Hukommelse

Hukommelse kan defineres som evnen til å innkode, lagre og gjenhente informasjon. Innen psykologi studeres hukommelsen både på kognitivt og biologisk plan. Det er vanlig å skille mellom korttidshukommelse og langtidshukommelse. I alle faser kan hukommelsen bli påvirket av emosjoner, og den sies å være konstruktiv på den måten at den kan manipuleres av informasjon som inntreffer i etterkant av selve minnet.

Hukommelsestap

Hva en husker og ikke husker er sterkt koblet opp mot følelser. Det vil si at hvor vidt en husker eller ikke er koblet opp mot en emosjonell kobling til hukommelsen. Mangel på emosjoner, mangel på emosjonell innlevelse, mangel på interesse eller det å være kynisk vil fjerne noe av limet som holder både korttidshukommelsen og langtidshukommelsen oppe å gå. Når mennesker er i ekstreme stressede situasjoner kan en ofte ty til å eliminere det å føle, som en forsvarsmekanisme for å overhode fungere. Da eliminering av følelser reduserer evnen til å huske på langt sikt, kan vedkommende ofte ende i demensliknende tilstander. I sosiale sammenhenger kan en glemme handlinger en ikke blir stilt til ansvar for/at ingen reagerer på, da dette er en av grunnmekanismene for hjernen å få koblet sammen hukommelse med emosjoner, for å opprettholde informasjonen. For at mennesker med dårlig hukommelse skal huske, så er det derfor viktig med emosjoner i stemmen, ansiktsuttrykk og annet som tvinger en eller annen form for assosiasjon med hukommelse og følelser (som er limet i hukommelsen).

Korttidshukommelse

Korttidshukommelsen (KTH) er det stadiet hvor vi for første gang får en bevisst opplevelse av innkommen informasjon. Forskning viser at KTH har en kapasitet på omtrent 5–9 informasjonsenheter som vi kan uten å repetere huske i opp til 20 sekunder. Frem til 1970-årene trodde man at KTH var et passivt lagringssted hvor informasjon midlertidig oppholdt seg før den enten ble tatt opp til varig lagring av langtidshukommelsen eller ble glemt. Banebrytende forskning gjort av bl.a. de britiske psykologene Alan Baddeley og Graham Hitch har imidlertid demonstrert at KTH er et mer komplekst og sofistikert fenomen enn tidligere antatt. Blant annet viser det seg at korttidshukommelsen selv består av flere komponenter og kan redigere, sette sammen og manipulere informasjon. På grunn av korttidshukommelsens aktive rolle, foretrekker mange forskere å kalle den for arbeidshukommelse.

Langtidshukommelse/minne

Med langtidshukommelse menes det lager av informasjon som finnes i minnet. Forskning viser at det er lite sannsynlig at det kun finnes ett ”lager” for hukommelse, derimot tilsier variasjonen i informasjon at det sannsynligvis er flere systemer. Støtte for at det finnes flere systemer kommer blant annet fra forskning på mennesker med hjerneskade. Det har imidlertid vært diskutert hvor mange slike systemer det kan være.

Ved forskning er det funnet sterk støtte for at man kan skille mellom korttids- og langtidhukommelse, fordi man har funnet dobbel dissosiasjon for dette. Med det menes at noen pasienter har skadet korttidshukommelse, men intakt langtidshukommelse, mens andre pasienter viser det motsatte mønsteret. Man antar da at de ulike formene for hukommelse er knyttet til ulike deler av hjernen. Det kan finnes flere kompontenter innen langtidshukommelse. Ett skille går på hvorvidt minnene er bevisste eller ikke. Dette kalles deklarativ og non-deklarativ hukommelse, eller også kalt henholdsvis eksplisitt og implisitt hukommelse. Det er verdt å merke seg at det sterke skillet mellom deklarativ og non-deklarativ hukommelse nok er en overforenkling. Dette ser man på bakgrunn av forskning på amnesipasienter.

