Hopp til innhold

Hersch Lauterpacht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hersch Lauterpacht
Født16. aug. 1897[1][2]Rediger på Wikidata
Żółkiew i Kongedømmet Galicia og Lodomeria i Østerrike-Ungarn[3][4]
Død8. mai 1960[1][2]Rediger på Wikidata (62 år)
London
BeskjeftigelseDommer, advokat Rediger på Wikidata
Embete
  • Dommer ved Den internasjonale domstolen (1955–1960)
  • professor Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Lviv
Universitetet i Wien
Doktorgrads-
veileder		Arnold McNair[5]
BarnElihu Lauterpacht[6]
NasjonalitetStorbritannia
Østerrike-Ungarn
Medlem avFolkerettsinstituttet
Gray's Inn
British Academy
Folkerettsinstituttet (1947–)
UtmerkelserÆresdoktor ved Universitetet i Aberdeen
Æresdoktor ved Universitetet i Genève
Æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem

Hersch Lauterpacht (1897–1960) var en britisk jurist som var professor i folkerett ved University of Cambridge og dommer ved Den internasjonale domstolen (FNs høyeste domstol) i Haag i Nederland. Lauterpacht ble i sin tid ansett som verdens fremste ekspert på folkerett, og han hadde stor innflytelse på internasjonal strafferett og menneskeretter.

Lauterpacht medvirket på aktoratets side under Nürnbergprosessen (1945–1946) og bidro der til at begrepet crimes against humanity (forbrytelser mot menneskeheten) ble tatt i bruk. Han mistet nesten alle slektninger under holocaust. Lauterpacht omtalte ikke holocaust i sine faglige arbeider og unngikk offentlig debatt om temaet.

I likhet med den samtidige Raphael Lemkin hadde Lauterpacht studert i Lemberg (dagens Lviv) og Lemkins begrep folkemord fikk etterhvert stor innflytelse; Lauterpacht var motstander av dette begrepet. Han mente at folkeretten innebar et individuelt straffeansvar for krigsforbrytelser noe som ble formulert i Nürnbergprinsippene. Lauterpacht argumenterte for at enkeltmennesket, ikke bare statene, burde omfattes av folkeretten, og mente at menneskeretter var kjernen i folkeretten.

Han var som ung engasjert i sionismen. Som voksen var han politisk og faglig opptatt av menneskeretter, og var en idealistisk talsperson for menneskerettene. Han var overbevist om at nasjonal suverenitet måtte begrenses og at verden måtte organiseres fredelig basert på folkeretten.

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Han ble født 16. august 1897 i Zjovkva (Żółkiew), en landsby noen få kilometer fra Lemberg (Lviv) i det østlige Galicja i Kongedømmet Galicia og Lodomeria. Dette var da en del av Østerrike-Ungarn.[7][3][8] Under første verdenskrig var det harde kamper i området og deretter var det kamper mellom etnisk polske og etnisk ukrainske grupper.[9]

Etter første verdenskrig ble det ukrainisk/rutensk-dominerte østlige Galicja en del av den nye staten Polen etter at grensen ble trukket lenger øst enn Curzonlinjen. Byen fikk da det offisielle polske navnet Lwów. Under andre verdenskrig ble området erobret først av Sovjetunionen, deretter av det nazistiske Tyskland og ble på ny erobret av Sovjetunion som innlemmet området i Ukraina. Godt over 90 % av områdets 570 000 jøder ble drept under holocaust.[10][11][12]

Lauterpacht studerte ved Universitetet i Lemberg (Lviv) som ved siden av Wien og Praha var et av de sentrale lærestedene for rettsvitenskap i det østerrikske imperiet. Raphael Lemkin (tre år yngre enn Lauterpacht) studerte også i Lemberg og begge hadde professor Julius Makarewicz som lærer.[13][10] Bildet viser universitetets hovedbygg, som frem til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918, var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.

Lauterpacht kom fra en familie i middelklassen. Foreldrene Aron Lauterpacht og Deborah Turkenkopf var fromme, ortodokse jøder og tilhengere av sionismen. Som voksen gikk Hersch i synagogen stort sett bare til høytidene og feiret pesach hjemme. Han viste ikke frem sin jødiske bakgrunn offentlig. Hans fornavn ble til dels skrevet Hersz, senere Hersch og blant venner og familie var han kjent som «Zvi» (den hebraiske varianten av navnet). De første årene av livet brukte han morens etternavn Turkenkopf. Familien snakket jiddisch hjemme og han lærte hebraisk som gutt. De flyttet til Lemberg da han var 13 år gammel for å gi gutten tilgang til bedre utdanning. I Lemberg var han involvert i en sionistisk ungdomsorganisasjon. I Storbritannia var han ikke innenrikspolitisk aktiv.[14][15][7][16][17][18]

