Hertugdømmet Benevento
| Ducato di Benevento Hertugdømmet Benevento | ||||
| ||||
|---|---|---|---|---|
 | ||||
| Hovedstad | Benevento | |||
| Styreform | Hertugdømme | |||
| Historisk periode | Romerrikets fall | |||
| - Opprettet | 571 | |||
| - Returnert til paven | 1081 | |||
.svg){kind=small}
Hertugdømmet Benevento, og senere Fyrstedømmet Benevento var det sørligste langobardiske hertugdømmet i Italia. Det var basert rundt byen Benevento, sentralt beliggende i Sør-Italia. Hertugdømmet var i praksis selvstyrt og bare i regjeringstiden til Grimoald I av Benevento og kongene fra Liutprand var hertugdømmet nært knyttet til langobardernes kongedømme. Etter kongedømmets fall var området værende en reststat og var de facto selvstendig de neste trehundre årene, selv om det var delt etter 849.[1]
En er ikke sikker på hvordan og når hertugdømmet oppstod, men enkelte historikere mener det skjedde i 571.[hvem?] Uansett var Zotto den første hertugen, som ledet en langobardisk styrke på fart nedover langs Campania-kysten. Etterfølgerne til Zotto, som Arechis, tok flere områder fra Østromerriket, blant annet Capua og Crotone, før de plyndret Amalfi.[når?] Napoli klarte de derimot ikke å innta. Etter hans regjeringstid[hvem?] hadde bare Østromerriket Napoli, Amalfi, Gaeta, Sorrento og enden av Calabria, i tillegg til kystbyene i Puglia igjen i Italia. I 680 ble det fred mellom hertugdømmet og Østromerriket.[1]
Da Karl den store erobret langobardernes kongerike i 773 ble hertug Arechi II opphøyet til fyrste under det nye Frankerriket som kompensasjon for at noen av områdene hans var tilbakelevert Kirkestaten.
I 1022 erobret Henrik II både Capua og Benevento, men reiste tilbake etter at han ikke klarte å ta Trioa. Normannerne kom til Sør-Italia i løpet av denne perioden og Robert Guiscard erobret Benevento i 1053 etter keiser Henrik III hadde gitt sin tillatelse, og overrakte fyrstedømmet til paven og Kirkestaten.[1]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]