Non-deklarativ hukommelse kommer til uttrykk i atferd og involverer ikke bevisst erindring. Enkelte mener at non-deklarativ hukommelse igjen deles opp i to systemer. Det perseptuelle representasjonssystem kan sees på som en samling av domenespesifikke moduler som operer på perseptuell informasjon. Et annet system er prosedural hukommelse, som viser til noe man kan gjøre, et eksempel på dette er å lære å sykle. Andre former for non-deklarativ hukommelse er: klassisk betinging, operant betinging, habituering og sensitisering.

Deklarativ hukommelse kan også deles opp i flere undersystemer. Tulving (1972) foreslo at man kan skille mellom episodisk og semantisk hukommelse. Episodisk hukommelse refererer til minner som i biografisk kontekst i form av hendelser og episoder (f.eks. å huske en spesifikk middag hos bestemor), mens semantisk hukommelse refererer til generell kunnskap vi har om verden, uten at vi kan sette det i en biografisk kontekst (f.eks. hva dyr er eller hva ulike ord og uttrykk betyr). Ved hjelp av hjerneavbildingsteknikker har det blitt indikert at ulike hjerneområder er knyttet til henholdsvis episodisk og semantisk hukommelse.

Mange tenker på episodisk hukommelse som en ”film” som kan spille på en indre skjerm, men i psykologien har man lenge visst at gjenhenting av minner er en konstruktiv prosess. Det betyr at når man tenker tilbake på ting som har skjedd, blir minnene påvirket av den konteksten man er i for øyeblikket. Dette har blant annet betydning i rettsvesenet, når det gjelder vitners hukommelse av hendelser. Også når det gjelder å se for seg hva som vil skje i framtiden bruker vi episodisk hukommelse. På bakgrunn av det vi mener har skjedd med oss tidligere, gjør vi en vurdering av hva som kan eller ikke kan skje.

Det er likheter mellom disse formene for hukommelse. Tulving (2002) mener episodisk hukommelse i evolusjonær historie stammer fra semantisk hukommelse, men at det er et nyere hukommelsessystem og derfor mer sårbart. Episodisk hukommelse ligner autobiografisk hukommelse, men er ikke det samme. Førstnevnte relateres til mer trivielle hendelser i tilværelsen, og huskes i et kortere tidsrom. Til sammenligning relaterer autobiografisk hukommelse seg til hendelser som er viktig for personens forståelse av seg selv, og disse minnene kan være mange tiår gamle.

Langtidshukommelse og hjernen

Koding og gjenhenting involverer flere prosesser, og det er tydelig at det er mer komplekst enn man tidligere har antatt. Forskning på dette er basert på funksjonelle avbildingsteknikker og pasienter med hjerneskade. I hjernen har man funnet ut at hvert hukommelsessystem er knyttet opp mot ulike deler av hjernen. Dette gir støtte for antagelsen om at det er snakk om delvis separate systemer. Det er likevel sånn at et hjerneområde kan være involvert i et hukommelsessystem på ulike måter: enten det er snakk om innkoding, lagring av informasjon, kontroll av hukommelsesrelevante prosesser eller for gjenhenting av informasjon.

Prefrontal cortex er viktig når det gjelder de fleste prosesser som involverer oppmerksomhet, og dermed også for langtidshukommelse. Dorsolateral prefrontal cortex er viktig for deklarativ hukommelse. I semantisk hukommelse spiller anterior temporallapp en rolle.

For episodisk hukommelse er det foreslått at følgende systemer er involvert: hippokampus, mammillærformasjonene, fornix og anterior talamisk nukleus.

Når det gjelder læring av ferdigheter og prosedural hukommelse, er striatum og cerebellum viktige. I forskning på denne formen for hukommelse har Parkinsonpasienter spilt en viktig rolle.

Laterale og mediale områder av partietallappene kan se ut til å være involvert i episodisk hukommelse.

Det som er viktig å merke seg når det gjelder forskning på lokasjon av funksjoner i hjernen, er at det ofte blir å forenkle en kompleks virkelighet. Stort sett er mange flere områder involvert enn bare de som er nevnt her.