I studietiden i Wien ble han kjent med musikkstudenten Rachel Steinberg fra Palestinamandatet og paret giftet seg i 1923. Deres sønn Elihu (eller Eli) Lauterpacht (1928-2017) ble folkerettsekspert som faren.[19][10][20] Hersch Lauterpacht døde 8. mai 1960 i London og ble gravlagt i Cambridge etter jødisk skikk.[21]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Foreldrene og (med ett unntak) alle gjenværende slektninger i Galicja ble drept under holocaust trolig i «den stor aksjonen» i Lemberg i august 1942. Hans foreldre og søsken med familier ble drept. Galicja ble administrert som del av Generalguvernementet under nazisten Hans Franks ledelse og Frank var selv i Lemberg noen dager før deportasjonene til utryddelsesleiren Bełżec begynte. I en tale i sentrum av byen den 1. august uttalte Frank at Galicja var «den jødiske verdens urkilde.»[10][22][9][7][23]

Niesen Inka (12 år gammel i 1942) var den eneste slektningen som overlevde. Inka gjemte seg på et loft og hos naboer før hun søkte tilflukt i et katolsk kloster til krigen var over. I 1946 fikk Inka kjennskap til at onkelen var involvert i Nürnbergprosessen og hun fikk da en bekjent til å stå utenfor rettsbygningen og si «Hersch Lauterpacht» til alle som kom og gikk. Etter tre uker var det mann som reagerte og Inka fikk kontakt med onkelen som tok henne til seg. I juni 1946 fikk Lauterpacht via Inka vite at alle andre var døde.[10] Han omtalte ikke holocaust i sine faglige arbeider.[24]

Virke

[rediger | rediger kilde]

Akademisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht studerte først ved det polskspråklige[24] Universitetet i Lemberg (det er uklart om han oppnådde en grad fordi universitetet ble stengt for jøder mot slutten av første verdenskrig). Lemberg hadde et gammelt universitet og innenfor Østerrike-Ungarn var Wien, Praha og Lemberg de sentrale lærestedene for rettsvitenskap. Raphael Lemkin var tre år yngre og studerte ved universitetet i Lemberg noen år etter Lauterpacht.[16][7][13][24][22]

Lauterpacht studerte i Wien fra 1919 hvor han oppnådde doktorgrad og ble kjent med nye ideer om individuelle rettigheter. Juristen Hans Kelsen, datidens fremste rettsfilosof, var Lauterpachts lærer i Wien; Kelsen var jødisk og hadde familiebakgrunn fra Galicja. Da Lauterpacht kom til Wien i 1919 snakket han tysk flytende med tydelig aksent fra oppveksten i Galicja. De såkalte østjødene ble lite respektert i Wien. Lauterpacht snakket også polsk, ukrainsk og hebraisk og hadde noe kjennskap til fransk og italiensk. I 1919 fungerte han som tolk for kommisjonen som arbeidet med Curzonlinjen.[16][7][13][24][22]

Han kom til England i 1923 for å studere ved London School of Economics (LSE) og snakket da knapt engelsk som han bare hadde lest og ikke hørt uttalt. De første ukene som student i London tilbragte han hele dagen som tilhører i forelesninger om alle slags tema for å lære engelsk. Han oppnådde sin andre doktorgrad i juss i London i 1927, og underviste deretter blant annet ved LSE og ved University of London. I 1938 ble han innehaver av det prestisjetunge Whewell-professoratet i Cambridge.[25][26][27][15][14][17][24]

Fra 1935 var han redaktør for verket International Law, også kalt Oppenheim's International Law etter første redaktør L. F. L. Oppenheim, en tyskfødt professor ved University of Cambridge. Dette er et sentralt referanseverk innenfor folkerett.[17]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
De tiltalte under Nürnberg-
prosessen. Hermann Göring nærmest i fremste rad, Hans Frank midt i fremste rad med mørke briller. Frank styrte sammen med Friedrich-Wilhelm Krüger generalguvernementet der Lauterpachts familie ble drept sammen med flere hundre tusen andre jøder i det østlige Galicja. Lauterpacht fikk kjennskap til familiens skjebne mot slutten av prosessen.

Utdypende artikkel: Andre verdenskrig

I 1940–1941 var Lauterpacht i USA som gjesteprofessor, og ble da kontaktet av USAs justisminister Robert H. Jackson. Landet var fortsatt nøytralt i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia ,uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht, noe som bidro til en tale Jackson holdt på møte i Havana om saken.[17]

Forberedelse til rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht begynte sommeren 1942 å arbeide som juridisk rådgiver for de britiske og amerikanske allierte. Ved slutten av krigen var det klart for rettsoppgjør i Nürnberg, hvor Jackson ble leder for aktoratet. Lauterpacht ble engasjert av britiske myndigheter til å delta i aktoratets arbeid: I 1944 ble han tilsluttet den britiske War Crimes Executive og forberedelsen til rettsoppgjøret. Han forsøkte uten resultat å få United Nations War Crimes Commission til å etablere en egen avdeling for å etterforske antijødiske forbrytelser.[10][24]

