Hoyvík
Hoyvík | |||
---|---|---|---|
Land | Danmark | ||
Autonomt område | Færøyene | ||
Landsdel | Streymoy | ||
Kommune | Tórshavn | ||
Tidssone | WET (UTC+0) | ||
Befolkning | 4 367[1] (2021) | ||
Hoyvík 62°01′32″N 6°45′32″V | |||
Hoyvík (IPA: [ˈhɔivʊɪk], dansk: Højvig) er en bygd på Færøyene. Den ligger på Streymoy, danner en sammenhengende bebyggelse med Tórshavn, og regnes gjerne som en del av hovedstaden.
Administrativt ble Hoyvík en del av Tórshavns landdistrikt[2] i Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872. Etter flere kommunedelinger ble Hoyvík en del av Tórshavnar uttanbíggja kommuna i 1930. Ved en grensejustering i 1978 ble Hoyvík og Hvítanes innlemmet i Tórshavnar kommuna, så resten av kommunen ble Argja kommuna. I 1997 ble også Argja kommuna innlemmet i Tórshavn.[3]
Kirkelig har Hoyvík siden 2014 vært sete for et eget prestegjeld i Fólkakirkjan, Suðurstreymoyar norðara prestagjald. Hoyvíkar kirkja, innviet i 2007, er sognekirke for Hoyvík og Hvítanes, mens Kaldbaks kirkja er den andre sognekirken i prestegjeldet.[4][5]
Stedsnavnet Hoyvík viser til høy, muligens i betydningen seter.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ http://statbank.hagstova.fo/pxweb/en/H2/H2__IB/.
- ^ Weitemeyer, Harald (red.) (1904). «Thorshavns Landdistrikt». Kongeriget Danmark (på dansk). 5 (3 utg.). København: G.E.C. Gads Boghandel. s. 857.
- ^ Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (på færøysk). bd. 1, d. 2. Tórshavn: Føroya landsstýri. 1998. s. 263. ISBN 99918-3-044-8. Arkivert (PDF) fra originalen 6. oktober 2014.
- ^ Brend, Snorri (9. januar 2014). «Fólkakirkjan: Nýtt prestagjald er á veg» (på færøysk). portal.fo. Arkivert fra originalen 26. mars 2017. Besøkt 25. mars 2017.
- ^ Jógvansdóttir, Sára og Jákupsson, Rúni (19. april 2014). «Hoyvíkar kirkjusókn nýtt prestagjald» (på færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 11. august 2017.
- ^ Matras, Christian (1939). «Færöerne». I Olsen, Magnus. Nordisk kultur: samlingsverk (på dansk). V. Oslo: Aschehoug. s. 58.