllebærsuppe.

Bærene og det hvite i blomstene fra svarthyll er spiselige og har vært brukt som medisin.[6] De inneholder flavonglykosidene rutin, isoquercetin og flere.[6] Men bærene og blomstene inneholder også klorogen–, kaffesyre, garvestoff og sukker. Flavonglykosidene og den flyktige oljen virker svette– og urindrivende, og kan derfor brukes ved forkjølelse, blærekatarr, og lett feber.[6] Bærene inneholder også sitron–, eple– og vinsyre.[6] Fargestoffet i svarthyll er antocyanosider.[6] De inneholder også β-karoten (som omdannes til vitamin-A, diverse B-vitaminer og C-vitamin sammen med noe pektin.[6] Tørkede frukter virker mildt avførende.[6] Rødhyllbær er brukt til saft og syltetøy.[6] Svarthyll er spesielt mye brukt i utlandet. Svenskene har blant annet saften fra savrthyllblomster med navnet flädersaft.

Forgiftningsfare

[rediger | rediger kilde]

Alle arter i hylleslekten som forekommer viltvoksende i Norge, buskhyll, svarthyll og sommerhyll, er forbundet med risiko for gastrointestinale symptomer når deler av plantene inntas som naturmedisin, drikke eller mat.[7] Siden det har blitt funnet blåsyreglykosider i alle deler av planten, har forgiftningstilfeller vært sett i sammenheng med slike stoffer.

Ulike blåsyreglykosider finnes i tusenvis av plantearter,[8][9] også i mange velkjente matplanter. De dannes normalt i plantene som sekundære metabolitter i ulik mengde basert på svært mange faktorer. De er ikke giftige i seg selv, men kan frigjøres som blåsyre i mage og tarm. Sambunigrin er et slikt glykosid som har fått navn etter hylleslekten (Sambucus).

Selv om det er funnet blåsyreglykosider i slekten er det sjelden at det rapporteres om forgiftninger.[8] På 1800-tallet ble det rapportert om en gutt i Skottland som led av kraftig oppkast og blodig diaré etter å ha spist blader av hyll.[8] En annen gutt fikk milde nevrologiske symptomer etter å ha spist blomster. Et tilfelle i 1980-årene omfattet elleve av tjuefem personer som drakk juice laget på hyllebær. Én av dem ble innlagt på sykehus. Det ble ikke funnet blåsyre i blodprøver av de syke, og alvorlighetsgraden av symptomene sto i direkte sammenheng med mengden de inntok.[8]

Mage- og tarmsymptomene som kan oppstå samsvarer ikke med forgiftningsforløpet man venter i forbindelse med blåsyreforgiftning.[8] Barken, frøene og fruktene inneholder på den annen side lektiner og harpikslignende stoffer som kan være mageirriterende.[7][8]

Selv om rå frukter har en mageirriterende giftvirkning forsvinner virkningen i modne frukter ved varmebehandling.[10][11][8] Varmebehandling reduserer dessuten konsentrasjoner av blåsyreglykosider til et nivå som ikke er forbundet med forgiftningsfare,[12] siden menneskekroppen tåler små mengder av giften som potensielt frigjøres i mage- og tarmsystemet.[9] Også gunstige antocyaniner reduseres ved varmebehandling.[12]

Slektskap og arter

[rediger | rediger kilde]

Hylleslekta ble tidligere kategorisert som tilhørende kaprifoliumfamilien,[13] men er flyttet til moskusurtfamilien.[14][1] Foruten hylleslekta omfatter moskusurtfamilien seks andre slekter. Flyttingen fra kaprifolfamilien til moskusurtfamilien skjedde på grunnlag av morfologiske og molekylære undersøkelser.[15]

De mest kjente hyllevekstene i Skandinavia er:

I andre deler av verden finner man også de følgende hyllevekstene:

  • Sambucus adnata Wall.
  • Sambucus amabilis Cockerell
  • Sambucus australasica (Lindl.) Fritsch
  • Sambucus australis Cham. & Schltdl.
  • Sambucus caerulea Raf.
  • Sambucus canadensis L.
  • Sambucus cerulea Raf.
  • Sambucus chinensis Lindl.
  • Sambucus coerulea
  • Sambucus gaudichaudiana DC.
  • Sambucus henriana M.L.Samutina
  • Sambucus hybr
  • Sambucus javanica Reinw. ex Blume
  • Sambucus lanceolata R.Br.
  • Sambucus longifolius
  • Sambucus maderensis Lowe
  • Sambucus newtoni Cockerell
  • Sambucus palmensis Link
  • Sambucus peruviana Kunth
  • Sambucus sieboldiana Blume
  • Sambucus strumpfii Gutte
  • Sambucus tigranii Troitsky
  • Sambucus wightiana Wall.
  • Sambucus williamsii Hance
  • Sambucus winchesteri Knowlton

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «GBIF Sambucus L.». GBIF. Besøkt 13. desember 2020. 
  2. ^ «Fremmedartslista Svarthyll Sambucus nigra». Artsdatabanken. Besøkt 13. desember 2020. 
  3. ^ «Fremmedartslista Rødhyll Sambucus racemosa». Artsdatabanken. Besøkt 13. desember 2020. 
  4. ^ a b Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (på Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 1150, 1156 og 1158. ISBN 82-521-6029-8. 
  5. ^ a b c d e f g h i j «Sambucus L. Publisert på internett». World Flora Online. 18. april 2022. Besøkt 6. oktober 2023. 
  6. ^ a b c d e f g h Høeg. Ove Arbo, Christophersen, Anne Sofie Wyller, Faarlund, Torbjørn, Lauritzen, Eva Mæhre, Løkken, Sverre, Røssberg, Bjørn Olav, Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (på norsk). Oslo, Norge: Det beste. s. 160–161. ISBN 82-7010-156-7. 
  7. ^ a b Frohne, Dietrich og Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (på engelsk). Oregon, USA: Timber Press Inc. s. 126-128. ISBN 0-88192-750-3. 
  8. ^ a b c d e f g Burrows, G. E., Tyrl, R. J. (29. januar 2013). Toxic Plants of North America. Storbritannia: Wiley. s. 11–14. ISBN 9780813820347. 
  9. ^ a b Grant, Elizabeth (2016). «Attempted Quantification of the Cyanogenic Glycosides Prunasin and Sambunigrin in the Sambucus L. (Elderberry)» (389). Honors College. 
  10. ^ Grindeland, John Magne. «Rødhyll». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 6. oktober 2023. 
  11. ^ Grindeland, John Magne. «Svarthyll». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 6. oktober 2023. 
  12. ^ a b Senica Mateja, m. fl. (2016). «Processed elderberry (Sambucus nigra L.) products: A beneficial or harmful food alternative?». LWT - Food Science and Technology. 72: 182–188. ISSN 0023-6438. doi:10.1016/j.lwt.2016.04.056. 
  13. ^ Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (1998). Elven, Reidar, red. Norsk flora (på Nynorsk) (6 utg.). Gjøvik: Det norske samlaget 1994. s. 568. ISBN 82-521-3754-7. 
  14. ^ Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005). Elven, Reidar, red. Norsk flora (på Nynorsk) (7 utg.). Otta: Det norske samlaget. s. 727. ISBN 82-521-6029-8. 
  15. ^ Elven, Reidar (2007). «Elven, R. 2007. Bakgrunn for endringer i Lids flora 2005.» (PDF). Blyttia. 65 (3): 176. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hylleslekta&oldid=24352627»