I British Year Book of International Law (1944) argumenterte han for individuelt straffeansvar i forbindelse med krigen. Argumentasjonen ble innarbeidet i Nürnbergdommen som grunnlag for å dømme individer. Han drøftet grundig jurisdiksjonen til en tenkt internasjonal domstol for krigsforbrytelser og «ordre ovenfra» som ventelig ville bli brukt som forsvar. Lauterpacht argumenterte for at krigsforbrytelser etter folkeretten bør straffes og at straffesak mot individer kan føres av motpart i krigen; han mente at jurisdiksjonen til en slik domstol ikke er begrenset til forbrytelser mot egne soldater eller egne sivile eller forbrytelser begått på eget territorium. På dette tidspunktet var det ikke klart hvordan Nürnbergprosessen ville arte seg.[17]

Han medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen blant annet i form av Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som var det juridiske grunnlaget for prosessen. Robert H. Jackson reiste i juni 1945 til London for å arbeide med charteret i regi av London-konferansen og Lauterpacht ble informert om drøftingene i London. Jackson besøkte Lauterpacht i Cambridge for å be om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten (betegnelsen hadde blitt brukt sporadisk bruk blant annet etter folkemordet på armenerne). Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson, det ble ikke ført noe referat fra samtalen med Lauterpacht om saken. Lauterpacht presenterte den sionistiske lederen Chaim Weizmann for Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.[10][28][26][25][27][14][15][17][23]

Det har lenge vært anerkjent at folkeretten pålegger enkeltpersoner så vel som stater plikter og ansvar. Forbrytelser mot folkeretten begås av personer, ikke av abstrakte enheter, og bare ved å straffe individer som begår slike forbrytelser kan bestemmelsen i folkeretten håndheves.[a]

Dom i Nürnbergprosessen[17]

Nürnbergprosessen

[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren Hartley Shawcross. Lauterpacht skrev også tale for den første britiske anklager David Maxwell Fyfe. Britiske og sovjetiske representanter ønsket å ha folkemord med i dommen, men Robert H. Jackson som holdt avslutningsinnlegget fra amerikanske side nevnte ikke «folkemord». Shawcross brukte mesteparten av den juridiske argumentasjonen i Lauterpachts utkast, men sløyfet omtalen av Hans Frank og tilføyde støtte til skyld i folkemord.[10]

Britisk støtte til å la folkemord inngå i Nürnberg var overraskende og Lauterpacht hadde ikke dette punktet med i utkastet han skrev for Hartely Shawcross som la frem britenes avslutningsinnlegg. Lauterpachts utkast understreket beskyttelse av enkeltmennesket mot barbari iverksatt av staten selv. I det håndskrevne utkastet viser Lauterpacht ingen respekt for Hans Franks innrømmelse og de andre tiltaltes påstand om at de ikke visste hva som foregikk. [10] Lauterpachts bidrag var på den formelle juridiske argumentasjonen og omtaler holocaust som drap på sivile og ikke-stridende. Shawcross' avslutningsinnlegg 26. juli 1946 var på 77 manussider.[17] I den etterfølgende Einsatzgruppenprosessen ble tiltale for forbrytelser mot menneskeheten og for folkemord koblet sammen.[29]

Lauterpacht var tilstede ved åpningen av Nürnbergprosessen høsten 1945 der aktor beskrev forbrytelser mot menneskeheten og folkemordshandlinger. Massedrapene i Galicja (med over 100 000 døde) i månedene etter Hans Franks besøk ble nevnt konkret. På dette tidspunktet visste ikke Lauterpacht at hans familie var blant ofrene.[30] Lautherpacht var til stede i rettssalen 1. oktober 1946 da dommen ble forkynt.[31]

Amerikanske myndigheter la fra 1944 opp til å betrakte selve krigføringen som den overordnete forbrytelsen. Alt relatert til krigen, inkludert holocaust, ble innpasset i denne modellen av krigen som en kriminell sammensvergelse.[32] Lauterpacht ønsket at overgrep begått av nazistene før andre verdenskrig skulle inkluderes, men de allierte presiserte i Nürnberg-charteret av 6. oktober 1945 at forbrytelser mot menneskeheten ble knyttet til aggressiv krigføring eller krigsforbrytelser.[33][34][35]

Etterspill og vurdering

[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht, Lemkin og Jacob Robinson var tre ledende østeuropeiske folkerettsjurister som var personlig berørt av holocaust og medvirket på ulike måter til Nürnbergprosessen. Robinson fungerte som rådgiver eller lobbyist overfor Jackson og Robinson mente at jødene som nazistenes viktigste offer burde være part i saken. Robinson mente at holocaust var en kollektiv forbrytelse (en konspirasjon) utført mot et kollektiv (en hel folkegruppe). Lemkin var oppbragt over at dommerne i Nürnberg ikke la folkemord til grunn i dommen. Lauterpacht var den klart mest anerkjente i samtiden og den som fikk mest juridisk gjennomslag i Nürnberg. Lemkin og Lauterpacht møttes trolig aldri til samtale. Lauterpacht anså rettssaken som en styrking av naturrett som grunnlag for folkerett, styrking av en internasjonal rettsorden og mulig avgrensing av staters suverenitet.[24][35][36]

