Hellfire Club

Portrett av Francis Dashwood, 11. baron le Despencer, maleri av William Hogarth fra slutten av 1750-tallet, framstilt som en parodi av renessansebildene av helgenen Frans av Assisi. Bibelen har blitt erstattet av en kopi av den erotiske romanen Elegantiae Latini sermonis, og profilen av Dashwoods venn lord Sandwich dukker fram i glorien.

Hellfire Club (engelsk for «Helveteildklubben») var navnet for flere eksklusive klubber for den øverste sosietet som ble etablert i Storbritannia og Irland på 1700-tallet. Navnet henvises som oftest til den mest kjente, Francis Dashwoods Order of the Friars of St. Francis of Wycombe. Dette var en tid hvor flere ulike herreklubber ble opprettet som sosiale møtesteder for likesinnede. Det ble sagt at slike Hellfire-klubber var møtesteder for «kvalitetspersoner» som ønsket å ta del i hva samfunnet oppfattet som umoralske handlinger, og medlemmene var ofte involvert i politikk. Den første klubben drev med parodier på religiøse ritualer. Ingen av aktivitetene eller medlemskapene til klubbene er det lett å bringe på det rene, og ryktene pekte mot at klubbene hadde fjerne bånd til en egen samfunnselite kjent som «Ordenen av den andre sirkel».

Den første kjente Hellfire Club ble opprettet i London i 1718 av Philip, hertug av Wharton, og en håndfull andre venner fra den øverste sosieteten. Den mest beryktede klubb med dette navnet var den som ble etablert i England av Francis Dashwood og som møttes fra tid til annen fra rundt 1749 og fram til 1760 (muligens til 1766). Andre klubber som også kalte seg for «Hellfire Club» dukket opp i løpet av 1700-tallet. De fleste av dem ble opprettet i Irland etter at nevnte Philip Wharton var blitt forvist.

Whartons klubb

Philip, hertug av Wharton.

Lord Wharton, gjort til hertug av Georg I, var en framstående politiker som fikk to adskilte liv: den første var en litterær og kunnskapsrik mann, den andre en «drukkenbolt, en urostifter, en vantro, og en libertiner». Medlemmene til Whartons klubb er i stor grad ukjente, men det er antatt at de tilhørte hans nærmeste venner: jarlen av Hillsborough, som var en fetter, jarlen av Lichfield, og Ed O’Brien, men andre navn er ikke kjent.

De typiske herreklubbene var særlig et fenomen på 1800-tallet, men mange av dem hadde sin opprinnelse på 1700-tallet da flere av dem ble opprettet i London for bortimot hver eneste interesse; inkluder poesi, filosofi og politikk. Enhver respektabel herre (og noen få som ikke var fullt så respektabel) tilhørte en eller annen form for klubb. Philip Whartons Hellfire Club var en satirisk herreklubb som var kjent for å latterliggjøre religion med blasfemi, noe som var en opprørsk trang mot kirkens autoritære grep på samfunnet. Disse klubbene var mer av en vits, ment til å sjokkere omgivelsene, framfor et alvorlig angrep på religion elle moral. Den påståtte president av denne klubben var Djevelen, til tross for at medlemmene i seg selv ikke hadde noen hensikt å dyrke verken demoner eller Djevelen, men kalte seg selv for djevelske. Whartons aksepterte både menn og kvinner som likestilte, i motsetningen til andre klubber på denne tiden. Klubben møtes på søndager ved en rekke ulike lokaliseringer rundt om i London. Vertshuset Greyhound Tavern var et møtested som ble benyttet jevnlig, men ettersom kvinner ikke kunne bli sett i et vertshus, ble det også holdt møter i medlemmenes hus og ved Whartons rideklubb.

I henhold til minst én kilde omfattet aktivitetene å latterliggjøre religiøse seremonier og delta i måltider som inneholdt matretter som «Holy Ghost Pie», «Breast of Venus», og «Devil's Loin» og drikke «Hell-fire punch». Klubbens medlemmer skal etter sigende ha kommet til møtene kledd som figurer fra Bibelen.

Whartons klubb kom til sin slutt i 1721 da kong Georg I, påvirket av Whartons politiske fiender, hovedsakelig Robert Walpole, vedtok en lov mot «vemmelige ugudeligheter» og umoral som var rettet mot Hellfire Club. Whartons politiske motstandere benyttet hans medlemskap og aktiviteter i denne klubben som en måte å slå en kile mellom ham og hans politiske allierte, og således få ham fjernet fra parlamentet. Etter klubben hans ble oppløst, ble Wharton frimurer, og i 1722 ble han stormester av England.

Francis Dashwoods klubber

John Montagu, jarlen av Sandwich.

Etter sigende skal Francis Dashwood og jarlen av Sandwich også ha vært medlemmer av en Hellfire Club som møttes på vertshuset George and Vulture Inn på 1730-tallet. Dashwood opprettet klubben Order of the Knights of St Francis i 1746 som først møtes på samme vertshus.

