Hopp til innhold

Hua Guofeng

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hua Guofeng
Født苏铸, 蘇鑄
16. feb. 1921[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jiaocheng
Død20. aug. 2008[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
Beijing
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
PartiKinas kommunistparti
NasjonalitetKina
Folkerepublikken Kinas øverste leder
9. september 1976 – 22. desember 1978
ForgjengerMao Zedong
EtterfølgerDeng Xiaoping
Formann for Kinas kommunistpartis sentralkomité
7. oktober 1976 – 28. juni 1981
ForgjengerMao Zedong
EtterfølgerHu Yaobang
Formann for Den sentrale militærkommisjon
7. oktober 1976 – 28. juni 1981
ForgjengerMao Zedong
EtterfølgerDeng Xiaoping
Folkerepublikken Kinas statsminister
4. februar 1976 – 10. september 1980
ForgjengerZhou Enlai
EtterfølgerZhao Ziyang
Viseformann for Det kinesiske kommunistpartiet
6. april – 6. oktober 1976
ForgjengerZhou Enlai
EtterfølgerYe Jianying
28. juni 1981 – 12. september 1982
ForgjengerZhao Ziyang
Signatur
Hua Guofengs signatur
Hua Guofeng på Commons

Hua Guofeng (kinesisk: 华国锋, pinyin: Huá Guófēng, opprinnelig navn Su Zhu 蘇鑄 og Liu Zhengrong 刘苏铸 (født 16. februar 1921 i fylket Jiaocheng i Lüliang i Shanxi i Kina, død 20. august 2008) var Mao Zedongs utvalgte etterfølger som leder for Det kinesiske kommunistparti og Folkerepublikken Kina.

Han var ved makten i en relativt kort, men viktig periode, fra Maos død i september 1976 til desember 1978, da han ble utmanøvrert og tilsidesatt av Deng Xiaoping.

Han huskes særlig for å ha arrestert den såkalte «firerbanden» og for å ha fått slutt på kulturrevolusjonen. Han er også husket for å ha forsøkt å få gjeninnsatt den tradisjonelle kommunistiske lederstil og planøkonomi fra Folkerepublikkens tidligere tider, blant annet gjennom sitt politiske slagord om «de to enhver» fra 1977: «Enhver politikk som har sitt utspring fra formann Mao, må vi fortsette med å støtte», og «Enhver anvisning gitt oss fra formann Mao, må vi fortsatt la være grunnlag for vårt virke».

Tidlig revolusjonær

[rediger | rediger kilde]

Han sluttet seg til Det kinesiske kommunistparti i 1938 for å ta del i kampen mot den japanske invasjonsmakt, etter å ha sluttet seg til «den lange marsjen» i 1936.[5] Likesom mange andre kommunister den gang tok han seg et revolusjonært navn; Hua Guofeng er en forkortelse av «Zhonghua kangri jiuguo xianfengdui» (中華抗日救國先鋒隊, Kinesisk, står imot Japan, nasjonsbergende, kjemper i fremste ledd). Etter 12 års tjeneste i åttende rutearme under general Zhu Des kommando[5] ble han en av partiets propagandasjefer i 1947.

Hua fulgte med Folkets frigjøringshær til Hunan i 1949, og ble igjen der som lokal embedsmann til 1971. I 1952 ble han sekretær for det spesielle distrikt Xiangtan, som blant annet omfattet Mao Zedongs hjemby Shaoshan. Det var Hua som bygde minnehallen der til Maos ære. Da Mao besøkte stedet i 1959 gjorde det et fordelaktig inntrykk på ham.[6]

Hua deltok i 1959 i Lushan-konferansen som medlem av partidelegasjonen fra provinsen Hunan, og skrev to rapporter som forsvarte folkekommunene og «det store spranget fremad». Kort etter ble han forfremmet til provinsens partisekretær.[7] Han ble fullt medlem av den niende sentralkomité i 1969.

Hua ble kalt til Beijing for å lede Zhou Enlais Statsrådsstabskontor i 1971, men forble i stillingen bare i måneder. Så dro han tilbake til sin tidligere post i Hunan.[8] Senere samme år ble han som yngstemann med i den syvpersoners komité som skulle etterforske Lin Biao-affæren.

Hua ble gjenvalgt til den 10. partikomité i 1973 og opphøyet til medlem av Politbyrået. Han ble minister for offentlig sikkerhet i 1975, og ble også valgt til å gi en tale om modernisering av landbruket i oktober samme år, en tale som var i pakt med Zhou Enlais synspunkter.[9]

Arvtager etter Zhou Enlai og Mao Zedong 1976

[rediger | rediger kilde]

Etter Zhou Enlais død 8. januar 1976, etterfulgte Hua ham som statsminister. Bakgrunnen var at Deng Xiaopings moderate allianse ennå ikke hadde vokst seg sterk nok til å kunne sette seg opp imot både den innsyknede Mao Zedong og hans kulturrevolusjonære allierte, kretsen rundt «firerbanden» (Jiang Qing, Zhang Chunqiao, Wang Hongwen og Yao Wenyuan). Etter å ha fremført lovtalen over den avdøde statsminister, forlot Deng Beijing sammen med flere av siner allierte og tok tilflukt i det relativt sett tryggere Guangzhou.[10]

Som kompromisskandidat ble Hua Guofeng utnevnt til ny statsminister den 8. februar. Samtidig begynte en ny kampanje mot Deng i den venstreradikale presse.