FNs generalforsamling bekreftet ved resolusjon nummer 95 (desember 1946) at Nürnbergprinsippene er en del av folkeretten og ga dermed enkeltmennesket plass i folkeretten. Samtidig vedtok FN resolusjon 96 som gikk lenger enn Nürnbergdommen ved å slå fast at folkemord er en forbrytelse etter folkeretten.[37] Lauterpacht argumenterte for at Nürnbergprosessen ikke håndhevet lover med tilbakevirkende kraft og viste blant annet til Kellogg-Briand-pakten fra 1928 som forbød aggressiv krig. Da den amerikanske okkupasjonsmakten tidlig i 1950-årene begynte å løslate dømte nazister protesterte Lauterpacht til Jackson, og fremholdt at amnestiene undergravde lærdommen fra Nürnberg.[17]

Senere arbeid

[rediger | rediger kilde]
Fredspalasset i Haag er sete for Den internasjonale domstolen der Lauterpacht var dommer de siste fem årene han levde.

I 1945–1946 assisterte han statsadvokat Shawcross i saken mot den irsk-britiske fascistiske politikeren William Joyce.[38] På oppdrag fra War Office oppdaterte Lauterpacht etter krigen den militære regelboken blant annet med hensyn til ny rett for superior order. Den ble kjent som Lauterpacht-regelen, skapte debatt i Overhuset der den ble godtatt med knapt flertall.[17]

Våren 1948 arbeidet han med et utkast til uavhengighetserklæring for staten Israel. I utkastet forsøkte han å forene sin skepsis til suverenitet med støtte til et nasjonalt prosjekt. Det var ett av fem utkast lagt frem for den midlertidige israelske ledelsen; hans utkast ble avvist i dagene før Israel ble erklært 14. mai 1948. I februar-april 1948 var Lauterpacht i New York og det var trolig på den tiden han arbeidet med utkastet på bakgrunn av forespørsel fra den israelske diplomaten Abba Eban. Eban var gift med Rachel Lauterpachts niese Suzy. Eban hadde studert ved Cambridge og de to kjente hverandre.[39][40][38]

Etter andre verdenskrig begynte han å argumentere for internasjonale menneskeretter skriftlig og i taler. Hans bok An International Bill of the Rights of Man (1945) medvirket til bevegelsen som ledet frem til Menneskerettighetserklæringen i 1948 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950. Fokus på menneskeretter i hans senere arbeider kan ha bakgrunn i at familien ble drept i holocaust.[27][14][15][17] Hans forslag til plan for International Law Commission, utarbeidet i 1948 på oppdrag av FNs generalsekretær, ble for en stor del antatt og folkerettskommisjonen begynte sitt virke i 1949.[17] Lauterpacht var britisk medlem av folkerettskommisjonen 1951–1955.[41]

Lauterpacht ble i 1955 valgt av FNs generalforsamling og sikkerhetsrådet til dommer ved Den internasjonale domstolen (med funksjonstid til 1964). Han etterfulgte da Arnold McNair som hadde vært hans mentor tidlig i karrieren. Lauterpacht gikk da av som professor ved Cambridge. McNair argumenterte overfor den britiske regjeringen for at Lauterpacht burde nomineres til hans egen etterfølger. McNair ble deretter dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstol. [21][42][41]

Lionel Heald, Attorney General for England and Wales, mislikte nominasjonen og argumenterte med at Lauterpacht ikke var skikkelig britisk: «It is therefore surely desirable that our representative at The Hague both be and be seen to be thoroughly British, whereas Lauterpacht cannot help the fact that he does not qualify in this way either by birth, by name or by education.» (Det er klart ønskelig at vår representant i Haag både er og blir oppfattet som britisk, mens Lauterpacht kan ikke gjøre noe med det faktum at han på dette punktet ikke er kvalifisert verken ved fødsel, ved sitt navn eller ved sin utdanning.) Lauterpacht fungerte som dommer til han ble syk og døde.[21][42][41]

Faglige synspunkter

[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht var skeptisk til begrepet folkemord (engelsk: genocide) innført av advokaten Raphael Lemkin; Lauterpacht mente begrepet var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens. Han fryktet at fokus på grupper (folkegrupper) ville gå på bekostning av beskyttelse av individer. Lauterpacht fryktet at begrepet kunne forsterke stammeinstinkter og følelsene av «oss» og «dem».[43] Lauterpacht mente personene skulle betraktes som individer med rettigheter og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv.[44] Lauterpacht mente at ofrene skulle betraktes som individer og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv, mens Lemkins begrep om folkemord legger folkegruppen til grunn for vurdering og klassifisering av forbrytelsen.[45] Lauterpacht var kritisk til menneskerettighetserklæringen vedtatt av FN i 1948 fordi den var uforpliktende og det ikke fantes noe system for håndheving.[46]

Stat og suverenitet

[rediger | rediger kilde]

Når det fastslås at forbrytelser mot menneskeheten er straffbare, fastslås det samtidig at det finnes menneskerettigheter basert på en lov som er overordnet statens lov. Ved nærmere ettersyn betyr således vedtak av forbrytelser mot menneskeheten i folkeretten at grunnleggende rettigheter til individet anerkjennes i internasjonal lov. (To lay down that crimes against humanity are punishable is to assert the existence of rights of man grounded in a law superior to the law of the State. Thus, upon analysis, the enactment of crimes against humanity in an international instrument signifies the acknowledgment of fundamental rights of the individual recognized by international law.)

