Honey Pie
| «Honey Pie» | |||
|---|---|---|---|
| Album | The Beatles | ||
| Artist, band | The Beatles | ||
| Utgitt | 22. november 1968 | ||
| Innspilt | Abbey Road Studios 1. oktober 1968 | ||
| Sjanger | varieté, jazz | ||
| Lengde | 2:41 | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Plateselskap | Apple Records | ||
| Komponist(er) | Lennon/McCartney | ||
| Låtskriver(e) | Lennon/McCartney | ||
| Produsent(er) | George Martin | ||
«Honey Pie» er en sang av The Beatles fra deres dobbel-album The Beatles (White Album) fra 1968. Den var skrevet av Paul McCartney, men på vanlig vis kreditert Lennon/McCartney. Produsent var George Martin.
Til tross for likheten i tittelen har sangen ingenting med en annen Beatles-sang å gjøre: «Wild Honey Pie».
Sangen er en direkte hyllest til britisk music-hall stil, slik rockegruppen Slade gjør tilsvarende med sin sang «Find Yourself A Rainbow», og teksten handler om en berømt skuespillerinne, kjent som den hyperkarismatiske Honey Pie, og hennes elsker som ønsker at hun skal komme tilbake til ham i England. Premissene om at en beskjeden kjæreste ber for at hans kjæreste skal komme tilbake, er ikke ulikt typiske sangtekster fra fortidens populærsanger fra musikkhallene. For å skape illusjonen av gammel, nostalgisk sang er det lagt på skrapinger fra en 78-plate til åpningen.
McCartney skrev sangen til sin framtidige kone, Linda Eastman, som representerer Honey Pie-skikkelsen. McCartney spurte egentlig om Eastman, som hadde suksess i USA som fotograf, om å Sail across the Atlantic / To be where you belong og komme til ham i England.
Charles Manson hadde en annen tolkning, feilslått som hans øvrige, at teksten betydde at The Beatles ville at han skulle komme til England slik at en rasekrig kunne begynne. Se også «Piggies».
I 1977 lagde John Pizzarelli sin versjon av sangen for albumet Our Love is Here to Stay. Denne coverversjonen hadde en arrangement for storband ved Don Sebesky som tydelig demonstrerer sangens røtter til music-hall-tradisjonen.
Den kanskje merkeligste versjonen ble fremført av Dom DeLuise i spillefilmen Sextette fra 1978, som inkluderte komisk steppdansing på et piano.
Barbra Streisand spilte inn låten for albumet What About Today? (1969).
Musikere og instrumenter
[rediger | rediger kilde]- Paul McCartney – piano, solovokalist
- John Lennon – sologitar, rytmegitar
- George Harrison – seksstrengers bassgitar
- Ringo Starr – trommer
- George Martin – klarinettarrangement
- Harry Klein – klarinett
| «Honningblomst» | |||
|---|---|---|---|
| Album | 1001 fnatt | ||
| Artist, band |  Øystein Sunde | ||
| Utgitt | September 1970 | ||
| Innspilt | Arne Bendiksen Lydstudio april, juni, august 1970[1] | ||
| Sjanger | Lystig Swing, Humor | ||
| Lengde | 1:32 | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Plateselskap | Norsk Phonogram CBS senere Norsk Phonogram Philips og Spinner Records[2] | ||
| Komponist(er) | Lennon/McCartney | ||
| Låtskriver(e) | Lennon/McCartney/ n.t. Øystein Sunde | ||
| Produsent(er) | Mikkel Aas | ||
«Honningblomst» med Øystein Sunde
[rediger | rediger kilde]Øystein Sunde ga ut en norsk coverversjon med tittelen «Honningblomst» i september 1970 på debutalbumet 1001 fnatt (CBS S-64183).[2][3] Sundes skrev selv den norske teksten som har omtrent samme tema som originalen; den hander om hvordan man har det følelsesmessig når man er veldig forelsket.[4] Noter og tekst ble publisert i bøkene Viser uten slips (1972)[4] og Kjekt å ha–1 (1990).[5]
På denne innspillingen deltok:[1]
- Øystein Sunde: vokal, akustisk gitar
- Wiggo Elisenberg: saksofon, klarinett
- Carl Morten Iversen: bass
- Espen Rud: trommer
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b 1001 fnatt – informasjon på omslaget
- ^ a b Sunde, Øystein (1997) Du må'kke komme her og komme her. Ex Libris Forlag AS; Oslo. ISBN 82-7384-621-0 s. 126/133
- ^ Spinner Records – Medium: 1001 fnatt – Øystein Sunde (september 1970)
- ^ a b Sunde, Øystein (1972) Viser uten slips. Gyldendal Norsk Forlag; Oslo. ISBN 82-05-05301-4 s. 5 – 7
- ^ Sunde, Øystein (1990). Kjekt å ha–1. Ex Libris Forlag AS: Oslo. ISBN 82-7384-274-6 s. 32/33