Henri Curiel
| Henri Curiel | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 13. september 1914 Kairo, Khedivatet Egypt | ||
| Død | 4. mai 1978 (63 år) Paris, FrankrikeAttentat | ||
| Beskjeftigelse | Politisk aktivist | ||
| Utdannet ved | College of the Holy Family | ||
| Søsken | Raoul Curiel | ||
| Barn | Alain Gresh | ||
| Parti | Parti communiste français | ||
| Nasjonalitet | Egypt (1937–1950) Kongedømmet Italia (1914–1937) statsløshet (1950–1978) | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Curiel | ||
| Medlem av | Jeanson network | ||
Henri Curiel (født 13. september 1914 i Kairo, død 4. mai 1978 i Paris) var en venstreorientert politisk aktivist i Egypt og Frankrike. Curiel ledet den kommunistiske organisasjonen Demokratisk bevegelse for nasjonal frigjøring inntil han ble landsforvist fra Egypt i 1950. Etter å ha slått seg ned i Frankrike ledet han et omfattende støttearbeid for den algeriske og andre nasjonale frigjøringskamper. Han ble skutt og drept av ukjente gjerningsmenn i 1978.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn og familie
[rediger | rediger kilde]Curiel ble født i Kairo i Khedivatet Egypt i en familie av sefardiske jøder med italiensk statsborgerskap. Han far var en velholden bankmann. Til tross for at familien hadde levd i Egypt i generasjoner betraktet de Frankrike som sitt åndelige hjemland. Curiel ble utdannet ved en fransk jesuittskole.[1]
Hans fetter var den britiske spionen George Blake, som jobbet som dobbeltagent for Sovjetunionen.[2]
Politisk karriere i Egypt
[rediger | rediger kilde]I 1946 etablerte Curiel Den egyptiske bevegelsen for Nasjonal Frigjøring (HAMETU) (الحركه المصريه للتحرر الوطني حمتو), som i 1947 skiftet navn til Den demokratiske bevegelsen for nasjonal frigjøring (HADETU). Han bygde også opp en egyptisk fagbevegelse.[3] I 1950 ble han tvunget i eksil av kong Faruk.[1]
Den demokratiske bevegelsen for nasjonal frigjøring var en aktiv deltaker i Gamal Abd-al-Nassers revolusjon i 1952. Det revolusjonære rådet hadde mange medlemmer fra HADETU. Curiel slo seg imidlertid ned i Frankrike og ledet her en gruppe jødiske kommunistiske emigranter fra Egypt, kjent som Roma-gruppen.
Anti-kolonialistisk aktivist
[rediger | rediger kilde]I Paris ble Curiel også aktiv i Jeanson-nettverket, en gruppe av venstreorienterte ledet av Francis Jeanson, som støttet den algeriske Front de libération nationale (FNL) og dens agenter i Frankrike under Algeriekrigen. De var i hovedsak involvert i transport av penger og papirer og fikk kallenavnet koffertbærerne (fransk: les porteurs de valises), et begrep med røtter i den franske motstandsbevegelsen under annen verdenskrig. Curiel ble arrestert i 1960 for sitt samarbeid med FLN, men løslatt etter at Charles de Gaulle signerte Évian-avtalen 18. mars 1962 og dermed anerkjente Algeries rett til selvstendighet.[4]
Etter Algeriekrigen, i 1963, etablerte Curiel foreningen Solidarité (norsk: solidaritet) som drev støttearbeid for en rekke nasjonale frigjøringskamper i Afrika, Latin-Amerika, Canada og Europa. Arbeidet innebar alt fra logistisk støtte, geriljatrening og papirforfalskninger til diplomati på høyt nivå. Til tross for at han i mange år var i søkelyset til en lang rekke etterretningstjenester ble han aldri dømt for den illegale aktiviteten.[2]
I juni 1976 publiserte journalisten Georges Suffert en artikkel i Le Point der han hevdet Curiel var lederen av et sofistikert terrorstøtte-nettverk med tilknytning til russiske KGB. Curiel ble plassert under husarrest inntil anklagene var ferdig etterforsket. Da ingen fant noen beviser mot ham ble han løslatt.[1] I etterkant av avsløringssaken i Le Point uttalte Curiel at terrorisme forskrekket ham, men han var samtidig åpen om sin støtte til det han anså som legitime frigjøringskamper i den tredje verden. Solidarité ble oppløst noen måneder senere og erstattet av Aide et Amitié (norsk: Hjelp og vennskap) som fortsatte arbeidet, men med langt større forsiktighet.[2]
Attentat
[rediger | rediger kilde]4. mai 1978 ble Henri Curiel skutt og drept i det han kom ut av heisen i leilighetskomplekset han bodde i. Til tross for at 11 vitner meldte seg ble drapet aldri oppklart.[5] To høyreorienterte grupper, Organisation de l'armée secrète (OAS) og Charles Martel-gruppen, påtok seg ansvaret for drapet. Politiet mistenkte imidlertid at drapet ble utført av Jean-Pierre Maïone-Libaude, en fransk veteran fra Algeriekrigen og medlem av OAS, etter ordre fra en spansk dødsskvadron. Motivet for drapet skal ha vært Curiels støtte til baskiske ETA. Denne teorien ble ytterligere styrket i boka L'Indic et le Commissaire, skrevet av den tidligere politiagenten Lucien Aimé-Blanc som i en årrekke benyttet Maïone-Libaude som informant.[6]
I januar 2018 ble drapssaken gjenåpnet.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Perrault, Gilles (1998). «Henri Curiel, citizen of the third world». Le Monde diplomatique. Besøkt 6. mars 2019.
- ^ a b c Sterling, Claire (15. mars 1981). «The Strange Case of Henri Curiel». The Washington Post. Besøkt 6. mars 2019.
- ^ Wahab, Amal A. (12. april 2017). «Jakten på en glemt arv». Klassekampen. Besøkt 6. mars 2019.
- ^ a b «Assassinat du militant Henri Curiel en 1978 : la justice rouvre l'enquête». Europe1. 16. januar 2018. Besøkt 6. mars 2019.
- ^ Gilles Perrault (1987). A man apart : The Life of Henri Curiel (på engelsk). London og New Jersey: Zed Books Ltd. s. 3. ISBN 0862326605.
- ^ Lucien Aimé-Blanc (2006). L'Indic et le Commissaire (på fransk). Plon. ISBN 978-2259198486.