Lauterpacht, 1952[24]

I likhet med mange jurister av hans generasjon var Lauterpacht skeptisk til suverenitet og ideen om at bare stater skulle være tema i folkeretten; fra 1920-årene av ga han uttrykk for at det ikke var noe i veien for at individer og andre juridiske personer kan være folkerettslige aktører på linje med stater.[17] Lauterpachts grunnsyn var liberal humanisme og han var særlig inspirert av Immanuel Kant og Hugo Grotius.[47][38] Lauterpacht bygget på naturrett i tradisjonen etter Grotius og avviste i tråd med Hans Kelsen rettspositivismen; han avviste i tråd med dette staters fulle handlefrihet.[48]

I 1948 fremholdt Lauterpacht at en stat i utgangspunktet, på grunnlag av suverenitet og overherredømme, kan behandle egne borgere som staten ønsker. Lauterpacht argumenterte samtidig med at statens suverenitet er begrenset slik at stater ikke kan forfølge og behandle egne borgere ondskapsfullt i strid med borgernes grunnleggende menneskeretter. Dersom statens opptreden på denne måten er sjokkerende er en humanitær intervensjon lovlig, skrev han. Det prinsippet som Lauterpacht argumenterte for er senere kjent som beskyttelsesdoktrinen, eller responsibility to protect, av FNs sikkerhetsråd første gang anvendt i 2011 i forbindelse med borgerkrigen i Libya.[49]

Lauterpacht mente at krig inntrer når en part (en stat) svarer på væpnet maktbruk med maktbruk[50] og at krigens folkerett bygger på tre prinsipper:[50]

  1. De krigførende kan anvende makt av slik grad og type som trengs for å bekjempe fienden.
  2. Humanitet: Maktbruk som ikke er nødvendig for å bekjempe fienden er forbudt.
  3. Ridderlighet: En viss grad av hensynsfullhet og respekt for hverandre, herunder hensynsfull behandling av krigsfanger og sårede.

Lauterpacht mente at en politisk sammenslutning burde anerkjennes som stat når folkerettens kriterier til stat var oppfylt. Han mente at så snart folkerettens krav er oppfylt har andre etablerte stater plikt til å anerkjenne en stat. Dette perspektivet fikk lite tilslutning og ble mye kritisert etter andre verdenskrig.[51]

Superior order og straffeansvar

[rediger | rediger kilde]

I 1935 gjenga han det vanlige syn på den tiden, blant annet innarbeidet i militære regelverk, at ordre ovenfra (engelsk: superior order) var gyldig forsvar mot anklager om krigsforbrytelser. I henhold til dette synet kunne bare kommanderende offiserer straffes, mens soldater som fulgte ordre ville være straffefrie. Lauterpacht noterte i 1935 sin kritikk av denne hovedregelen og i 1940 mente han at ordre ovenfra ikke automatisk var frikjennende; det avgjørende for Lauterpacht var om soldaten i den konkrete situasjonen kunne og burde unnlatt å følge en ulovlig ordre noe som det ville være opp til domstolene å vurdere konkret. Han argumenterte i 1944 for at ordre ovenfra i ytterste konsekvens innebærer at bare statsoverhodet kan holdes ansvarlig.[17]

Lauterpacht mente at folkeretten innebar et individuelt straffeansvar for krigsforbrytelser[52] noe som ble formulert i Nürnbergprinsippene. Dette innebar at man ikke kunne forsvare seg med ordre ovenfra. Lauterpacht argumenterte for at enkeltmenneskets ansvar og rettigher (engelsk: the individual as a subject of international rights), ikke bare statenes, burde inkluderes i folkeretten. Internasjonalt individuelt straffeansvar innebar behov for en internasjonal straffedomstol og Nürnbergprosessen var første gang dette ble gjennomført da ved en ad-hoc domtsol. En permanent internasjonal straffedomstol ble etablert i 2002.[53][17][54][55][56]

Utmerkelser og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht ble utnevnt til ridder i 1956. Hans sønn, Elihu Lauterpacht, var også en fremstående folkerettsekspert ved Cambridge og stiftet der Lauterpacht Centre for International Law.[14] American Society of International Law tildelte 30. april 1960 sin annual award til Lauterpacht for boken The Development of International Law by the International Court (Lauterpacht døde åtte dager senere). Lauterpacht var æresmedlem i selskapet.[57]

Hvis folkeretten, på en måte, befinner seg ved lovens forsvinningspunkt, er krigens lov, kanskje enda mer påfallende, ved folkerettens forsvinningspunkt. (If international law is, in some ways, at the vanishing points of law, the law of war is, perhaps, even more conspicuously, at the vanishing point of international law.)