Klubbens motto var Fais ce que tu voudras («Gjør hva du vil»), en form for livsfilosofi knyttet til François Rabelais’ fiktive kloster ved Thélème. Francis Dashwood var velkjent for sin skøyerstreker. Eksempelvis da han var ved det kongelige hoff i St. Petersburg, kledde han seg ut som kongen av Sverige, Russlands største fiende.

Medlemskapet i Francis Dashwoods klubb var opprinnelig begrenset til kun tolv, men det antallet økte snart. Av de opprinnelige tolv er en del identifisert: Dashwood selv, Robert Vansittart (dommer), Thomas Potter (politiker), Francis Duffield, Edward Thompson, Paul Whitehead og John Montagu, 4. jarl av Sandwich. Listen over antatte og forslåtte medlemmer er lang, men blant de mer sannsynlige kandidatene finnes George Bubb Dodington, en enormt korpulent mann i 60-årene; William Hogarth, ingen adelsmann, men kjent i mange sirkler, og assosiert med klubben etter å ha malt Dashwood som fransiskansk munk og John Wilkes, om enn langt senere under dekknavnet John of Aylesbury. Det er kjent at Benjamin Franklin var tidvis tilstede ved klubbens møter i 1758 som et ikke-medlem i løpet av hans tid i England. Da nedtegnelser har gått tapt ved å ha blitt brent i 1774, er det mange av medlemmene som er kun antatte ved at de er knyttet sammen via brev til hverandre.

Møter og aktiviteter

Francis Dashwoods klubb var i begynnelsen aldri kjent som en Hellfire Club; den fikk dette navnet eller betegnelsen først langt senere. Faktisk brukte hans klubb en rekke navn, slikt som Brotherhood of St. Francis of Wycombe, Order of Knights of West Wycombe, The Order of the Friars of St Francis of Wycombe og senere, etter å ha flyttet sin aktiviteter til det tidligere klosteret Medmenham Abbey, et herskapshus som Dashwood leide ved breddene av Themsen i nærheten av Marlow i Buckinghamshire, ble de Munkene av Medmenham. Det var en grotte under klosterbygningen som Dashwood mente måtte være et gammel hedensk sted og som klubben kunne utføre sine ritualer. Grotten ble dekorert med mytologiske temaer, falliske symboler og andre med seksuelle hentydninger. Dashwood fikk også gjort en rekke kostbare bearbeidelser av bygningen. Det ombygget av arkitekten Nicholas Revett i nygotikk. Mottoet Fais ce que tu voudras ble satt over døren.

I henhold til Horace Walpole var medlemmenes aktiviteter i stor grad «strengt hedenske»: den antikke vinguden Dionysos og kjærlighetsgudinnen Venus som hovedsakelig ble «hyllet». Alvoret i denne hedendommen bør neppe overvurderes. Det synes som om vin og utsvevelser var det fremste fellestrekket. En utførelse, beskrevet av Burgo Partridge i hans History of Orgies var at Dashwood hadde endret en del av parkanlegget «i form av en kvinne med antydende plasseringer av søyler og busker, en kostbar usømmelig spøk som ikke kunne bli verdsatt i sin helhet før flymaskiner ble oppfunnet.» Den vakre Fanny Murray, en berømt kurtisane og tidligere elskerinne av jarlen av Sandwich, var ganske sikkert et medlem. Dashwoods elskerinne, en velkjent madam i London, ble referert til som «hellfire Stanhope», og flere av hennes kvinnelige bekjentskaper reiste ned for å delta i festlighetene. Disse kvinnelige gjestene ble omtalt som «nonner», og disse møtene var antagelig ikke mer alvorlig enn en unnskyldning for en helg med drikking, fråtsing og sex.

Nedgangen og avvikling av Dashwoods klubb

John Wilkes, karikert av William Hogarth.

