Hesje
En hesje er et stativ for tørking av høy, brukt først og fremst i Norge og nordlige deler av Sverige.[1] Marktørking eller høysåter er vanlig der hvor klimaet er tørrere og varmere. Flere steder på Vestlandet brukes navnet hes. Hesja har loddrette hesjestaurer med hesjestreng (ståltråd) eller vannrette stenger imellom. «Å hesje» betyr å legge gras på hesja. Etter at graset er tørt kalles det høy.
Hesje med streng settes opp ved at en lager en rett linje med hull i bakken ved hjelp av spett, og så setter staur i hullene. For å få en rett linje kan en enten følge streng langs bakken, eller sikte slik at staur som er satt opp står overrett. Avstanden mellom hullene bør være rundt 1,8 meter, avstanden mellom staurene kalles et «golv», hæsgolv.[1] En legger så første tråd på hesja og fyller den før en legger på neste tråd,[2] alternativt settes hele hæsen opp med alle strengene før en starter å hesje.Ifølge en lærebok om bondeyrket fra 1943 bruker en 4 eller 5 slike tråder[1], 6 og av og til 7 tråder er imidlertid også vanlig mange steder. Tråden festes til stauren enten ved omkast eller surres fast med snører, hæsband, og egen knyteteknikk, for permanente hæser kan det benyttes spiker/krampe.
Det kreves en spesiell teknikk for å få graset til å ligge slik at hvert lag får nok luft til å tørke. Det er forskjellige tradisjoner for hvordan man hesjer, noen bruker hendene og rive, andre bruker høygaffel. Det er viktig å «riste opp» graset godt før det legges inn i hæsa. Alt etter jordbunn og nedbørsmengde, må hesja støttes opp med skråstilte staur, «skårer», som blir surret fast til de loddrette eller derskom skåra er tiltenkt med «klyft» står den uten surring. Hæsa må også forankres i begge ender til tunge steiner, trær eller godt nedslåtte påler, «hæskogg».
Under hesjinga bruker man gjerne traktor med høyvender eller silosvans for å samle gresset langs hesjene. Tidligere brukte man hest og sleperive.[3]
Høy som blir hesjet bør ikke tas i hus før det har hengt i hesja minst 8 dager,[4] ofte tar det mye lenger tid før det er tørt. Når høyet er tørt rives det ut av hesja og kjøres inn på låve eller annet egnet lagringssted. Tidligere ble høyet tatt inn med hest og høyvogn, nå brukes helst traktor med høysvans.
I lange godværsperioder kunne det hende at graset bare ble spredt for å tørke på bakken. Før det ble hentet inn, var det vanlig å såte det. Graset ble spredt slik at stråene ble liggende hulter til bulter, og så lagt i en haug. Toppen ble gjerne jevnet ut slik at eventuelle byger ikke skulle trenge for langt ned. Høysåta var stor nok til å utgjøre ei bør med børetau for en voksen mann, og sørget for at regn ikke skjemte alt høyet.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Taksdal (1943) s. 56
- ^ Taksdal (1943) s.57
- ^ Hasle, Ingvild (11. juli 2012). «Hesjing av høy på Folkenborg museum». Ostfoldmuseene.no. Arkivert fra originalen 26. august 2012. Besøkt 7. juli 2013.
- ^ Taksdal (1943) s. 58
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Taksdal, Sven (1943). Bondeyrket. J.W.Cappelens forlag. s. 156–159.