Lauterpacht (1952)[58]

Lauterpaucht var historisk og filosofisk orientert, og hans arbeid for styrking av individuelle rettigheter var filosofisk begrunnet. Kritikerne fremholdt at han ikke skjelnet mellom loven som den er og loven som han mente den burde være.[59] Lauterpacht var en idealistisk talsperson for menneskerettene og mente at verden måtte organiseres fredelig basert på folkeretten.[60][41]

Folkerettseksperten Philippe Sands bok Tilbake til Lemberg (norsk utgave 2016) omhandler Lauterpacht, Lemkin og deres bakgrunn i Galicja.[22][61][62] Lauterpachts An International Bill of the Rights of Man (Oxford, 1945) ble gitt ut på nytt av Philippe Sands i 2013. Sands uttalte at han intellektuelt er på linje med Lauterpacht som mente at personene skulle betraktes som individer og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv. Lemkins begrep om folkemord legger folkegruppen til grunn for vurdering av forbrytelsen.[44] Lauterpacht var kjent for sin beherskede stil og formelle akademisk fremstilling, og unngikk offentlig debatt om holocaust og jødeforfølgelsene.[24]

Lauterpacht ble ansett som verdens fremste ekspert på folkerett i sin tid.[58][24][27][15][16] Han hadde stor innflytelse på internasjonal strafferett[23][7][9] samt på humanitær folkerett.[63][64][65][66]