Den folkelige popularitet som avdøde statsminister Zhou nøt, var meget større enn kommunistledelsen var klar over, og førte til konfrontasjon mellom kommunistradikalernes milits og deler av Beijings befolkning da de ville ære Zhous minne i forbindelse med den tradisjonelle Qingmingfestivalen tidlig i april. Under det som er blitt kalt Tiananmenhendelsen i 1976 protesterte tusener mot militsens fjerning av kranser til Zhous ære, som var lagt ned foran Monumentet til Folkets Helter. Kjøretøyer ble stukket i brann, kontorer rasert og mange ble skadet etter drept..[11] I etterkant ble Deng Xiaoping beskyldt for å ha anstiftet protestene og fratatt alle sine parti- og regjeringsstillinger. Rett etter ble Hua elevert til første viseformann for kommunistpartiet og til fungerende statsminister.

Da Mao døde et drøyt halvt år etter ble han dessuten formann for kommunistpartiet, til Jiang Qings og resten av «firerbandens» overraskelse og ergrelse.

Han bragte kulturrevolusjonen til avslutning og fikk fjernet «firerbanden» fra makten.

Ved makten

[rediger | rediger kilde]

Under sin relativt korte periode som nasjonal leder arresterte han på den ene side radikalerne og fikk avsluttet kulturrevolusjonen, men på den annen side forfektet han at man skulle gå tilbake til den form for sovjetiskinspirert statsstyre og sentralplanlegging som hadde preget landet frem til «det store spranget fremad». Dette var en modell som møtte sterk motbør, ikke minst fra Deng Xiaoping som nå var tilbake i Beijing og var blitt rehabilitert.

Deng Xiaoping gikk inn for en overgang til markedsøkonomi. Uenigheten ble avgjort i Dengs favør i 1978.

Hua hadde også forordnet at hans bilde skulle pryde alle klasserom, ved siden av portrettet av Mao. Det samme skulle gjelde på alle større partimøter. Hua foretok også endringer i nasjonalsangen slik at Maos navn ble nevnt, og slik at den kommunistiske propaganda kom tydeligere frem. Dette var endringer som ble reversert etter hans tid.

Det var i 1977 at Hua formulerte slagordet «de to enhver»: «Enhver politikk som har sitt utspring fra formann Mao, må vi fortsette med å støtte», og «enhver anvisning gitt oss fra formann Mao, må vi fortsatt la være grunnlag for vårt virke». Det er imidlertid diskutabelt hvor sterkt Hua Guofeng selv trodde på sitt slagord – det kan godt være at han bare formulerte det for ar man i en kritisk overgangsfase skulle tilfredsstille Maos beundere og forsikre dem om at han ikke var noen ny Khrusjtsjov (som hadde sveket stalinismen).

Utmanøvrert fra makten

[rediger | rediger kilde]

Ettersom han ville fortsette den maoistiske linje ble han selv utmanøvrert noen år etter av Deng Xiaoping, og tvunget til tidlig pensjon. I noen år var han president for Partiskolen for det kinesiske kommunistpartis sentralkomite.

Hans politiske slagord om «de to enhver» gikk raskt i glemmeboken.

Deng hadde benyttet seg av at Hua hadde formulert «de to enhver»-slagordet, noe som han mente burde få folk til å innse hvor uegnet Hua var som leder. Han benyttet seg også av Beijingvåren for å diskreditere Hua og vinne støtte fra reformvenner i kommunistpartiet. Men etter at han kom til makt, slo han raskt med på pro-demokrati-bevegelsens tenkere. Han fremstilte med andre ord seg selv som politisk liberal i den hensikt å komme til makt slik at han kunne virkeliggjøre det han virkelig var interessert i – økonomiske reformer. Deng spilte på frykten om at Hua ville gjenoppta den politiske radikalisme og personkult som hadde vært kulturrevolusjonens kjennemerke, mens det meste Hua antagelig ville ha gjort ville ha vært å holde seg til Maos økonomiske politikk.

Noen få år etter ble Hua tvunget ut også av embedet som leder av kommunistpartiet i 1981. Det ble blant annet begrunnet blant med at han hadde fortsatt å gå inn for ultraradikale ideer fra kulturrevolusjonens tid.

Hua fortsatte i det kinesiske kommunistpartis sentralkomite helt frem til 2002.

Han ble gravlagt på heltenes gravfelt Babaoshan i Beijing.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014501, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 47165491, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w69f2vhx, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Palmowski, Jan: «Hua Guofeng» i A Dictionary of Contemporary World History. Oxford University Press, 2004.
  6. ^ Wang, James C.F., Contemporary Chinese Politics: An Introduction Prentice-Hall, New Jersey:1980, s. 36.
  7. ^ Wang, James C.F., Contemporary Chinese Politics: An Introduction Prentice-Hall, New Jersey:1980, s. 36.
  8. ^ Wang, James C.F., Contemporary Chinese Politics: An Introduction Prentice-Hall, New Jersey:1980, s. 36
  9. ^ Wang, James C.F., Contemporary Chinese Politics: An Introduction Prentice-Hall, New Jersey:1980, s. 37
  10. ^ Hollingworth, Clare, Mao and the Men Against Him, Jonathan Cape, London: 1985, s. 291ff
  11. ^ Hollingworth, Clare, Mao and the Men Against Him, Jonathan Cape, London: 1985, s. 297-98

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Formann for Statsrådet
1976–1980 		Etterfølger
Forgjenger  Formann for Det kinesiske kommunistparti
1976–1981 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hua_Guofeng&oldid=24080702»