Avviklingen av Dashwoods klubb var mer komplisert. Første årsak var at statsminister lord Bute i 1762 utnevnte Dashwoods som sin finansminister, til tross for at Dashwood hadde omdømme for ikke å være i stand til forstå «en barregning med fem tall». Dashwood sa fra seg sin posisjon året etter som følge av å ha forsøkt å innføre en skatt på cider som førte til høylytte protester og opptøyer. Lord Bute gikk også av. Dashwood satt da i Overhuset etter å tatt tittelen baron Le Despencer etter at den foregående tittelinnehaveren var død. Det var deretter et forsøk på å få arrestert John Wilkes for oppviglerske injurier mot kongen (Georg III) i det beryktede utgave 45 av hans avis The North Briton tidlig i 1763. Ved en undersøkelse autorisert av en generell bemyndigelse (muligens fremmet av lord Sandwich som ville bli kvitt Wilkes), ble en versjon av boken The Essay on Woman oppdaget, klargjort for trykking. Verket var skrevet av Thomas Potter og fullført av Wilkes. Den var uforskammet, blasfemisk, ærekrenkende, grov, og uanstendig, men ikke pornografisk, men helt klart ulovlig i henhold til lovene på denne tiden. Myndighetene benyttet den som en årsak til drive Wilkes i eksil. Mellom 1760 og 1765 ble Chrysal, or the Adventures of a Guinea av Charles Johnstone utgitt. Den inneholdt fortellinger som med letthet kunne identifiseres med klubben på Medmenham, en av disse ble lord Sandwich latterliggjort for å blandet sammen en apekatt med djevelen. Boken ga støtet til klubben ved Medmenham ble assosiert med Hellfire Club. Wilkes angrep tilbake i 1763 med skrifter som hengte ut klubben på Medmenham og avslørte den nådeløst til offentlig forakt. Det var da åpent for spekulasjoner om hvilke uhyrligheter medlemmene av klubben drev på med, og en oppdatert utgave av Chrysal kom ut i 1766 som utbroderte Wilkes’ avsløringer. På denne tiden var mange av de opprinnelige medlemmene enten døde eller for langt unna til at klubben kunne fortsette som tidligere. Klubben opphørte antagelig i 1762 da Dashwood ble utnevnt, men etter 1766 var klubben åpenbart nedlagt for godt.

Dagens Hellfire-klubber

Phoenix Society

I 1781 opprettet Dashwoods nevø Joseph Alderson, student ved Brasenose College i Universitetet i Oxford), et samfunn som ble kalt for Phoenix Society, senere kjent som Phoenix Common Room. Det var først i 1786 at den mindre samlingen av venner ble en anerkjent institusjon. Phoenix ble etablert til ære av Francis Dashwood, som døde i 1781, som en symbolsk gjenreisning av Dashwoods tidligere institusjon. Til denne dag har dette middagsselskapet beholdt mange av dens forløpers trossetninger. Dens motto, uno avulso non deficit alter («når en er revet vekk, en annen lykkes») er fra sjette bok i Vergils Æneiden og refererer til den praksis at klubbens kontinuitet ble sikret ved jevnlig fornyelse av yngre medlemmer. Phoenix Common Rooms fortsatte historie til i dag er av stor stolthet for lærestedet.

I Irland

Et antall klubber ved navn Hellfire eksisterer fortsatt i Irland og er sentrert rundt universitetene og møtes tradisjonelt i all hemmelighet. Hellfire-klubben for Trinity College møtes i sentrale Dublin. Det er også en klubb ved Maynooth University, og en i Cork. Alle disse har lignende handlinger som de opprinnelige Hellfire-klubbene, inkludert tullete etterligninger av høytidelige seremonier og konsumerer alkohol.

I kulturen

Hellfire Club har blitt omtalt i en rekke litterære verker, blant annet:

• Jerome Klapka Jerome omtaler den i sin roman Three Men in a Boat (1889)
• Ian Fleming nevner i romanen Moonraker (1955) «rare engravings of the Hell-Fire Club in which each figure is shown making a minute gesture of scatological or magical significance.»
• Neil Gaiman navngir en fordervet bar i underverden som «The Hellfire Club» i sin tegneserie The Sandman (1989–1996).
• Diana Gabaldon har lagt handlingen i sin historiske novelle Lord John and the Hellfire Club (1998) til klubben,
• Lawrence Miles har referanser til Hellfire Club i flere utgivelser. Hans roman fra 2002, The Adventuress of Henrietta Street, har figurer som videreformidler Hellfire-tradisjonen, mens radiohørespillene Faction Paradox, Sabbath Dei og The Year of the Cat har en Francis Dashwood som en sekundær figur i handlingen.
• I tredje sesong av Sorte Orm (engelsk: Blackadder) er det en scene i begynnelsen av episode «Ink & Incapability» (1987) hvor prinsregenten nevner at han ble full på en «Naughty Hellfire Club» kvelden før.
• Spillefilmen The Hellfire Club (1960), med Keith Michell og Peter Cushing i hovedrollene, forteller om Dashwoods klubb.

Litteratur

• Alamantra, Frater (våren 2004): «Looking into the Word» i: Ashé Journal, 3 (1).
• Ashe, Geoffrey (2005): The Hell-Fire Clubs: A History of Anti-Morality. Great Britain: Sutton Publishing.
• Blackett-Ord, Mark (1982): The Hell-Fire Duke. Windsor Forest, Berks.: The Kensal Press.
• Thomas, Will (2007): The Hellfire Conspiracy. Touchstone, ISBN 0-7432-9640-0.
• Suster, Gerald (2000): The Hell-Fire Friars. London: Robson.
• Willens, Daniel (sommer 1992): «Sex, Politics, and Religion in Eighteenth-Century England» i: Gnosis.

Eksterne lenker

• *The Lives & Times of the Hell-Fire Club
• The Hellfire Club Archives at Blather.net
• Secrets of the Hellfire Club
• The Hell-Fire Clubs
• History of the Hell-Fire Club Arkivert 1. september 2016 hos Wayback Machine.