Verk

[rediger | rediger kilde]
Minnesmerke i Walm Lane, Cricklewood, Brent (London).
  • Private Law Sources and Analogies of International Law, London, 1927
  • The Function of Law in the International Community, Oxford, 1933
  • An International Bill of the Rights of Man, Oxford, 1945 (ny utgave i 2013 ved Philippe Sands)
  • Recognition in International Law, Cambridge, 1947
  • The Development of International Law by the International Court, London, 1958
  • Oppenheim's International Law, Vol. 1, 8th ed., 1958
  • Annual Digest and Reports of Public International Law Cases, Vols. 1–16, senere utgitt som International Law Reports, Vols. 17–24
  • International Law – The Collected Papers of Hersch Lauterpacht, Vol.5, redigert av Elihu Lauterpacht (Cambridge 2004)
  • British Yearbook of International Law (redaktør)[67]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ oversatt fra originalteksten i dommen (Trial of the Major War Criminals before the International Military Tribunal, vol. I, Nürnberg 1947, side 223): "That international law imposes duties and liabilities upon individuals as well as upon States has long been recognized. Crimes against international law are committed by men, not by abstract entities, and only by punishing individuals who commit such crimes can the provision of international law be enforced."[17]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6516n19, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12311740k, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b «Hersch Lauterpacht». Store norske leksikon. 10. februar 2021. Besøkt 19. februar 2021. 
  4. ^ Lauterpacht 2010.
  5. ^ etheses.lse.ac.uk, besøkt 15. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Times[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge University Press.
  8. ^ Sands 2018, s. 13.
  9. ^ a b c Hagen, Maren Kvamme (13. mars 2022). «Arven etter Lviv». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 5. oktober 2023. 
  10. ^ a b c d e f g h i Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  11. ^ Rossoliński-Liebe, Grzegorz (16. september 2019). «Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:». East European Politics and Societies (på engelsk). doi:10.1177/0888325419831351. Besøkt 20. februar 2021. 
  12. ^ Hann, C. M., & Magocsi, P. R. (Eds.). (2005). Galicia: a multicultured land. University of Toronto Press.
  13. ^ a b c Von Lingen, Kerstin (juni 2020). «LEGAL FLOWS: CONTRIBUTIONS OF EXILED LAWYERS TO THE CONCEPT OF “CRIMES AGAINST HUMANITY” DURING THE SECOND WORLD WAR». Modern Intellectual History. 2 (på engelsk). 17: 507–525. ISSN 1479-2443. doi:10.1017/S1479244318000239. Besøkt 20. februar 2021. 
  14. ^ a b c d e «Sir Hersch Lauterpacht | Lauterpacht Centre for International Law». www.lcil.cam.ac.uk. Besøkt 19. februar 2021. 
  15. ^ a b c d e Sands, Philippe (10. november 2010). «My legal hero: Hersch Lauterpacht». the Guardian (på engelsk). Besøkt 19. februar 2021. «Human rights advocate, Lauterpacht's role in helping forge a modern system of international law is hard to overstate.» 
  16. ^ a b c d Graveson, R. H.; Jennings, R. Y.; Kelsen, Hans; McNair, Lord; Bourquin, Maurice; Verzijl, P. H. W.; Jessup, Philip C.; Fitzmaurice, Gerald; Baxter, R. R. (1961). «Hersch Lauterpacht». The International and Comparative Law Quarterly. 1. 10: 1–17. ISSN 0020-5893. Besøkt 19. februar 2021. 
  17. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Koskenniemi, M. (2004). «Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law». Journal of International Criminal Justice. 2 (3): 810–825. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/2.3.810. Besøkt 19. februar 2021. 
  18. ^ Lauterpacht 2010, s. 423.
  19. ^ «Sir Elihu Lauterpacht: A life dedicated to international justice». The Independent (på engelsk). 14. februar 2017. Besøkt 23. februar 2025. 
  20. ^ Sands 2018, s. 119.
  21. ^ a b c Lauterpacht 2010, kapittel 11.
  22. ^ a b c d Langeland, Nils Rune (2024). Frihetens grense. Oslo: J.M. Stenersens forlag. s. 118, 120, 169. ISBN 9788272018138. 
  23. ^ a b c Swart, Mia (1. september 2018). «Philippe Sands, East West Street: On the Origins of ‘Genocide’ and ‘Crimes Against Humanity’». Journal of International Criminal Justice. 4 (på engelsk). 16: 959–961. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqy058. Besøkt 19. februar 2021. 
  24. ^ a b c d e f g h i j Marrus, Michael (2014). «Chapter 14 Three Jewish Émigrés at Nuremberg: Jacob Robinson, Hersch Lauterpacht, and Raphael Lemkin». Against the Grain: Jewish Intellectuals in Hard Times (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78238-002-3. 
  25. ^ a b Robinson, J. (1972). The International Military Tribunal and the Holocaust-Some Legal Reflections. Israel Law Review, 7, 1.
  26. ^ a b Kolb, Robert (7. desember 2020). «Hersch Lauterpacht and Human Dignity». Human Dignity and International Law (på engelsk): 15–21. doi:10.1163/9789004435650_004. Besøkt 19. februar 2021. 
  27. ^ a b c d Schwebel, Stephen M. (juli 2005). «International Law: Being the Collected Papers ofHersch Lauterpacht. Vol. 5: Disputes, War and Neutrality: Parts IX-XIV. Edited by Elihu Lauterpacht. Pp. xxiv, 786. Index. $180, £100. Cambridge: Cambridge University Press, 2004.». American Journal of International Law. 3 (på engelsk). 99: 726–729. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/1602321. Besøkt 19. februar 2021. 
  28. ^ Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85.
  29. ^ Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  30. ^ Sands 2018, s. 352.
  31. ^ Sands 2018, s. 445-448.
  32. ^ Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  33. ^ Marrus, Michael R. (30. november 2011). A Jewish Lobby at Nuremberg: Jacob Robinson and the Institute of Jewish Affairs, 1945–46/Eine jüdische Interessenvertretung in Nürnberg: Jacob Robinson und das Institut für jüdische Angelegenheiten, 1945–46 (på fransk). De Gruyter Saur. ISBN 978-3-11-094484-6. doi:10.1515/9783110944846.63. 
  34. ^ Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (på engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  35. ^ a b Jockusch, Laura (2012). «Justice at Nuremberg? Jewish Responses to Nazi War-Crime Trials in Allied-Occupied Germany». Jewish Social Studies. 1. 19: 107–147. ISSN 0021-6704. doi:10.2979/jewisocistud.19.1.107. Besøkt 18. februar 2025. 
  36. ^ «On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity». William & Mary Law School (på engelsk). Besøkt 19. februar 2025. 
  37. ^ Sands 2018, s. 459.