Langtidshukommelse i historisk lys

Den tyske psykologen Hermann Ebbinghaus (1850–1909) var en av de første til å studere hukommelsen empirisk. Han oppdaget blant annet en systematisk endring i glemming av lært informasjon og i effekten av å lære på nytt. Han oppdaget den såkalte glemmingskurven, uttrykt med følgende formel:

R=e^{-t/S}

hvor $R$ er gjenkallelse, $S$ er den relative styrken til minnet $t$ er tid.

En typisk grafisk fremstilling vil vise at det meste av glemmingen vil inntreffe de første timene og dagene etter innlæring. Etter denne perioden er det relativt lite informasjon som glemmes.

De siste årene har man også i større grad forsket på emosjonenes betydning for hukommelsen.

Forskningsmetoder

Man benytter ulike tilnærminger i hukommelsesforskningen. Innen eksperimentell forskning blir forsøkspersoner med normal hukommelse gitt ulike typer informasjon, og det blir gjort nøyaktige målinger av deres evner, som regel ved hjelp av datamaskiner. Moderne visualiseringsteknologi som positronemisjonstomografi og fMRI blir også i stor grad benyttet til å undersøke det biologiske grunnlaget for hukommelse i hjernen. Også kasusstudier hvor en utfører omfattende undersøkelser av folk med enten eksepsjonelt god hukommelse eller folk med svekket hukommelse (f.eks. amnesipasienter) har gitt viktige innsikter. Tilfellet HM som utviklet nærmest total anterograd amnesi etter bilateral fjerning av mediale tinninglapper i et forsøk på å behandle hans intraktable epilepsi, er et av de mest kjente enkeltkasus i nevropsykologiens historie.

Problemstillinger og utfordringer

Hukommelsesforskningen lider av at en del forskningsresultater er vanskelig repliserbare. Videre finnes det store uenigheter om hvordan ulike hukommelsesystemer skal inndeles. Det har også vært utfordringer med tanke på å forene forskningen fra kognitiv og biologisk psykologi.

Anvendt forskning

Individuelle variasjoner i hukommelsesevnen synes å være medfødt og genetisk bestemt, og det er lite trolig at man kan endre på dette. Riktignok er det utviklet ulike memoriseringsstrategier som mennesker i læringssituasjoner med fordel kan benytte seg av.

Innen rettsspsykologien benyttes kunnskap om hukommelsen i forbindelse med gyldighetsvurdering av vitneutsagn, av erindringer i forbindelse overgrep e.l. som fant sted langt tilbake i tid og av hukommelsestap.

Forskning viser at hukommelsen blir påvirket av emosjoner og sinnsstemninger. For eksempel har deprimerte mennesker en tendens til å huske negative minner om seg selv fremfor positive. De kommer i en «ond sirkel» hvor depresjon fører til overrepresentasjon av negative minner som igjen fører til økt depresjon. Innen klinisk psykologi blir dermed en del av den psykoterapeutiske behandlingen å hjelpe pasienten til å bryte et slikt tankemønster.

Hukommelsestester blir benyttet til å kartlegge barn med læringsvansker og innen klinisk nevropsykologi til undersøkelse og behandling av hjerneskader. Visse former for hukommelsestester inngår også som en del av intelligenstester.

Litteratur

Alan Baddeley (1997). Human memory.
Pål Johan Karlsen (2008). Hva er hukommelse. Oslo: Universitetsforlaget.
Pål Johan Karlsen (2004). Slik får du bedre hukommelse. Oslo: Aschehoug.
Svein Magnussen (2004). Vitnepsykologi.
Daniel Schacter & Larry Squire (2003). Neuropsychology of memory.
Eysenck og Keane (2010). Cognitive Psychology.
Jamie Ward (2010). The Student's Guide to Cognitive Neuroscience.
Joshua Foer (2011). "Moonwalking With Einstein: The Art and Science of Remembering everyrhing"

Se også