  38. ^ a b c Lauterpacht, E. (2010). The years of practice, 1945–1950. In The Life of Hersch Lauterpacht (pp. 265–331). chapter, Cambridge: Cambridge University Press.
  39. ^ Lieblich, Eliav; Shachar, Yoram (1. januar 2014). «Cosmopolitanism at a Crossroads: Hersch Lauterpacht and the Israeli Declaration of Independence». British Yearbook of International Law. 1. 84: 1–51. ISSN 0068-2691. doi:10.1093/bybil/bru004. Besøkt 23. februar 2025. 
  40. ^ Koskenniemi, Martti (7. oktober 2004). «Hersch Lauterpacht (1897–1960)». I Beatson, Jack. Jurists Uprooted: German-Speaking Emigré Lawyers in Twentieth Century Britain. Oxford University Press. s. 0. ISBN 978-0-19-927058-3. doi:10.1093/acprof:oso/9780199270583.003.0019. Besøkt 23. februar 2025. 
  41. ^ a b c d Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Bind 7. Oslo: Kunnskapsforl. 1980. s. 506. ISBN 8257300314. 
  42. ^ a b Fakta om FN. København: FN's informasjonskontor for de nordiske lande. 1957. 
  43. ^ Sands 2018, s. 350.
  44. ^ a b «Philippe Sands: 'Alarm bells are ringing in this country'». the Guardian (på engelsk). 16. november 2016. Besøkt 14. mars 2022. 
  45. ^ «Philippe Sands: 'Alarm bells are ringing in this country'». the Guardian (på engelsk). 16. november 2016. Besøkt 14. mars 2022. 
  46. ^ Koskenniemi, Martti (8. oktober 2001). «Human rights, politics and love1». Nordic Journal of Human Rights. 19 (4): 33–45. ISSN 1891-8131. doi:10.18261/ISSN1891-814X-2001-04-03. Besøkt 24. februar 2025. 
  47. ^ Koskenniemi, Martti (1. januar 1997). «Lauterpacht: The Victorian Tradition in International Law». European Journal of International Law. 8 (2): 215–263. ISSN 0938-5428. doi:10.1093/oxfordjournals.ejil.a015565. Besøkt 22. februar 2025. 
  48. ^ Kwiecień, R. (2011). Sir Hersch Lauterpacht’s Idea of State Sovereignty‐Is It Still Alive?. International Community Law Review, 13(1-2), 23-41. https://brill.com/view/journals/iclr/13/1-2/article-p23_3.xml
  49. ^ Simonsen, Sigmund (2019). Til forsvar av landet. Bergen: Fagbokforlaget. s. 356–359. ISBN 9788245024364. «I avsnittet om beskyttelsesdoktrinens tilblivelse har Simonsen henvist til Grotius samt sitert fra Lauterpachts bok Oppenheim's International Law (1948, s. 279): "there is general agreement that, by virtue of its personal and territorial supremacy, a State can treat its own nationals according to discretion. But there is a substantial body of opinion and practice in support of the view that there are limits to that discretion and that when a State renders itself guilty of cruelties against and persecution of its national, in such a way to as to deny their fundamental human rights and to shock the conscience of mankind, intervention in the interest of humanity is legally permissible."» 
  50. ^ a b Ruud, Morten (1980). Innføring i krigens folkerett. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251809606. 
  51. ^ Selvaag, Dagfinn (2016). Anerkjennelse av stater og regjeringer i folkeretten. [Oslo]: Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. 
  52. ^ Smith, Carsten (1978). State practice and legal theory / Statsliv og rettsteori. Oslo: Universitetsforlaget. s. 38-39. ISBN 978-82-00-01731-8. 
  53. ^ Marrus, Michael (2014). «Chapter 14 Three Jewish Émigrés at Nuremberg: Jacob Robinson, Hersch Lauterpacht, and Raphael Lemkin». Against the Grain: Jewish Intellectuals in Hard Times (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78238-002-3. 
  54. ^ Lauterpacht, H. (1948). The subjects of the law of nations. LQ Review, 64, 97.
  55. ^ Rauter, T. (2017). State Responsibility and the Criminal Liability of the Individual. In: Judicial Practice, Customary International Criminal Law and Nullum Crimen Sine Lege. Springer, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-319-64477-6_2
  56. ^ Baade, Hans W. (1972). «Individual Responsibility». The Future of the International Legal Order, Volume 4: The Structure of the International Environment. Princeton University Press. 
  57. ^ F., E. H. (1960). «Annual Award to the Late Judge Sir Hersch Lauterpacht». The American Journal of International Law. 3. 54: 621–622. ISSN 0002-9300. Besøkt 18. februar 2025. 
  58. ^ a b Hellestveit, Cecilie (2020). Krigens folkerett. Oslo: Universitetsforlaget. s. 54. ISBN 9788215028347. 
  59. ^ Jessup, Philip C.; Baxter, R. R. (1961). «The Contribution of Sir Hersch Lauterpacht to the Development of International Law». The American Journal of International Law. 1. 55: 97–103. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/2196400. Besøkt 18. februar 2025. 
  60. ^ Lauterpacht 2010, s. 428.
  61. ^ Guri Hjeltnes (8. oktober 2018). «Fabelaktig og gripende om andre verdenskrig: Bokanmeldelse: Philippe Sands: «Tilbake til Lemberg»». www.vg.no. Besøkt 13. mars 2022. 
  62. ^ Hagen, Maren Kvamme (13. mars 2022). «Arven etter Lviv». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 4. oktober 2023. 
  63. ^ Grindheim, Jan Erik (23. juli 2008). «Evig krig for evig fred? – Folkerettens moralske dilemma». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 24 (1-2): 7–33. ISSN 0801-1745. doi:10.18261/ISSN1504-2936-2008-01-02-02. Besøkt 24. februar 2025. «Den tredje var den liberale universalisme, eller internasjonal humanitær rett, som ble etablert med Versailles-traktaten i 1919, og som Kelsen og Lauterpacht var med på å utvikle i en universell menneskerettighetspolitisk retning.» 
  64. ^ Bartels, Rogier (1. desember 2018). «The Relationship between International Humanitarian Law and the Notion of State Sovereignty». Journal of Conflict and Security Law. 3. 23: 461–486. ISSN 1467-7954. doi:10.1093/jcsl/kry021. Besøkt 24. februar 2025. 
  65. ^ Cassimatis, Anthony E (juli 2007). «International Humanitarian Law, International Human Rights Law, and Fragmentation of International Law». International and Comparative Law Quarterly. 3 (på engelsk). 56: 623–639. ISSN 0020-5893. doi:10.1093/iclq/lei185. Besøkt 24. februar 2025. 
  66. ^ Iverson, J. M. (2017). The function of Jus Post Bellum in international law. Institute of Public Law. Leiden: Leiden University.
  67. ^ Lauterpacht 2010, s. 373.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge, 2010: Cambridge University Press. ISBN 9780511723278. 
  • Sands, Philip (2018). Tilbake til Lemberg. Om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Forlaget Press. ISBN 9788232802012. «(Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)» 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hersch_Lauterpacht&oldid=24995565»